Redigerer Kvann (avsnitt)

== Bruk ==
Planten har vært brukt som [[krydder]] og [[grønnsak]], og som medisinplante (f.eks. mot diaré og hoste). Kvanngarder (kvannåkre) er nevnt i [[Gulatingsloven]]. Den er også nevnt i de norske [[kongesagaer|kongesagaene]]. Planten inneholder [[vitamin c]], og kan ha vært med på å forebygge [[skjørbuk]] hos befolkninger med lavt inntak av c-vitaminrik kost, som samene og inuittene på Grønland.<ref>Kvann, Store norske leksikon, 2012-11-24 [http://snl.no/kvann]</ref> Biter av stilken kan kokes sammen med [[rabarbra]] til syltetøy eller grøt.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Dragland, Steinar | utgivelsesår = 2000 | tittel = Kvann - botanikk, innholdsstoff, dyrking, høsting og foredling | isbn = 8247901943 | utgivelsessted = Nes | forlag = Planteforsk, Apelsvoll forskningssenter, avd. Kise | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102800002 | side = 28}}</ref> Planten var ifølge [[Jens Holmboe (1880–1943)|Jens Holmboe]] en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Særlig den årsgamle roten ble spist, og den ble ansett for å være en viktig «frukt» i [[Lofoten]] og [[Vesterålen]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter= Jens Holmboe | utgivelsesår = 1929 | tittel = Gamle norske matplanter | utgivelsessted = Oslo | forlag = I kommisjon hos J. Dybwad | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041604069 | side = 16, 19}}</ref> Kandisert kvann brukes som pynt på kaker og godterier. Blomstene har samme smak, men er søtere.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = McVicar, Jekka | utgivelsesår = 1997 | tittel = Til å spise opp | isbn = 8274134540 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Hilt & Hansteen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010071303004 | side = 26}}</ref>

Kvann er omtalt i [[Snorres kongesagaer|Snorres]] saga om [[Olav Tryggvason]] der Olav byr dronning [[Tyra Haraldsdatter|Tyra]] en kvannstilk for å blidgjøre henne.<ref name=":0" />
[[Fil:Olaf offers thyri angelica.jpg|right|thumb|[[Olav Tryggvason]] tilbyr Tyra en kvannstilk. [[Erik Werenskiold]]s illustrasjon til ''[[Heimskringla]]'' (1899).]]