Redigerer Konservatisme (avsnitt)

=== Britisk konservatisme ===
Den konservative bevegelsen i Storbritannia oppstod ikke før etter den franske revolusjon, men kan spore sine røtter tilbake til [[Tory (historisk britisk parti)|torybevegelsen]] under [[restaurasjonen i England]] på 1600-tallet.<ref name="Hamilton" /><ref name="Eccleshall 21-43">{{Kilde bok|forfatter=Eccleshall, Robert|år=1990|tittel=English Conservatism since the Restoration: An Introduction and Anthology|utgivelsessted=London|forlag=Unwin Hyman|isbn=978-0-04-445346-8|språk=engelsk|side=21–43}}</ref> De gamle toryene støttet tanken om et hierarkisk samfunn med en [[enevelde|eneveldig]] kongemakt av Guds nåde, og de så på staten og [[Den engelske kirke|statskirken]] som organisk utviklet. Etter [[den ærerike revolusjon]] i 1688 ble England et [[konstitusjonelt monarki]] og dominert av [[Whig (historisk britisk parti)|whigbevegelsen]]. Heretter forsvarte toryene et maktfordelingsprinsipp mellom kongemakten og parlamentets [[House of Lords|overhus]] og [[Underhuset (Storbritannia)|underhus]].<ref name="Eccleshall 21-43" />

{{sitat|[Det har vært] vår statsskikks uforanderlige linje å forkynne og forsvare våre friheter som en arv vi har fått overdratt av våre forfedre, og som skal gis videre til våre etterkommere; en eiendom som på en særlig måte tilhører folket i dette kongerike, uten noen som helst henvisning til noen annen mer generell eller primær rettighet. […] En generell trang til forandring er vanligvis et produkt av selvisk mentalitet og innskrenkede synspunkter. Mennesker som aldri ser tilbake mot sine forfedre, kan ikke se fremover mot det som skal komme. |[[Edmund Burke]] i ''Betraktninger over revolusjonen i Frankrike'' (1790).<ref>Sitert i: {{Kilde bok|forfatter=Langslet, Lars Roar|år=1965|tittel=Konservatismen fra Hume til idag|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|side=37–38|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032405035|språk=norsk}}</ref>}}

[[Fil:EdmundBurke1771.jpg|thumb|upright|[[Edmund Burke]] (1729–1797) regnes som grunnlegger av konservatismen i den engelsktalende verden.]]

På slutten av 1700-tallet oppstod et nytt toryparti anført av [[William Pitt den yngre]]. Dessuten fantes «uavhengige whiger» som [[Charles Watson-Wentworth|Charles Watson-Wentworth, 2. marki av Rockingham]]. [[Edmund Burke]] var Watson-Wentworths sekretær og pamflettskriver. Burke støttet [[den amerikanske revolusjon]], men foraktet volden under den franske revolusjon. Han delte [[Adam Smith]]s ideer om privat eiendomsrett og markedsøkonomi, men mente at økonomien skulle være underordnet den tradisjonelle sosialetikken. Han verdsatte adelens æreskodeks og anså dem, ikke borgerskapet, som nasjonens naturlige ledere. Det innebar en begrenset kongemakt. Burke mente at tradisjonen uttrykte samfunnets visdom og harmoni.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Thyness, Paul|år=1967|tittel=Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer|utgivelsessted=Oslo|forlag=Tanum|side=12–16, 60–64, 86–88 og 93–94|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030308451}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Auerbach, M. Morton|år=1959|tittel=The Conservative Illusion|utgivelsessted=New York|forlag=Columbia University Press|språk=engelsk|isbn=978-0-231-02327-6|side=37–41 og 52–54}}</ref> De burkeanske konservative etterstrebet pragmatisme i statsstyret. I så måte var de også inspirert av [[David Hume]], som argumenterte imot [[rasjonalisme|rasjonalistisk]] og [[utopi]]sk tenkning.<ref name="Eccleshall 21-43" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Thyness, Paul|år=1967|tittel=Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer|utgivelsessted=Oslo|forlag=Tanum|side=93–100|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030308451}}</ref>

Torypartiet gjenspeilte holdningene til landeierne og fremholdt monarkiet, statskirken, familien og eiendomsretten som det beste forsvar av sosial orden. I [[den industrielle revolusjon]]s tidlige faser fremstod det som fullstendig imot enhver prosess som kunne underminere noen av disse bolverkene. De nye industriherrene ble av mange sett på som fiender av den sosiale ordenen. [[Robert Peel]] klarte å forene industriherrene og landeierne ved å overbevise sistnevnte om å akseptere opphevelsen av importforbudet mot korn i 1846. Han greide å skape en ny politisk gruppering, som ønsket å bevare det gamle, men samtidig akseptere prinsippene om [[laissez-faire]] og [[frihandel]]. Denne grupperingen dannet det man i dag kjenner som [[Det konservative parti (Storbritannia)|Det konservative parti]] i Storbritannia.

[[Fil:Robert Antoine Muller (c.1821-1883) - The Right Honourable the Earl of Beaconsfield (1804–1881), KG (after Heinrich von Angeli) - 429024 - National Trust.jpg|thumb|upright|[[Benjamin Disraeli]] (1804–1881) samlet det moderne torypartiet og forbindes med «one nation»-konservatismen, som søker å bygge bro over klassemotsetninger.]]

