Redigerer Konsekvenser av global oppvarming (avsnitt)

=== Observerte endringer av fysiske systemer ===
[[Fil:Changes in climate indicators that show global warming.png|mini|Grafer som viser endringer i klimaindikatorene over flere tiår. Hver av de forskjellige fargede linjene i hvert panel representerer et uavhengig analysert sett med data. Dataene kommer fra mange forskjellige målinger som [[værstasjon]]er, [[Kunstig satellitt|satellitter]], [[værballonger]], [[skip]] og bøyer. Trender for [[global oppvarming]] er vist i grafene. Vi ser en økning i temperatur og havnivå, og en nedgang i mengde snø og is. {{Byline|[[National Oceanic and Atmospheric Administration|US National Oceanic and Atmospheric Administration]]: National Climatic Data Center.|type = Diagram av}}]]

[[Fil:Diagram showing ten indicators of global warming.png|mini|Syv av disse indikatorene forventes å øke i en verden under oppvarming, og observasjoner viser at det faktisk skjer. Tre faktorer (sjøis, snødekke og utbredelse av isbreer) forventes å reduseres, noe som også skjer. {{Byline|[[National Oceanic and Atmospheric Administration|US National Oceanic and Atmospheric Administration]]: National Climatic Data Center.|type = Diagram av}}]]

Det finnes mange bevis for at klimaet på jorden har blitt varmere siden begynnelsen av 1900-tallet.<ref name=CC40>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 40.]]</ref> Data viser at [[temperatur]]er over land og hav, samt havnivået øker, samtidig som isbreer trekker seg tilbake og jordkloden samlet sett har mindre snø og [[arktis]]k [[sjøis]] enn tidligere. Dette er endringer en kan forvente i en varmere verden.<ref>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 37–50.]]</ref>

Menneskelige aktiviteter har bidratt til klimaendringene, i hovedsak ved bruk av [[energikilder]] basert på [[fossilt brensel]] som har ført til økt konsentrasjon av [[klimagass]]er i [[atmosfæren]].<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 4.]]</ref> Det er ingen overbevisende alternativ forklaring for oppvarmingen gjennom 1900-tallet enn menneskeskapte klimagasser.<ref name=WUEX10>[[#WUEX|Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra ''Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I'' side 10.]]</ref>

==== Atmosfæren ====
Atmosfærens innhold av [[karbondioksid]] (CO<sub>2</sub>) var 390,5 [[parts per million]] (ppm) i 2011. Dette er {{nowrap|40 %}} mer enn i 1750.<ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 161.]]</ref> Siden 2011 har CO<sub>2</sub>-konsentrasjonen passert {{nowrap|400 ppm}}. Dette er den høyeste konsentrasjonen de siste tre millioner år av jordens historie. Det forventes at fortsatte økninger frem mot 2100 og etter, vil gi CO<sub>2</sub>-nivåer høyere enn på titalls til hundretalls millioner år. For øvrig er årlige utslipp av CO<sub>2</sub> på rundt 10 milliarder tonn.<ref name=WUEX31>[[#WUEX|Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra ''Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I'' side 31.]]</ref>

Det er også svært sannsynlig at global [[luftfuktighet]] både nær bakken og i [[troposfæren]] har økt siden 1970-årene.<ref name=ST162>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 162.]]</ref> [[Vanndamp]] i atmosfæren er den viktigste [[drivhusgass]]en.<ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 1076.]]</ref>

[[Jordens strålingsbalanse|Jordens strålingsbudsjett]] er sentralt for endring av klimasystemet. Gjennomsnittlig observeres en oppvarming av jordens overflate og kjøling av atmosfæren, noe som er balansert av [[Vannets kretsløp|den hydrologiske syklusen]] og oppvarming. Romlig og tidsmessig energibalanse på grunn av stråling og [[latent varme]] er drivkraften bak den [[Atmosfærisk sirkulasjon|generelle sirkulasjonen i atmosfæren]] og [[Havstrøm|havene]]. Menneskelig klimapåvirkning skjer hovedsakelig gjennom endringer av komponentene i jordens strålingsbudsjett.<ref name=ST180181>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 180–181.]]</ref>

