Redigerer Leiermål (avsnitt)

==Kongemakt, statskirkemakt og nye lover==
Etter [[kirkeordinans]]en av 1607<ref>[https://www.arkivverket.no/om-oss/vare-publikasjoner/arkivverkets-bokhandel/kilder-fra-perioden-15371814/kirkeordinansen-av-1607.forordning-om-ekteskapssaker-gitt-1582 Kirkeordinansen av 1607]</ref> skulle barn født i ekteskap [[dåp|døpes]] ''før'' [[preken]]en, mens barn født utenfor ekteskap skulle døpes ''etterpå'', slik at «ære og vanære» ble holdt adskilt. Ved [[døpefont]]en skulle presten attpåtil formane ugifte foreldre til straff, bot og bedring særlig rettet mot mødrene om ikke å forsømme barnet, slik «[[skjøge]]r pleier». Barn født utenfor ekteskap fikk ingen arverett etter sin far; de var uønsket i [[laug]] og som [[fadder]]e. Reformasjonsjubileet i 1617 ble feiret med enda en innskjerping, en [[forordning]] mot leiermål, med straff i form av offentlig [[skriftemål|skrifte]] i kirken, opplevd som en stor og varig skam, i tillegg til bot til kongen, for kvinner satt til seks [[riksdaler]] eller verdien av to kuer, og det dobbelte for barnets far. Kunne ikke folk betale, skulle de straffes fysisk. Tidligere ble bare barnets far straffet; men i forordningen av 1617 ble begge kjønn definert som «løsaktige», og også barnets mor ble straffet.

Leiermål ble en [[kriminell]] handling som sorterte under ordinære [[domstol]]er, der man i [[katolsk]]e land overlot sakene til kirkelig rett. Straffen for ugifte kvinner som fødte et barn, ble så strenge at det i [[Danmark-Norge]] kom en lov om «fødsel i dølgsmål», der hvert dødfødt barn nå vakte mistanke om [[drap]], med bevisbyrden lagt på moren. Hadde hun ikke skaffet babyklær i forkant av nedkomsten, eller fortalt andre at hun ventet barn, og barnet deretter viste seg å være dødfødt, var det opp til henne å bevise at hun ikke hadde drept det.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 228-29)</ref>

I anledning forordningen av 1617 anførte kong [[Christian V]] at leiermålsbøtene fastsatt i [[1558]] ikke var store nok til å avholde folk fra utenomekteskapelige forhold.<ref>[http://www.dendanskehistoriskeforening.dk//pdf_histtid/103_1/53.pdf Inger Dübeck:] ''[[Voldtekt]] i retthistorisk lys'' (s. 61)</ref> Han stod for en voldsom innskjerping som også innebar [[privilegium|privilegier]] for militærvesenet, slik det ses i hans forordning av [[3. januar]] [[1671]]: «''Militære Betjente, [[Rytter]]e og [[Soldat]]er skulle være frie for Kirkens [[disiplin|Disciplin]] for Leyermaal.''» Fra da av kunne soldater drive hor uten å risikere straff eller bøter, mens kvinnen som var involvert, måtte betale bot.<ref>[[Bergsveinn Birgisson]]: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 155), forlaget Vigmostad Bjørke, ISBN 978-82-419-1827-8</ref>

I egne lov[[paragraf]]er i [[Christian Vs Norske Lov]] av 1687 står det at: «Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine [[foster|fostre]], skal [[halshugning|miste sin hals]], og deres hoder settes på en stake.»<ref>''Norgeshistorie.no'', Aina Schiøtz: «Barnemord i lys av rettsmedisinens fremvekst». Hentet 7. feb. 2022 fra [https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1384-Barnemord-i-lys-av-rettsmedisinens-fremvekst.html]</ref> Også etter døden skulle moren straffes.

I [[enevoldstiden]] var barnemordersker den største gruppen dødsdømte i Norge. På 1700-tallet ble gjennomsnittlig fem slike kvinner halshogd hvert år, men mot slutten av hundreåret ble det vanlig å omgjøre straffen til mange års [[straffarbeid]].<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 130), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref> På [[1800-tallet]] var fremdeles de fleste mord i Norge spedbarnsdrap.

