Redigerer Lasaron (avsnitt)

== Mozart, Goethe og lasaronene i Napoli på 1700–tallet ==
På 1700–tallet ble lazzaroni i Napoli et trekkplaster for de nordeuopeeerne som var på [[dannelsesreise]] (eng. ''the Grand Tour''). Napoli var det vanlige endepunktet for de unge middel- og overklassemennenes reise til Italia.<ref name="Dickie, side 156"/> 
Lasaronene ble selve legemliggjøringen av de lykkelige syditalienerne og det fargerike folkelivet i Napoli, og de opptrer i svært mange reiseberetninger og bilder, ofte avbildet mens de spiser [[makaroni]]. På 1700-tallet ble pasta basismat i Napoli, og makaroni kunne kjøpes billig overalt på gater og torg. «Makaronispisere» (it. ''mangiamaccheroni'') ble klengenavnet på napolitanerne, og særlig lasaronene. I tillegg til den fascinerende uklarheten rundt lasaronenes leder og dennes maktposisjon og relasjon til kongen, bet de besøkende seg merke i at lasaronene var strengt religiøse og sjelden ble sett fulle, i motsetning til filleproletariatet i London og Paris.<ref>Dickie, side 148–150; 156</ref>

[[Wolfgang Amadeus Mozart]] var i en alder av fjorten år på dannelsesreise sammen med faren i Napoli i 1770, og skrev hjem til søsteren at her har lasaronene sin egen general eller høvding, som mottar tjuefem gulldukater hver måned fra kongen, bare for å holde orden på dem. Dette var en utbredt oppfatning der få hadde sikker kunnskap.<ref>Dickie, side 155</ref>

Johann Wolfgang von Goethe, en fremtredende kulturpersonlighet i Europa, tar i sin beretning fra Napoli i 1787 byens fattige i forsvar og er «fristet til å stille opp det paradoks at man i Napoli kanskje finner den forholdsvis største flid i den aller laveste klasse.» Ved nøyaktig observasjon finner han ut at dagdriverne på torget, og ikke minst barna deres, er i stadig aktivitet for å skaffe levebrød. Han skriver at:

{{Sitat|..den såkalte lazarone ikke er det spor mindre virksom enn alle de andre klassene. ... Vi dømmer fra vårt synspunkt altfor strengt de sydlige folk som himmelen har vist seg så mild mot. ... Et fattig og åpenbart elendig menneske kan i slike strøk ikke bare tilfredsstille sine nødvendigste og nærmeste behov, men nyte livet på beste vis. Og derfor ville en såkalt napolitansk tigger lett kunne forsmå en visekongestilling i Norge eller gi avkall på denne ære hvis keiserinnen av Russland ville overdra ham guvernementet Sibir.<ref>Johann Wolfgang von Goethe: ''Italiensk reise''. Oslo, Pax, 1999, side 272–273. ISBN 978-82-530-3068-5</ref>}}

At lasaronene er arbeidssky, en maktfaktor og styrer seg selv er nordeuropeiske myter, mente Goethe og manet til å unngå å gjøre dem mer annerledes enn de virkelig er.

Men Mozart og faren hadde hatt mange kontakter med diplomater og øvrighetspersoner under oppholdet, og bildet han ga er nå regnet som mer pålitelig enn Goethes. Lasaronenes leder, ''capo-lazzaro'', fikk enkelt snakke med kongen for å gi ham informasjon og råd. Kongen på sin side sørget for at lasaronene hadde brød, pasta og – om sommeren – is. Da Mozart og Goethe var i Napoli var Nicola de Sapato copa-lazzaro og [[Ferdinand I av De to Sicilier|Ferdinand den fjerde]] var konge. Ferdinand, som regjerte kongedømmet Napoli fra 1759 til 1799, fikk tilnavnet lazzarone-kongen, fordi han ofte var ute i byen, brukte tid sammen med de fattige og likte makaroni og ablegøyer.<ref>Dickie, side 157–160</ref>

Under en sultperiode i 1763–1764 viste myndighetene sin manglende dugelighet ved at folk i Napoli fikk altfor små rasjoner. Det vanlige under matmangel i kongeriket var at mat ble kjøpt opp på landet og fordelt til rimelig pris til bybefolkningen, ikke minst for å forebygge opprør. Lasaronene tok kontroll over matlagre, bakerier, butikker og selv kirkens sosiale arbeid. Mat ble solgt til høye priser til middelklassen, og samfunnet unngikk kaos. Denne perioden bidro til lasaronenes ry hos nordeuropeerne som en eksotisk samfunnsgruppe.<ref>Dickie, side 155–156</ref>