Strålingsbudsjettet i toppen av atmosfæren består av [[Elektromagnetisk absorpsjon|absorpsjon]] av [[solstråling]] av jorden, denne utgjøres av forskjellen mellom innkommende og [[Refleksjon|reflektert]] solstråling ved toppen av atmosfæren, samt den [[Varmestråling|termiske strålingen]] som sendes ut til [[Verdensrommet|rommet]].<ref name=ST180181/> Innkommende solstråling i toppen av atmosfæren er globalt rundt {{nowrap|340 [[Watt|W]]/m²}} for hele jorden. Reflektert solstråling fra toppen av atmosfæren og ut i verdensrommet er rundt {{nowrap|100 W/m²}} og dermed er det {{nowrap|240 W/m²}} av solens innkommende stråling som blir absorbert av jorden. Oppvarming av jordoverflaten gir varmestråling utover, og den strålingen som forlater jordens atmosfære er på rundt {{nowrap|239 W/m²}}. Den globale oppvarmingen forårsaket av ubalansen mellom stråling inn og ut ved toppen av atmosfæren er {{nowrap|0,6 W/m²}}. Dette er basert på måledata fra 2005 til 2010.<ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 181.]]</ref>

==== Vær og klima ====
[[Fil:Global Temperature Anomaly.svg|mini|Endring av global gjennomsnittlig overflatetemperatur siden 1880, i forhold til normalen 1951–1980. En langsiktig oppvarmende trend kan sees. Kilde: [http://data.giss.nasa.gov/gistemp/ NASA GISS].]]

Den global gjennomsnittlige temperaturen på jordens overflate har økt siden slutten av 1800-tallet. Fra 1980 til 2010 har det vært suksessivt varmere enn alle de foregående årtier i måleserien for jordens overflate. Det første tiåret etter 2000 har vært det varmeste. Globalt gjennomsnittlig kombinert land- og havoverflatetemperatur beregnet som en lineær trend viser en oppvarming på 0,85&nbsp;°C{{efn|Usikkerhetsintervall 0,65 til 1,06 °C med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}} i perioden 1880–2012. Dette gjelder når flere uavhengige datasett tas med. For perioden 1951–2012 var oppvarmingen cirka 0,72&nbsp;°C{{efn|Usikkerhetsintervall 0,49 til 0,89 °C med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}}.<ref name=CC40/><ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 2–4.]]</ref>

For å vurdere historiske endringer av jordens klima ([[Paleoklimatologi|paleoklima]]) bruker forskere ulike ''[[indirekte data]]''.<ref>{{Kilde www |dato=20. august 2008 | tittel=NOAA Paleoclimatology Global Warming – The Story: Proxy Data|forfatter=Overpeck, J.T.| url=http://www.ncdc.noaa.gov/paleo/globalwarming/proxydata.html|utgiver=NOAA Paleoclimatology Program – NCDC Paleoclimatology Branch}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://forskning.no/klima/mennesker-kan-ha-pavirket-klodens-temperatur-i-snart-200-ar/400560|tittel=Mennesker kan ha påvirket klodens temperatur i snart 200 år|besøksdato=2018-12-18|forfattere=|dato=|fornavn=Catherine|etternavn=Jex|språk=no|verk=videnskap.dk|forlag=gjenutgitt av forskning.no|sitat=}}</ref> Kilder til indirekte data er historiske opptegnelser, for eksempel dagbøker, [[Dendrokronologi|årringer i trær]], koraller, fossilt pollen, [[Iskjerneprøve|iskjerner]] fra isbreer og [[sediment]]er i sjøen.<ref>{{Kilde bok | dato = 2006| tittel = Surface Temperature Reconstructions for the Last 2,000 Years | utgiver =National Academy Press |sted =Washington, D.C., USA | forfatter = North, Gerald R. m.fl. |url=http://books.nap.edu/openbook.php?record_id=11676&page=3 | isbn=0-309-66144-7}}</ref>