Etter forordning av 5. januar [[1714]] skulle menn som ikke kunne betale leiermålsbøten sin, settes til festningsarbeid, mens kvinner skulle innsettes i «[[arbeidshus|spinnehuset]]». Fra [[1756]] var det bare leiermål som resulterte i et barn, som skulle straffes.<ref>[https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23249/MasterHals.pdf Caroline Elise Hals: ''Christiania Tukthus, sedelighetsforbrytelser 1775-79 og 1795-99'' (s. 11),] [[UiO]] 2010</ref> Mange kvinner fikk ettergitt leiermålsbøten fordi det var klart at de ikke maktet å betale den; men først i juni [[1812]] ble leiermålsbøtene avskaffet.<ref>[http://www.dendanskehistoriskeforening.dk//pdf_histtid/103_1/53.pdf Inger Dübeck: ''Voldtekt i retthistorisk lys'' (s. 62)]</ref> 

Christian Vs Norske Lov ble, i store trekk, gjeldende norsk lov frem til [[1842]]. Disse lovene bygde blant annet på [[Bibelen]], inkludert mange [[Gamle testamente|gammeltestamentlige]] regler og mosaiske rettsprinsipper. Lovene preges derfor av det vi i dag vil kalle barbariske straffeutmålinger, [[tortur]] og uakseptable definisjoner av og regler om [[sedelighet]] og sedelighetsforbrytelser, samt et stigmatiserende menneskesyn. 

===Kongelige leiermål===
De tre kongene Christian IV, [[Frederik III av Danmark og Norge|Fredrik III]] og Christian V fikk fra [[1611]] til [[1678]] til sammen 9 barn utenfor ekteskap med 5 forskjellige kvinner, altså ved leiermål. Men disse barna fikk [[etter]]navnet [[Gyldenløve]], [[greve]]titler, og flere inntok fremtredende posisjoner i statsforvaltningen, også i Norge. [[Christian Gyldenløve]] ble utnevnt til [[stiftamtmann]] i [[Bergen]] som fireåring.<ref>[https://runeberg.org/dbl/6/0338.html Chr. Gyldenløve]</ref>
[[Fil:Jelsa2.jpg|thumb|[[Jelsa kirke]].]]
===Geistlige leiermål===
Markus Pedersson var prest i [[Jelsa]] [[1622]]–68. Egentlig ville han gifte seg med en av de lokale jentene, men så dukket Sofie Jensdatter Vønster opp fra [[København]] og minnet ham på ekteskapsløftet han hadde gitt henne som student der. Først da biskopen innstevnet herr Markus for [[domkapitel]]et, gikk han med på å gifte seg med Sofie.<ref>[https://www.vl.no/religion/kirke/2021/01/04/et-tastetrykk-inn-til-kulturarven/ Lars O. Flydal: «Et tastetrykk inn til kulturarven»], ''[[Vårt Land]]'' 4. januar 2021</ref> Ryktet sa at de alt hadde et barn sammen, og at hun var gravid igjen da hun kom til Jelsa. Gravid var hun nok, for presten ble bøtelagt for å bære sitt barn for tidlig til [[dåp]]en, og for – i likhet med sin samtidige [[Petter Dass]] – å ha gått til sengs med sin «festemø» for tidlig. Både fru Sofie og herr Markus måtte stå offentlig [[skriftemål|skrifte]] for dette i [[Jelsa kirke]]. Det var en ydmykende start på ekteskapet. Hensikten med offentlig skrifte for leiermål hadde vært at de skyldige skulle tilgis og gjenopptas i [[menighet]]en, men på 1600-tallet vek [[tilgivelse]]n og tilbakeføringen til fellesskapet plass for et preg av en straff til skrekk og advarsel. Fru Sofie ble ikke kvitt ryktet om at hun hadde vært en ren [[horer|hore]], og herr Markus stevnet folk i menigheten for utsagn de var kommet med.<ref>[[Bente Gullveig Alver]]: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 200-01) forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2</ref>