Redigerer Katamaran (avsnitt)

=== Østen ===
==== Det indiske havet ====
[[Fil:Tamil catamaran.jpg|mini|venstre|Tradisjonell tamilsk katamaran.]]
Sammensatte stokkebåter var et globalt fenomen på de fleste kontinenter, i Norge er de kjent fra gammelt av som ''dobbelte stokkebåter'', og utliggere for økt stabilitet var også kjent i meget lang tid. Men det var i Østen, mer bestemt sørøstlige Asia mot Stillehavet og på det indiske subkontinentet at stokkebåten skulle videreutvikles til innovative båttyper som utliggerkano med utliggerarm og ''dobbelt kano''. En båttradisjon med flerskrogbåter oppsto i det første årtusenet e.kr. Sammensatte kanoer var ikke ukjent i India, noe som framgår av bevarte skrifter som beskriver båter for ettertiden, blant annet i [[Periplus Maris Erythraei]], en reiseberetning fra det første århundret e.kr. I denne reiseberetningen finner man ordet ''sangara'' som beskriver en flåtekonstruksjon.

En stor del av den sørindiske båttradisjonen var basert på sammensatte og sammensurrede tømmerstokker og flåtefarkoster. Ordet ''katamaran'' kommer av det tamilske originalordet ''kattumaram'' eller ''kathu maram'' som betyr sammenbundne trestokker. Dette er en fellesbetegning for forskjellige båttyper, den ene mer avansert enn den andre. Disse båtene kan være sammensatt av to, tre eller flere sammenbundne trestokker, med de midtre stokkene bøyd opp som en stavn i baugen. På de langstrakte sandstrendene mot Det indiske hav med brenninger trengte fiskere farkoster av enkel konstruksjon med god oppdrift og som kunne trekkes opp på strendene. De tamilske katamaranene, som deles i forskjellige varianter, var velegnet langs kysten hvor det er langt mellom naturlige havner.

De indiske katamaranene kunne ha seil, men det var mest vanlig å bruke årer eller padler. De mer avanserte variantene kunne ha sidesverd eller kjølplanke som man stakk ned mellom åpningene i stokkene. De største eksemplarene, ''kattumaram maramma'' kunne være opptil 9 meter lange på Sri Lanka, hvor de i nyere tid har blitt motorisert med utenbordsmotor.<ref>Aak to Zumbra, s. 123</ref> Den vanlige størrelsen uansett regionale forskjeller var på 6 til 7,5 meter i lengde og 0,75 til 1 meter i bredde.<ref>Boats of the World, s. 264</ref>

Et arkeologisk funn i 1952 av en stokkebåt datert til mellom 700 og 500 f.kr viste at man hadde utliggerkanoer på Sri Lanka for over to tusen år siden.<ref>Boats of the World, s. 266</ref> Den første beskrivelsen av en båttype med to båtskrog var i 1834, da den britiske reisende John Edye begynte å dokumentere lokale båttyper på [[Malabar]]kysten. ''Jangār'' var to vanlige uthulte stokkebåter med en [[bambus]]struktur med dekkplanker som forbant dem sammen. De var fergebåter for transport av dyr som okser og hester med pakk, og var utbredt over hele søndre India og i Sri Lanka under navn som ''jangada'', ''jangadam'' og ''sangadam''.<ref>Boats of the World, s. 268</ref>

==== Stillehavet ====
[[Fil:Va'a tele or 'alia at Mulinu'u, Samoa, circa 1910.jpg|thumb|Va'a tele eller 'alia på Mulinu'u, Upolu i Samoa, 1910]]
Som på det indiske subkontinentet ble utliggerkanoen utviklet innenfor en egen tradisjon hvor stokkebåten ble videreutviklet til plankebåten. Da de første europeiske oppdagelsesreisende kom til Stillehavsområdet, og stoppet mot Filippinene og de sørøstasiatiske øyene i dagens Indonesia på 1500-tallet, fant de en fascinerende og unik båttradisjon som på mange steder var fremmedartet. Polynesierne, som koloniserte tusener av øyer i Stillehavet, hadde basert sin ekspansjon på utliggerkanoer og senere katamarankanoer som var enkle konstruksjoner basert på stokkebåten. I tropiske strøk kunne man seile til sjøs på åpne båter som i sin enkelhet var ideelle for sjøreiser.

