Redigerer Leo IV (keiser) (avsnitt)

===Keiser===
Leo etterfulgte sin far på keisertronen i 775. Året etter, i 776, gjorde han sin unge sønn Konstantin (den senere [[Konstantin VI (Bysants)|Konstantin VI]]) til medkeiser. Han slo raskt ned et opprør som ble satt i gang av hans fem halvbrødre og anført av ''[[caesar (tittel)|caesarene]]'' [[Christophoros (caesar)|Christophoros]] og [[Nikephoros (caesar)|Nikephoros]]. De sammensvorne ble [[tonsur]]ert og sendt i eksil til det bysantinske theme [[Cherson (thema)|Cherson]] under streng bevoktning.<ref>The Chronicle of Theophanes Anni Mundi 6095–6305 (A.D. 602–813): Tr. Harry Turtledove (University of Pennsylvania Press, 1982), s 137.</ref>

Som sin far og likeså sin bestefar [[Leo III (Bysants)|Leo III]] var også Leo IV seierrik i kamp mot [[araberne]] (som hans hærfører [[Michael Lachanodrakon]] og andre dyktige generaler tilføyde et alvorlig nederlag i 778) og mot [[bulgarene]]. Han tok imot bulgarlederen [[Telerig]] som så lot seg døpe.

Annerledes enn sine to umiddelbare forgjengere førte Leo IV i religiøse spørsmål en mer ikonodul (billedvennlig) politikk. Rent personlig var Leo IV nok en [[ikonoklasme|ikonoklast]] som sin far, men han var under sterk innflytelse fra keiserinne [[Irene av Athen|Irene]], og hun var desidert ikonodul. Om det var derfor, bare derfor, eller slett ikke derfor, at Leo IV regjerte som han gjorde, er blitt omdiskutert av historikere.<ref>Leslie Brubaker, John F. Haldon: ''Byzantium in the Iconoclast era. c. 680–850. A History.'' Cambridge u. a. 2011, S. 252f.</ref> 

I praksis førte han i alle tilfeller en forholdsvis moderat religionspolitikk. Det kan også være at billedstriden var blitt så fastlåst og uforsonlig at den var vedvarende skadelig for rikets samhold, og at mildhet måtte til for å roe det hele ned. Keiser Leo IV tillot munker som var blitt forfulgt og deportert i sin fars regjeringstid å vende tilbake til sine klostre, og han ble priset av noen i presteskapet som «venn av Guds Mor» for å tillate munkene å beholde bilder av ''[[Theotokos]]''. Videre innsatte han, da patriarksetet ble ledig i februar 780 atter en ikonodul økumenisk patriark av Konstantinopel,<ref>Leslie Brubaker, John F. Haldon: ''Byzantium in the Iconoclast era. c. 680–850. A History.'' Cambridge u. a. 2011, S. 249f.</ref> [[Paul IV av Konstantinopel]].

Da Leo uventet gikk bort under et felttog mot det bulgarske rike i september 780, ble Irene regent for deres sønn og Leos etterfølger Konstantin VI.