Gjennomsnittlig har det vært en «sannsynlig» [[nedbør]]søkning over landområdene ved midlere breddegrader på [[den nordlige halvkule]] (middels konfidens siden 1901, men høy konfidens etter 1951). For andre deler av verden er datasettene mangelfulle. Det er allikevel sannsynlig at det var en brå nedgang i nedbørsmengden ved midlere breddegrader på [[den sørlige halvkule]] på begynnelsen av 2000-tallet, i samsvar med en tørkeperiode som stoppet i 2013. Nedbøren har økt i [[tropisk klima|tropiske landområder]] (middels konfidens) de siste tiårene.<ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 204.]]</ref>

Anslag tyder på endringer i hyppighet og intensitet av noen ekstreme værhendelser. Konfidens for anslagene varierer over tid.<ref name="ReferenceA">[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 10.]]</ref> Globalt sett holdes det for «svært sannsynlig» at antallet kalde dager og netter har blitt færre, mens varme dager og netter «svært sannsynlig» har blitt hyppigere. Det er også «sannsynlig» at antallet [[hetebølge]]r i store deler av Europa, Asia og Australia har økt. I tillegg har det vært endringer i andre typer ekstremvær, som [[flom]], [[tørke]] og [[syklon]]er. Disse endringene er vanskeligere å relatere til klimaendringer (lav konfidens), dette skyldes delvis mange påvirkende faktorer og at langtidsmålinger mangler.<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 53.]]</ref>

Det er «sannsynlig» at hendelser med store nedbørsmengder over land i flere regioner har økt siden 1950. Tallene er sikrest for Nord-Amerika og Europa, der det har vært «sannsynlig» økning i enten frekvensen eller intensiteten av kraftig nedbør.<ref name=ST162/>

Når det gjelder tørke har det vært en global trend med mer tørke siden midten av 1900-tallet (lav konfidens). Noen viktige regionale endringer er at frekvensen og intensiteten av tørke «sannsynligvis» har økt i Middelhavsområdet og Vest-Afrika. Den har «sannsynligvis» blitt redusert i sentrale deler av Nord-Amerika og Nordvest-Australia siden 1950.<ref name=ST162/>

==== Kryosfæren ====
''[[Kryosfæren]]'' består av de områdene på jorden som er dekket av [[snø]] eller [[is]]. Kryosfæren er endret ved redusert utbredelse av havis i Arktis, reduksjon av [[Isbre|alpine isbreer]] og mindre snødekke på den nordlige halvkule.<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 42.]]</ref>

Det er en vedvarende tendens til at isbreer i hele verden krymper, dette gjelder både i lengde, areal, volum og masse (veldig høy konfidens). De få unntakene er regionalt og tidsmessig begrenset. De isbreene som reduseres mest befinner seg i Alaska, den kanadiske delen av Arktis, periferien av [[Grønlandsisen]], sørlige deler av Andes og fjellområder i Asia (veldig høy konfidens). Til sammen står disse områdene for mer enn 80 % av det totale istapet i verden. Det totale istapet fra alle verdens isbreer, unntatt tap fra periferien av iskapper, er «svært sannsynlig» ekvivalent med en havnivåøkning på {{nowrap|0,61 mm}}{{efn|Usikkerhetsintervall 0,25 til 0,99 mm med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}} per år i perioden 1971 til 2009.<ref name=TS41/>

{{Multiple image|align=right|direction=vertikal|width=250|lang=no
|image1=September arctic sea ice extent and age for 1984.png
|caption1=Utbredelse av arktisk [[sjøis]] og alderen for denne i 1984. <small>Kilde: [[NASA]]</small>
|image2=September arctic sea ice extent and age for 2016.png
|caption2=Utbredelse av arktisk sjøis og alderen for denne i 2016. En kan se at en mye mindre del av isen fire år eller eldre i 2016, enn i 1984.<small>Kilde: [[NASA]]</small>
}}

Iskappen over Antarktis har mistet is de siste årtiene (2014) (høy konfidens). Årsaken er akselerert hastighet for bretunger (høy konfidens). Gjennomsnittlige tap av is fra Antarktis økte «sannsynligvis» fra 30 (intervall -37–+97) milliarder tonn per år i perioden 1992–2001, til 147 (72–221) milliarder tonn per år i perioden 2002–2011. Antarktis bidro dermed i årene 2002–2011 til en havnivåstigning på {{nowrap|0,40 mm}}{{efn|Usikkerhetsintervall 0,20 til 0,61 mm med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}} per år.<ref name=TS46>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 46.]]</ref>