For kolonisering ble store dekkplattformer reist på store kanoer bundet sammen til en enhet. Men studier av de eksisterende katamaranbåtene i de siste århundrer hadde avslørt en sterk tendens mot sentralisering i båttradisjoner knyttet til lokale krav og betingelser, og dermed ikke kan sammenlignes med disse som hadde eksistert i eldre tid. Mangel på skriftlig og arkeologisk dokumentasjon samt det lange tidsrommet som ekspansjonen fant sted i, gjør at man bare kan spekulere om katamaranbåtene. Joseph Banks, som hadde reist sammen med Cook i 1770-tallet, mente de store katamarankanoene ikke var spesielt sjødyktige, spesielt de av «middels størrelse».<ref>Boats of the World, s. 339</ref>

Den polynesiske ekspansjonen ut på Stillehavet var først gjennom Sørøst-Asia, deretter ut i det sørlige Stillehavet siden 2500 f.kr, men den siste ekspansjonsbølgen var fra 500 til 1500 e.kr, da man nådde samtlige øyer mellom Australia og [[Påskeøya]].<ref>Brian Lavery, s. 19-20</ref> Dette store området ble kartlagt av de europeiske oppdagelsesreisende med [[James Cook]] i spissen på 1700-tallet, hvor man siden dokumenterte mye av sine observasjoner blant annet av de innfødte båtene. Det vist seg at katamaranene hadde statusgivende betydning for lokalsamfunnene ettersom man ofte var «velkommen» med store opptog av båter med væpnede menn. Ofte endte slike møter uten konflikt, men europeerne betegnet disse dobbelte kanoer som krigskanoer, på Tahiti i 1774 ble 159 krigskanoer opptalt, på mellom 15,2 og 27,4 meter i lengde med mellom 50 og 120 menn om bord.<ref>Boats of the World, s. 324</ref>

Krigskanoene var plankebåter som var sydd og surret sammen, noe som demonstrerte viktigheten av katamaranen ikke bare for krig, men også for transport over store avstander. Den første europeiske beretningen ble skrevet ned i 1595 da [[Álvaro de Mendaña]] dro til Santa Cruz. Siden fant europeerne katamaraner overalt hvor man dro i Stillehavsregionen de neste århundrene. Ikke alle båtene hadde «lik» skrogslengde, båttypen ''pahee'' på [[Selskapsøyene]] hadde et skrog på 15,55 meter og det andre på 9,45 meter i lengde.<ref>Boats of the World, s. 325</ref> Nærmere undersøkelser i senere tid har vist at samtlige katamaraner var asymmetrisk i skroglengde. De deles inn i to hovedgrupper, de med mast forut omkring Fiji og de med mast i midten og størst forskjell i skroglengde omkring Tahiti. Den siste gruppen kunne seiles i begge retninger.<ref name=BW326>Boats of the World, s. 326</ref>

Det har blitt antatt at de i den første gruppen tilhørte den eldre generasjonen blant de polynesiske katamaranene uansett mastens plass enten på det ene skroget eller på fellesdekket. Det var på øyene som ble sent kolonisert at man kom over båter med uparallelle skrog, som i New Zealand.<ref name=BW326/> Cook var spesielt interessert i de maritime tradisjonene og oppdaget at en katamaran fra Tonga var mye raskere enn hans skip, den ble målt til 7 knop under observasjon. Plattformen reist over skrogene kunne være meget rommelig, med plass for opptil 144 passasjerer med bare en besetning på 8 til 10.<ref>Boats of the World, s. 337</ref>

Den gang hadde man betegnelsen ''dobbelte kanoer'' (double canoes) om alle disse båttyper, og som er fremdeles den tekniske beskrivelsen. Det er mange båttypebetegnelser, som ''ndrua'' fra Fiji, ''kalia'' og ''tongiaki'' fra Tonga, ''‘alia'' og ''va‘a-tele'' fra Samoa og ''pahi'' og ''tipairua'' fra Tahiti.