<!--<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Vail, Mark I.|år=|tittel=Between One-Nation Toryism and Neoliberalism: The Dilemmas of British Conservatism and Britain’s Evolving Place in Europe|publikasjon=Journal of Common Market Studies|bind=53|nummer=1|side=106–122|doi=10.1111/jcms.12206|språk=engelsk}}</ref>-->
[[Benjamin Disraeli]] staket ut en ideologisk kurs for Det konservative parti. Som ung mann var han påvirket av [[romantikken|romantiske]] og [[middelalderen|middelalderske]] strømninger, og han ble en skarp kritiker av [[industrialisme]]n. I skrift fremstilte han et England delt i to adskilte nasjoner, og han forutså, som [[Karl Marx]], et fremmedgjort [[proletariat|industriproletariat]]. Disraelis løsning innbefattet en tilbakevending til et syn på samfunnet som samarbeidende, der alle hadde plikter og ansvar overfor andre mennesker og grupper. Tanken om «én nasjon», ''One Nation'', er fremdeles en betydningsfull tradisjon i britisk politikk. Den har vært en drivkraft i konservative regjeringers initiativ til sosiale reformer. 

Skjønt han var konservativ, ble noen av [[chartistbevegelsen]]s krav møtt med sympati av Disraeli, som talte for en allianse mellom landadelen og industriproletariatet mot [[middelklasse]]ns økende makt. Disraeli var derfor i 1842 medvirkende i etableringen av den politiske grupperingen Young England, for å fremme synet om at de rike skulle bruke sin makt til å beskytte de fattige fra middelklassens utnyttelse. Omkalfatringen av Det konservative parti til å bli en moderne [[masseparti|massebevegelse]] skjøt fart da Disraelis idé ble overtatt av [[Randolph Churchill]], far til den senere konservative statsminister [[Winston Churchill]].

{{sitat|I et utviklingsdyktig land er det alltid forandring, og det store spørsmålet er ikke om man skal motsette seg en forandring som er uunngåelig, men om den skal gjennomføres etter folkets sed, skikk, lover og tradisjoner, eller etter uttenkte prinsipper og generelle programmer og teorier. Det ene er et nasjonalt system, det andre er […] et filosofisk system.|[[Benjamin Disraeli]] i en tale om arbeidernes stemmerett (1867).<ref>Oversatt av Realph Norland i Høyres politiske håndbok (1938). Sitat fra: {{Kilde bok|forfatter=Monypenny, William Flavelle og Buckle, George Earle|år=1929|tittel=The Life of Benjamin Disraeli, Earl of Beaconsfield|bind=II|side=291|utgivelsessted=London|forlag=John Murray|språk=engelsk}}</ref>}}

En [[Det liberale parti (Storbritannia)|liberal]]-konservativ koalisjonsregjering under den [[første verdenskrig]], samtidig med [[Labour Party|Arbeiderpartiet]]s inntreden, fremskyndet Det liberale partis kollaps i 1920-årene. Etter andre verdenskrig tok Det konservative parti til seg mye av venstresidens politikk. Dette kompromisset var en pragmatisk manøver for å gjenvinne regjeringsmakten, men også et resultat av en tverrpolitisk konsensus om den sentrale planleggingen og det statlige eierskapets suksess i en tidlig fase. Dette ble også kjent som «butskellisme», etter den nesten identiske [[keynesianisme|keynesianske]] politikken til [[Rab Butler]] og [[Hugh Gaitskell]].

Under [[Margaret Thatcher]]s lederskap i 1980-årene ble det imidlertid foretatt en stor ideologisk dreining i hovedstrømmen av britiske konservative, idet man beveget seg mot ideen om et fritt marked. Som en kommentator beskriver det, «var privatiseringen av statseid industri utenkelig før, men ble alminnelig [under Thatchers styre], og har nå blitt etterlignet over hele verden.»<ref name="Davies" /> Noen kommentatorer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt [[thatcherisme]]n var forenelig med den tradisjonelle britiske konservatismen, og så hennes meninger som mer forenelige med radikal [[klassisk liberalisme]]. Thatcher ble beskrevet som «en radikaler i et konservativt parti.»<ref name="Davies" /> Hennes ideologi har blitt sett på som konfronterende overfor «etablerte institusjoner» og «holdninger akseptert av eliten»,<ref name="Davies" /> begge deler uforenelig med tradisjonelle konservative konsepter.

Den britiske konservatismen har også vært med på å prege de nasjonale konservative tradisjonene i tidligere kolonier, som [[Canada]], [[Australia]] og [[New Zealand]], hvor britisk kulturarv og britiske institusjonelle tradisjoner står sterkt.<ref name="ShultzeSturmEberle">{{Kilde bok|forfatter=Schultze, Rainer-Olaf, Sturm, Roland og Eberle, Dagmar|år=2013|opprinnelsesår=2003|artikkel=Mission Accomplished? A Comparative Exploration of Conservatism in the United States and Canada|redaktør=Schultze, Rainer-Olaf, Sturm, Roland og Eberle, Dagmar|tittel=Conservative Parties and Right-Wing Politics in North America. Reaping the Benefits of an Ideological Victory?|side=11–30|forlag=Springer|språk=engelsk|isbn=978-3-663-09508-8}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Hazlehurst, Cameron|år=1979|artikkel=Introduction|redaktør=Hazlehurst, Cameron|tittel=Australian Conservatism. Essays in Twentieth Century Political History|side=XI–XIV|utgivelsessted=Canberra|forlag=Australian National University Press|url=https://openresearch-repository.anu.edu.au/bitstream/1885/114725/2/b12269803.pdf|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Marsh, Ian og Miller, Raymond|år=2012|tittel=Democratic Decline and Democratic Renewal. Political Change in Britain, Australia and New Zealand|utgivelsessted=Cambridge|forlag=Cambridge University Press|isbn=978-1-107-02568-4|språk=engelsk}}</ref> Ettersom mange [[Lojalister (amerikanske revolusjon)|britiske lojalister]] søkte nordover under [[den amerikanske revolusjon]], står den canadiske konservatismen i et historisk motsetningsforhold til den amerikanske.<ref name="ShultzeSturmEberle" />