Utbredelsen av sjøis i Arktis har blitt redusert i årene 1979–2012, både på årlig og flerårig basis (veldig høy konfidens). Den årlige nedgangen var «svært sannsynlig» mellom 3,5 og {{nowrap|4,1 %}} per tiår, hvilket vil si mellom 0,45 til 0,51 millioner km<sup>2</sup> reduksjon per tiår. Utbredelsen har gått ned for hver sesong. Gjennomsnittlig tykkelse av vinteris i Arktis ble redusert i årene 1980–2008 (høy konfidens), med en gjennomsnittlige nedgang «sannsynligvis» mellom 1,3 og {{nowrap|2,3 m}}.<ref>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 40.]]</ref>

Snødekke på den nordlige halvkule har blitt redusert i omfang (veldig høy konfidens). Satellittmålinger har vist at i perioden 1967–2012 ble snødekket «svært sannsynlig» redusert, med den største reduksjonen på {{nowrap|53 
%}}{{efn|Usikkerhetsintervall 40 til 66 % med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}} i juni.<ref name=TS46/>

Det har vært en temperaturøkning i områder med [[permafrost]] i de fleste regioner rundt om i verden fra begynnelsen av 1980-årene (høy konfidens). Denne endringen har oppstått som en respons på høyere lufttemperatur, endret tid for tining på våren og tynnere snødekke om vinteren (høy konfidens).<ref name=TS46/>

==== Verdenshavene ====
Havene inneholder omtrent 50 ganger mer [[karbon]] globalt enn atmosfæren. Havet fungerer som et såkalt ''[[karbonsluk]]'' og absorberer omtrent en tredjedel av karbondioksidet som frigjøres fra  menneskelige aktiviteter, dette i henhold til en artikkel publisert av Woods Hole Oceanographic Institution.<ref>{{Kilde www | forfatter= Doney, Scott og Levine, Naomi 
| url= http://www.whoi.edu/oceanus/viewArticle.do?id=17726 | tittel=How Long Can the Ocean Slow Global Warming? | besøksdato= 7. mai 2018 | utgiver= Woods Hole Oceanographic Institution | arkiv_url= | dato = 29. november 2006 }}</ref> Over en periode på hundre år har havet vært i stand til å oppta inntil {{nowrap|90 %}} av de menneskeskapte CO<sub>2</sub>-utslippene. Imidlertid fører ulike virkninger til at havenes evne til å ta opp CO<sub>2</sub> minker med stigende temperaturer og økende atmosfærisk CO<sub>2</sub>-konsentrasjon. Hvor mye kapasiteten reduseres er vanskelig å kvantifisere. I et scenario med en kraftig økning av utslippene ut gjennom det 21. århundre, er andelen som vil tas opp bare på rundt {{nowrap|22 %}}. Bare med et fremtidsscenario med sterke klimagassreduksjoner øker andelen som kan tas opp, dette i henhold til en artikkel i ''[[Science]]'' i 2015.<ref>{{kilde bok| forfatter=J.-P. Gattuso m.fl. | tittel=Contrasting futures for ocean and society from different anthropogenic CO<sub>2</sub> emissions scenarios | utgiver=Science | bind=349 | nummer=6243 | dato = 3. juli 2015 | DOI=10.1126/science.aac4722}}</ref>

[[Fil:Recent Sea Level Rise.png|mini|Havnivåmålinger foretatt på 23 steder rundt om i verden siden 1880 viser en økende trend. <br /><small>Kilde: Robert A. Rohde</small>]]

Global oppvarming har ført til at havnivået har steget. Hovedårsakene er volumøkning av vannmassene på grunn av økt temperatur, samt tilførsel av vann fra smeltende isbreer og iskapper. Et annet bidrag er redusert vann i [[reguleringsmagasin]]er og nedtapping av [[grunnvannsreservoar]]er.<ref name=TS46/> Det gjennomsnittlige globale havnivået har økt med {{nowrap|0,19 m}}{{efn|Usikkerhetsintervall 0,17 til 0,2 m med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}} i perioden 1901–2010. Det er «svært sannsynlig» at gjennomsnittlig havnivåstigning i denne perioden var {{nowrap|1,7 mm}} per år, men at veksthastigheten «svært sannsynlig» økte til {{nowrap|3,2 mm}}{{efn|Usikkerhetsintervall 2,8 til 3,6 mm med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}} per år på slutten av perioden. En lignende stor økning fant «sannsynlig» også sted mellom 1920 og 1950.<ref name=TS46/>

