Redigerer Klarinett (avsnitt)

==Historie==

=== Denner-familien ===
[[fil:M141 Chalumeau.tif|thumb|upright=1.3|left|En chalumeau fra tidlig 1700-tall. Rørbladet satt på oversida av munnstykket. Det var først på Mozarts tid at det ble vanlig å snu munnstykket slik at rørbladet var mot underleppa. Enkelte folkelige klarinettister på Balkan og noen italienske konsertklarinettister spiller dog fortsatt med rørbladet opp mot overleppa.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 | tittel = Cappelens musikkleksikon | isbn = 8202036879 | isbn = 8202036909 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061838036 | side = 133-134}}</ref> ]]
På 1700-tallet i Nürnberg videreutviklet Johann Christoph Denner et blokkfløyteliknende instrument kalt [[chalumeau]]. Denners utgangspunkt var en chalumeau med register fra lille F til enstrøken G, et instrument uten klaffer og med 8 hull. Ved å legge en registerklaff på venstre hånds tommel, gjorde Denner det mulig å overblåse klarinetten.

Fordi klarinetten overblåser partallstonene i overtonerekken (se under «Transposisjon, omfang og akustikk»), manglet Denner enstrøkne A, B og H. Dette førte til at klarinetten fikk ikke bare en, men to nye klaffer. Registerklaffen alene gav en A, venstre hånds pekefinger en B, og begge sammen en H, men av svært dårlig kvalitet. Videreutviklingen herfra ble A-klaffen slik vi kjenner den i dag, og et mindre registerhull plassert høyere oppe på klarinetten, som sammen med A-klaffen gav en B og ikke H. Ved å utvide klarinettens omfang nedover til lille E, fikk man også den lengden man behøvde for å produsere enstrøken H. Denne, klarinettens tredje klaff, ble oppfunnet av Denners sønn, Jacob Denner, rundt 1740.

=== Den tyske klarinetten ===
På starten av 1800-tallet eksperimenterte den russiskfødte Iwan Müller med boring, form og plassering på fingerhullene i tillegg til klaffene. Forskjellige varianter av denne spredte seg vidt omkring i det påfølgende hundreåret. I Tyskland ble den bearbeidet av J.A. Heckel, Carl Bärmann og også Oskar Oehler. Klarinetten fikk nå over 20 klaffer. Oehlers versjon av klarinetten er mye brukt i Tyskland, Østerrike og i Øst-Europa. Andre steder har bruken gått markant ned.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kruckenberg, Sven | utgivelsesår = 1993 | tittel = Den store boken om symfoniorkestret | isbn = 8273191044 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Wennergren-Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018022807006 | side = 141}}</ref>

=== Den franske klarinetten ===
[[Auguste Buffet]] og [[Hyacinthe Klosé]] utarbeidet i 1844 en klarinett som også kalles «den franske klarinetten». Denne klarinetten brukte enkelte av Böhmerfløytas tekniske løsninger. Av den grunn kalles også systemet til den franske klarinetten for «böhmsystemet» Oehlers system (den tyske klarinetten) mistet terreng til den franske klarinetten utover 1900-tallet.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kruckenberg, Sven | utgivelsesår = 1993 | tittel = Den store boken om symfoniorkestret | isbn = 8273191044 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Wennergren-Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018022807006 | side = 142}}</ref> Den franske klarinetten er nå den mest utbredte. <ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 | tittel = Cappelens musikkleksikon | isbn = 8202036879 | isbn = 8202036909 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061838036 | side = 134 }}</ref>