Redigerer Konsularjurisdiksjon (avsnitt)

== Juridiske aspekter ==

Konsularjurisdiksjon berodde enten på [[Bilateralitet|bilaterale]] avtaler mellom opprinnelses- og vertsland, eller på [[sedvanerett]]slig tolerering fra vertslandets side. Et godt eksempel på dette er - i alle fall etter kinesisk rettshistorisk forståelse - portugisernes bruk og styre av [[Macao]]. 

En ytterligere forutsetning var opprinnelseslandet faktisk etablerte og utøvet rettspleie gjennom sine konsulære representasjoner, slik at det ikke ble tale om et de facto rettspleievakuum. 

Konsularjurisdiksjonen omfattet som regel alle [[sivilrett]]slige, [[handelsrett]]slige og [[strafferett]]slige anliggender som utlendinger ble involvert i. I mange tilfeller kunne ett konsulat i kraft av protektormyndighet også ta seg av saker som involverte visse andre utenlandske borgere. 

Rettsgrunnlaget var som regel opprinnelseslandets lovgivning. Men det kunne dessuten gis tilleggsbestemmelser tilpasset lokale forhold. 

Domsmyndigheten kunne, alt etter sakens natur, utøves av konsulen som alenedommer, eller av en konsul med bisittere, eller ved en domstol i opprinnelseslandet. Der det oppstod rettstvist mellom utlendinger fra hvert sitt opprinnelsesland som begge hadde konsularjurisdiksjon i vertslandet, skulle ifølge rettsprinsippet  ''[[Actor sequitur forum rei]]'' den anklagede parts konsulat være rett forum.