Redigerer Kongsberg (avsnitt)

== Historie ==
[[File:Hyttegata Kongsberg.jpg|thumb|«Hyttegata» på Vestsiden, en gang et typisk boligstrøk for sølvverksarbeidere.|alt=|300x300pk]]
[[File:Gloger organ Kongsberg.jpg|thumb|300x300px|Det originale [[Glogerorgelet]] i Kongsberg kirke.|alt=]]
[[Fil:Kronene i Håvet.JPG|thumb|399x399px|Alle norske konger som har besøkt Kongsberg har sine monogrammer meislet inn i fjellveggen, ''Kronene i Håvet''.{{Byline|Kjetil Bjørnsrud}}]]I vikingtiden lå stedet der byen Kongsberg senere ble grunnlagt helt i ytterkanten av Vestfold, et av fylkene som da utgjorde [[Viken (historisk område)|Viken]] (eller Vika). Fra middelalderen lå området i [[Akershus len]], som fra 1600-tallet ble videreført som [[Akershus stiftamt]] frem til 1919. Kongsberg ble i 1760 innlemmet i [[Buskerud amt]], et underamt til Akershus.

=== 1600-tallet ===
Kongsberg ble grunnlagt av kong [[Christian IV]] i [[1624]] etter at det var blitt funnet [[sølv]] der året før. Bergstaden Konningsberg og [[Kongsberg Sølvverk|kongelig sølvverk]] ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var [[gjeter]]barna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene.<ref>{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= '''Odd Arne Helleberg'''
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 2010
  | artikkel=
  | tittel= Kongsberg sølvverk 1623-1958 : kongenes øyensten - rikenes pryd
  | bind=
  | utgave=2. rev.
  | utgivelsessted=
  | forlag=Forlaget Langs Lågen
  | side=22-27
  | isbn= 978-82-92053-41-6
  | id=
  | språk=norsk
  | kommentar=
  | url=
 }}</ref>

Til [[Kongsberg Sølvverk]] hentet [[Christian IV]] [[Tyskland|tyskere]] fra sølvgruvene i [[Sachsen]] og [[Harz]].<ref>Hans-Heinrich Hillegeist: Auswanderungen Oberharzer Bergleute nach Kongsberg/Norwegen im 17. und 18. Jahrhundert. In: Hans-Heinrich Hillegeist und Wilfried Ließmann (Hrsg.): Technologietransfer und Auswanderungen im Umfeld des Harzer Montanwesens. ( = Harz-Forschungen, Band 13), S. 9-48. Verlag Lukas, Berlin 2001, ISBN 3-931836-56-8</ref> I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Tyskerne kom for å bistå med essensiell kunnskap om gruvedrift, og dette var spesielt viktig i oppstartfasen for bergstaden Kongsberg. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda [[Sandsvær]].

Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk gradvis innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Gruvene skiftet eiere de første årene, i andre halvdel av [[1600-tallet]] drev for eksempel hertugdømmet [[Kurland]] i dagens [[Latvia]] gruver på Kongsberg og [[Eidsvoll]]. Det var under denne perioden Kongsberg fikk kallenavnet "Koenig" av de tyske arbeiderne.{{tr}}

I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke [[Tyskland]] i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (''Knappschaft'') med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Kongsbergs særegne [[Løkkejordbruket på Kongsberg|løkkejordbruk]] var trolig også inspirert fra Tyskland. Det ga status å være ikke-norsk. [[Michael Heltzen]], Sølvverkets første norske direktør (''Oberberghauptmann'') ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen.
Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at [[Danmark-Norge]] i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot [[Sverige]] med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor [[Den Kongelige Mynt]] i 1686 flyttet fra [[Akershus]] til Kongsberg.

=== 1700-tallet ===
Under [[den store nordiske krig]] var byen i 1716 et hovedmål for [[Det første Norgesfelttoget|Karl XIIs felttog]] som ble stanset ved [[Trefningen ved Gjellebekk|Gjellebekk skanse]] på [[Lierskogen]] og ved [[Slaget på Norderhov|Norderhov]] på [[Ringerike]].

Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved [[Folketellingen 1769]] Norges nest største by etter [[Bergen]], og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning.<ref>[[Ståle Dyrvik]]: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 287), Cappelens forlag, 1988, ISBN 82-574-0443-8</ref> I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt [[hierarki]], der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med [[borgerskap]] og den dansk-norske statens [[embetsmenn]]. Formet etter [[Christian IV]]s ordre om [[Kvartal (bebyggelse)|kvartal]]form fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av [[Numedalslågen]]. Her lå arbeiderboliger, staselige [[patrisierhus]], smelteverk og [[Den Kongelige Mynt]]. En [[latinskole]] ble opprettet i 1719, og i 1757 ble [[Bergseminaret]] etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.

Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre [[Kongsberg kirke]], innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby. 