Mer enn {{nowrap|90 %}} av den energien som er akkumulert i klimasystemet mellom 1971 og 2010 er lagret i havet (høy konfidens). Globalt sett er oppvarmingen av havet størst nært overflaten, og de øverste {{nowrap|75 m}} er varmet opp {{nowrap|0,11 °C}}{{efn|Usikkerhetsintervall 0,09 til 0,13 °C med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.}} per tiår i årene 1971 til 2010. Det er «så godt som sikkert» at havet ble oppvarmet i de øverste lagene av havet fra overflaten og ned til {{nowrap|700 m}} fra 1971 til 2010, og «sannsynligvis» også oppvarmet fra 1870-årene og frem til 1971. Videre er det «sannsynlig» at havet også i dybden fra 700 til {{nowrap|2000 m}} ned ble oppvarmet fra 1957 til 2009, og det nederste laget fra {{nowrap|3000 m}} dybde og ned til bunnen fra 1992 til 2005.<ref name=CC40/>

[[Havforsuring|Forsuring av havet]] er en parallelleffekt av økende konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren. Karbondioksid senker [[pH-verdi]]en i havet, noe som er skadelig for mange levende organismer i havet. I tidsrommet 1800–1994 har havet mottatt rundt {{nowrap|48 %}} av de menneskeskapte CO<sub>2</sub>-utslippene, eller 118 ± 19 milliarder tonn (Gt) karbon. Dette i henhold til en rapport skrevet på oppdrag av den tyske regjering og en rapport fra [[Royal Society]].<ref name="WBGU 2006">{{Kilde bok | forfatter= Schubert, Renate m.fl. | tittel= Die Zukunft der Meere – zu warm, zu hoch, zu sauer | utgivelsesår= 2006 | forlag= Wissenschaftlicher Beirat der Bundesregierung Globale Umweltveränderungen | isbn= 3-936191-13-1 | url= http://www.wbgu.de/fileadmin/user_upload/wbgu.de/templates/dateien/veroeffentlichungen/sondergutachten/sn2006/wbgu_sn2006.pdf | besøksdato= 2018-06-05 | arkiv-dato= 2018-05-14 | arkiv-url= https://web.archive.org/web/20180514064946/http://www.wbgu.de/fileadmin/user_upload/wbgu.de/templates/dateien/veroeffentlichungen/sondergutachten/sn2006/wbgu_sn2006.pdf | url-status=død }}</ref><ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://royalsociety.org/~/media/Royal_Society_Content/policy/publications/2005/9634.pdf | tittel= Ocean acidification due to increasing atmospheric carbon dioxide | besøksdato= 7. mai 2018 | utgiver= Royal Society | arkiv_url= | dato = juni 2005}}</ref>

Karbondioksid reagerer med [[sjøvann]] og danner [[karbonsyre]], noe som bidrar til forsuring av havene. Måleverdiene har gått ned fra en pH på 8,16 i 1750 til en pH på 8,05 i 2014 (høy konfidens). Dette tilsvarer en økning i surhet på {{nowrap|26 %}} målt som hydrogenionekonsentrasjon.<ref name="NSF, NOAA, USGS 2006">NSF, NOAA und USGS (2006): ''Impacts of Ocean Acidification on Coral Reefs and Other Marine Calcifiers: A Guide for Future Research'' {{kilde www |url=http://www.ucar.edu/communications/Final_acidification.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-02-17 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110720101953/http://www.ucar.edu/communications/Final_acidification.pdf |arkivdato=2011-07-20 }}</ref><ref name=CC41>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 Synthesis Report'' side 41.]]</ref> Hastigheten som forsuringen av havet skjer med, er den raskeste på minst de siste 66 millioner år av jordens historie (middels konfidens).<ref name=WUEX28>[[#WUEX|Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra ''Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I'' side 28.]]</ref>