Redigerer Leif Sinding (avsnitt)

== Under andre verdenskrig ==
[[File:UI 197Fo30141702070017 Fuglesang, Lunde, x, Quisling, Anders Beggerud, Leif Sinding. Besøk i Filmdirektoratet. 1942-04-01 (NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (cropped).jpg|thumb|Det [[Nasjonal Samling|NS-kontrollerte]] [[Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet]] opprettet [[Statens Filmdirektorat]] i 1941 med filmregissøren Sinding som direktør for å «bygge opp hele det norske filmvesen i samsvar med de nye forhold».<ref>[https://rushprint.no/2012/09/nazifiseringen-av-norsk-film/ rushprint.no 19. september 2012: ''Nazifiseringen av norsk film'']</ref><ref>[https://www.duo.uio.no/handle/10852/49461 Svein Oskar Smogelis masteroppgave om nyordningen av norsk filmpolitikk under okkupasjonen]</ref> Bildet viser fra høyre Sinding (med [[Sørgeklær|sørgebånd]]) med pressedirektør [[Anders Beggerud|Beggerud]], «ministerpresident» og «fører» [[Vidkun Quisling|Quisling]], ekspedisjonssjef [[Bjarne Holst|Holst]], kulutrminister [[Gulbrand Lunde|Lunde]] og partiminister [[Rolf Jørgen Fuglesang|Fuglesang]] på besøk i direktoratet i februar 1942.{{byline|[[NTB]]s krigsarkiv, [[Riksarkivet]]}}]]
Under okkupasjonen ble alle kulturorganisasjonene nazistyrt, og Leif Sinding sa ja til å bli direktør for det nye [[Statens filmdirektorat]] fra 1. januar 1941. Kort tid etter okkupasjonen i 1940 kom Wilhelm Müller-Scheld til Oslo for å veilede og overvåke norsk filmbransje på vegne av okkupasjonsmakten. Müller-Scheld var underordnet den tyske kulturkommissæren i [[Terboven]]s administrasjon. Sinding og Müller-Scheld utarbeidet sammen ordningen med et statlig organ for film. Direktoratet ble underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ledet av [[Gulbrand Lunde]]. I april 1941 sendte direktoratet ut direktiv for visning av «kinematografiske» bilder og organet Statens filmkontroll ble oppløst med filmdirektoratet som eneste sensurorgan. Sinding planla å bygge opp en nasjonal filmindustri delvis basert på inntekter fra filmvisning. Import ble underlagt direktoratet og bare fem byråer fikk løyve til å distribuere film. Ifølge Sindings plan skulle bare disse fem byråene få rett til å produsere film. Sinding sørget for å overføre [[Norsk Film]] A/S vederlagsfritt fra de kommunale eierne.<ref name="filmhistorie">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Nærbilder: artikler om norsk filmhistorie | isbn = 8200227162 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010030203025 | side = 61-63}}</ref> Det tyske filmselskapet Ufa importerte film uavhengig av Sindings direktorat. Han stanset [[Tancred Ibsen]]s planer om å filmatisere [[Alexander Kielland]]s roman ''Else'' fordi den hadde for få positive ideer ifølge Sinding.<ref name="Hanche" />

Tidlig i 1942 var Sindings plan stort sett gjennomført. Han hadde ambisjoner om å produsere 12 spillefilmer årlig og eksportere disse til det germanske språkområdet. I slutten av 1943 gikk han av som direktør for å konsentrere seg om filmproduksjon i sitt eget selskap EFI-film, et av de fem byråene ble tillatelse til å lage film. Han unngikk, trolig av kommersielle hensyn, propagandapreget film. Av [[Johan Bojer]]s skuespill ''Sigurd Braa'' laget han ''[[Sangen til livet]]''. I 1943 brukte han mye innsats på å motarbeide [[Walter Fyrst]]s film ''[[Unge viljer (film)|Unge viljer]]''. Fyrsts film var den eneste norske filmen med et tydelig nasjonalsosialistisk budskap. Sinding mente Fyrsts film var altfor åpent propagandistisk på vegne av NS og ville derfor ikke slå an blant nordmenn som stort sett avskydde NS. Her var Sinding trolig på linje med [[Goebbels]]' syn om at propaganda bare skulle appellere til eksisterende holdninger i folket. Sinding trodde at ren propagandafilm ville være skadelig for oppbygging av en filmindustri i Norge. Sinding argumenterte fåfengt overfor kulturminister Lunde. Fyrst ble støttet av Lundes etterfølger [[Rolf Jørgen Fuglesang]]. Fyrsts film ble dårlig mottatt, slik Sinding hadde advart om: Publikum pep og forlot kinosalen da filmen ble innledet med en tale av [[Quisling]]. Filmen ble tatt ut av vanlig distribusjon og bare brukt internt på NS-møter.<ref name="filmhistorie" />

I to år var han i direktørstillingen, før han gikk tilbake til produsent- og regivirksomhet. Han lagde filmen ''[[Sangen til livet]]'', et melodrama om en fabrikkdirektør som er elsket av sine arbeidere, maktspillet stod mellom den gode og den onde kapitalisten. Dette ble ikke en publikumssuksess.

Sinding hadde før krigen ikke vist noen politiske profil bortsett fra en valgkampfilm for Høyre i 1936. Sinding var trolig påvirket av tysk kultur. Han var motstander av den kommunale kinoordningen i Norge, en ordning han mente utarmet kinoindustrien i Norge. ''[[Tante Pose]]'' ble innspilt våren 1940 på den tiden da Tyskland invaderte Norge.<ref name="Hanche">{{ Kilde bok | forfatter = Hanche, Øivind  | utgivelsesår = 1997 | tittel = "Bedre enn sitt rykte": en liten norsk filmhistorie | isbn = 8290463693 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Norsk filminstitutt | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009012004181 | side = 36}}</ref> Sinding ble etter krigen dømt til fire års tvangsarbeid i [[landssvikoppgjøret]].<ref name="NBL" />
[[File:Marie og Gulbrand Lunde Et liv i kamp for Norge Rikspropagandaledelsen Blix forlag 1942 Page 030 filmdirektør Leif Sinding, regissør Helge Lunde, legasjonssekretær Moscato, Lunde, president Müller-Scheld.jpg|thumb|Fra venstre: Sinding, regissør [[Helge Lunde]], den italienske genralkonsulen og legasjonssekretæren Moscato, kulturminister Lunde og [[Wilhelm Müller-Scheld]], «Abteilungsleiter» for kultur i [[Reichskommissariat Norwegen]].{{byline|''Liv i kamp'', minneskrift utgitt 1942}}]]