Imidlertid var [[kirkegård]]en helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte [[lege]]n Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som ''bergmedicus'' (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «''Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden [[alen]] dybt i jorden.''» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.<ref>Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 307)</ref> 

Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i ''Forsøg til en medicinsk [[topografi|topographie]] over bergstaden Kongsberg'', utgitt i [[København]] i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel [[gjeld]] hos leverandørene. [[Kosthold]]et var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble [[potet]]er og [[sild]] vanlig, men ennå var melmat og vass[[velling]] det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en [[slede]] med [[torsk]] fanget i fjorden. Berglegen nevner [[skjørbuk]], [[diaré]], [[forstoppelse]] og [[parasitt]]er som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og [[yrkesskade]]r. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.<ref>Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 294)</ref>

1600-tallets selvforsyning var ikke lenger mulig. De små inngjerdede [[løkke]]ne der bergmannsfamiliene hadde avlet litt korn og nok høy til en ku som skaffet frisk melk, var solgt eller pantsatt til leverandørene for å gjøre opp gjeld. Byens borgerskap satt på det meste av jorden og satte opp sommerhus på løkkene. Slik kunne de unnslippe den usunne byluften i sommervarmen. Røyk hang over byen når [[erts]]en ble røstet. [[Røsting]]en skjedde i åpne ovner med [[malm]] og [[trekull]] lagt lagvis over veden nederst. Slik drev man [[svovel]]en ut av malmen. Den svovelholdige røyken herdet tømmeret og gjorde husene holdbare, men var plagsom for folk med luftveissykdommer. Arbeiderfamiliene trykket seg sammen i ettroms boliger der våte klær ble tørket foran ovnen, med utlufting kun gjennom døren. [[Dysenteri]] og [[tyfoidfeber]] tok livet av mange, siden arbeiderne alt var så svekket av underernæring og usunne boligforhold. Hans Rosted bebreidet kvinnene for urensligheten og vanstellet han så i hjemmene. Ettersom løkkejordbruket var borte, hadde de ikke annet å ta seg til enn matlaging, klesvask og barnepass, og Rosted opplevde å komme inn i en tømmerstue og se tre koner sitte rundt bordet, opptatt med et [[kortspill]] de knapt så opp fra. Ofte tok de med seg barna som tilskuere ved vielser og begravelser. Men guttebarna ble tidlig satt i arbeid. Nedre grense for [[sysselsetting]] i gruvene var 12 år; men en kunne se 8-9-åringer opptatt med «ertsskjeiding» (utskillelse av erts fra bergmasse) og i [[pukkverk]]ene. Barnas lønn kom vel med i de fattige hjemmene, og en 12-åring tjente 1,75 riksdaler i måneden og steg årlig i lønn til han som 17-åring tjente 3,5 riksdaler. Tidlige ekteskap var dermed vanligere på Kongsberg enn i bygdene. Hans Rosted påpekte på de triste konsekvensene av unge mødre: Svakelige barn og store barneflokker. Kongsberg ble en lukket verden der arbeidet gikk i arv fra far til sønn, og få søkte seg ut.<ref>Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 295-97)</ref>

=== Barnedødelighet og sultkatastrofen i 1773 ===
I 1770 kostet en tønne [[rug]] knapt 3 riksdaler på Kongsberg, men året etter sviktet avlingene i Norden, og rugprisen doblet seg i 1772/73. Men på Kongsberg stod lønningene stille, og ble i en periode bare delvis utbetalt. Sultedøden ble en reell trussel for befolkningen, og i 1772 steg antallet døde i byen til 400. I 1773 toppet det seg med 768, dvs. at hver tiende innbygger i Kongsberg omkom. Samtidig falt fødselstallet voldsomt. I april 1773 steg antallet [[begravelse]]r fra rundt 40 i et normalår til 100, og denne overdødeligheten holdt seg til august 1773, da det nærmet seg normalen igjen. Kirkebøkene meldte om en koppe[[epidemi]] fra mai 1773 og ut året. 84 omkom, derav 77 yngre enn fem år. I 1767/77 døde hver tredje baby på Kongsberg i sitt første leveår. Men i 1773 døde mer enn halvparten i sitt første leveår. Selv internasjonalt teller Kongsberg blant de med den aller høyeste barnedødeligheten på 1700-tallet. I 1773 står det «meget fattig» ved siden av navnet til svært mange av de døde. Krisen sammenfaller med månedene da fjorårets matforsyninger slapp opp før ny innhøstning, i mindre grad med koppeepidemien. Det er snakk om en sultkatastrofe. Sølvverket fikk igjennom at begravelser bare fikk foregå om lørdagen, for å redusere arbeidsfraværet. Berglegen Hans Rosted forklarte: «''Naar der hos fattige Folk døe Børn eller halv-voxne, søge Forældrene, for at spare Begravelsesomkostninger, at faa eet eller to af disse lagt i Kisten hos et andet Liig. På denne måde jordes undertiden 2-3 Liig i en og samme Kiste.''» Rosted deltok ved en slik tredobbel gravferd. Presten utførte da [[jordpåkastelse]]n tre ganger etter hverandre fordi det lå tre døde i kisten.<ref>Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 305-07)</ref>

=== 1800-tallet og fremover ===
Men tidene endret seg. I 1802 fikk byen fulle [[kjøpstadsrettigheter]]. Begynnelsen av [[1800-tallet]] ble likevel spesielt vanskelig for Kongsberg. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd, kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer, gjorde situasjonen prekær. I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere ved den store bybrannen i 1810. Det ble stor nød, og folketallet falt drastisk.

