Redigerer Kirkestaten (avsnitt)

== Fra renessansen til sent 1700-tall ==

I løpet av [[renessansen]] ble de pavelige områder vesentlig utvidet, særlig under pavene [[Alexander VI]] og [[Julius II]]. Pavene ble blant Italias viktigste verdslige herskere, inngikk avtaler med andre stater, og førte kriger. I praksis var store deler av Kirkestaten bare nominelt under paven, og lokale fyrster var de egentlige makthavere rundt omkring. Det var ikke før ut på [[1500-tallet]] at den pavelige kontroll ble reell i alle deler av hans territorier. 

Mellom [[1305]] og [[1378]] residerte pavene i [[Avignon]] i det som nå er [[Frankrike]]. I tre omganger i denne perioden fikk pavene det politiske overherredømmet over Avignon og tilgrensende områder. (Ved [[den franske revolusjon]] gikk disse områdene tapt.)

Mens pavene residerte i Avignon, langt fra Kirkestatens kjerneområder, oppstod det «signorier» som regjerte i utstrakt selvstendighet fra pavemakten. Etter adelskampene mellom [[Colonnaslekten|Colonna-]] og [[Orsinislekten]]e, og etter «folketribunen» [[Cola di Rienzo]]s mislykkede oppstand i [[1347]] klarte etterhvert kardinal [[Gil Álvarez de Albornoz|Albornoz]] å vinne Roma tilbake for kurien ([[1353]]–[[1367]]). (Hans lovbok, ''«De egedianske konstitusjoner»'', hadde gyldighet helt til [[1816]].)

Etter Pavenes tilbakekomst og overvinnelsen av [[det vestlige skisma|det store skisma]] ble det statlige forfall i Kirkestaten snudd. Renessansepavene, som også oppfattet seg selv som verdslige fyrster, kunstens beskyttere og ofte som humanistisk lærde, bidro imidlertid ikke (med få unntak) til å snu det kirkelig-religiøse forfall. Det skjedde ikke før ut på [[1500-tallet]], etter ''«[[Sacco di Roma]]»''. 

I [[1598]] annekterte [[pave Klemens VIII]] [[Ferrara]] og [[Comacchio]]. I [[1631]] ble [[Urbino]] integrert i Kirkestaten, og i [[1649]] dessuten [[Castro (Lazio)|Castro]] og [[Ronciglione]].

Kirkestaten var på sitt største på [[1700-tallet]]. De sentrale pavelige territorier omfattet en hoveddel av det sentrale Italia – [[Lazio]], [[Umbria]], [[Marche]], og dessuten de pavelige legasjoner [[Ravenna]], [[Ferrara]] og [[Bologna]] helt opp i landskapet [[Romagna]]. De omfattet også de små enklavene [[Benevento]] og [[Pontecorvo]] i det sørlige Italia, og de før nevnte områder i Sør-Frankrike.