I 1814 ble [[Kongsberg Våpenfabrikk]] grunnlagt for å bøte på [[arbeidsløshet]]en og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt. I tiårene som fulgte, fant man uventet store sølvforekomster i det såkalte Overberget. I 1830-årene finansierte inntektene fra Kongsbergs gruvedrift om lag 10 % av Norges [[statsbudsjett]].<ref>{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= '''Odd Arne Helleberg'''
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 2010
  | artikkel=
  | tittel= Kongsberg sølvverk 1623-1958 : kongenes øyensten - rikenes pryd
  | bind=
  | utgave=2. rev.
  | utgivelsessted=
  | forlag=Forlaget Langs Lågen
  | side=290
  | isbn= 978-82-92053-41-6
  | id=
  | språk=norsk
  | kommentar=
  | url=
 }}</ref> Produksjonen nådde en topp med 10-12 tonn sølv pr år, men utover på 1900-tallet bar det nedover med lønnsomheten.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://snl.no/Kongsberg_S%C3%B8lvverk|tittel=Kongsberg Sølvverk|besøksdato=26. oktober 2018|forfattere=|dato=|forlag=Store norske leksikon|sitat=}}</ref> Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958, var totalt 1.350 tonn rent sølv hentet ut.<ref name=":0" /> 

1. januar 1964 ble Kongsberg bykommune, [[Øvre Sandsvær|Øvre]] og [[Ytre Sandsvær]] herredskommuner, samt enkelte andre arealer, slått sammen til én bykommune.<ref>http://www.lovdata.no/for/lf/ov/ov-19630301-0002.html</ref><ref>http://www.lovdata.no/for/lf/ov/ov-19630621-0005.html</ref>
[[Fil:Nybrufossen Kongsberg july 2007.jpg|thumb|Kongsberg og [[Numedalslågen]] under flommen i juli [[2007]].|alt=|300x300pk]]

Etter [[andre verdenskrig]] utviklet Kongsberg Våpenfabrikk (KV) seg til å bli et internasjonalt industrikonsern. I tillegg til [[våpen]]produksjonen utviklet og leverte KV [[datasystem]]er, [[gassturbin]]er, utstyr til [[oljeindustri]]en, [[navigasjon]]sutstyr, samt [[fly]]- og [[bil]]deler. På midten av 1980-tallet opplevde selskapet en dramatisk finansiell krise og var i teknisk forstand konkurs. Samtidig ble det anklaget for brudd på [[CoCom|''CoCom''-reglene]] ved salg av sensitiv teknologi til [[Østblokken]]. I 1987 ble fabrikken som en konsekvens delt opp og dels solgt til private investorer, dels omorganisert under statlig eierskap. I dag lever store deler av virksomheten videre, og utgjør en sentral høyteknologisk industriklynge i [[Norge]]. [[Kongsberg Gruppen]] og [[Kongsberg Automotive]] er børsnoterte selskap.

Den 13. oktober 2021 fant [[massedrapet på Kongsberg]] sted, da [[Espen Andersen Bråthen]] drepte fem mennesker og skadet tre andre, med stikkvåpen og [[Bue (våpen)|pil og bue]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/utelukker-ikke-terror-_-fem-drept-etter-at-mann-gikk-til-angrep-1.15689121|tittel=Utelukker ikke terror – fem drept etter at mann gikk til angrep|besøksdato=2021-10-13|dato=2021-10-13|fornavn=Geir Bjarte|etternavn=Hjetland|fornavn2=Anders Wam|etternavn2=Bjerkeseth|fornavn3=Christine Breivik|etternavn3=Øen|fornavn4=Simon|etternavn4=Solheim|fornavn5=Per Håkon|etternavn5=Solberg|fornavn6=Martin H.W.|etternavn6=Zondag|fornavn7=Tonje|etternavn7=Grimstad|fornavn8=Svein Vestrum|etternavn8=Olsson|fornavn9=Olav|etternavn9=Rønneberg|språk=no|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/osloogviken/kongsbergangrepet_-tok-seg-inn-i-boliger-og-drepte-1.15689565|tittel=Kongsbergangrepet: Tok seg inn i boliger og drepte|besøksdato=2021-10-14|dato=2021-10-14|fornavn=Pedja|etternavn=Kalajdzic|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/politiet_-alle-fem-pa-kongsberg-drept-med-stikkvapen-1.15694181|tittel=Politiet: Alle fem på Kongsberg drept med stikkvåpen|besøksdato=2021-10-18|dato=2021-10-18|fornavn=Runar Henriksen|etternavn=Jørstad|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>