Redigerer Karl I (avsnitt)

== Konge av Norge og Sverige ==
Så snart nyheten om at Kristoffer var død i 1448 nådde Finland, bega Karl Knutsson seg tilbake til Sverige. Ved sin ankomst 20. juni 1448 utlyste han kongevalg og fikk de fleste stemmene. Ved valget skal lovens forskrifter ikke ha vært tilfredsstillende overholdt, men 28. juni ble han uansett formelt hyllet ved [[Morasteinen]] og deretter kronet som konge.

Hans første handling som konge var forsøket på å innta [[Gotland]], men det mislyktes på grunn av [[Magnus Gren]]s forræderi. Samtidig forsøkte han å vinne Norges kongekrone og ble valgt med støtte fra det nasjonale partiet. Han invaderte Norge i oktober 1449 med 500 ryttere og rykket inn i [[Hamar]] hvor han innkalte til [[Ting (forsamling)|ting]] og ble 25. oktober valgt til norsk konge og hyllet av hamarbiskopen Gunnar Thorgardsson.  Karl Knutsson Bonde reiste deretter til Trondheim, hvor han ble kronet av [[Nidaros erkebispedømme|erkebiskop]] [[Aslak Bolt]] 20. november. Han vendte deretter tilbake til Sverige, med kommandanten på [[Tunsberghus]], [[Erik Sæmundsson]] som sin representant i Norge. Da Karl Knutsson Bonde kom tilbake til Norge etter jul, forsøkte han uten å lykkes å innta [[Akershus festning]], samtidig døde Erik Sæmundsson, angivelig etter ordre fra Hartig Krummedike. Støtten til Karl Knutsson Bonde falt da sammen og hans støttespillere  forlot landet, samtidig som en rekke fremtredende personer ikke var tilstede da Christian I ble kronet til norsk konge i Trondheim 2. august 1450. Et annet norsk parti med større tilslutning i Sør-Norge hadde derimot hele tiden hyllet den danske kongen [[Christian I]]. Karl Knutsson forsøkte da med hærmakt å gjøre seg gjeldende, men allerede etter noen uker inngikk partene en avtale om våpenhvile og bestemte at tvisten skulle avgjøres i [[Halmstad (Sverige)|Halmstad]], hvor også spørsmålet om Gotland og de øvrige tvister mellom Sverige og Danmark skulle avgjøres. Møtet ble holdt i begynnelsen av mai 1450, og der forsøkte de svenske utsendingene i strid med Karl Knutssons instrukser å avstå fra å kreve kongemakten i Norge. Tvisten om Gotland skulle derimot bli avgjort på et senere møte. Dessuten inngikk de en ny unionsavtale som skulle gjøres gjeldende ved den ene eller begge kongenes død. 

Motvillig måtte kongen på riksmøtet i [[Arboga]] samme år godta dette, men han fikk samtidig rede på sammensvergelsen som noen av utsendingene hadde inngått i den hensikt å innskrenke kongens makt. Sammensvergelsen var en følge av hatet mot Karl Knutsson hos deler av høyadelen og presteskapet. Noen, spesielt drottseten [[Krister Nilsson]]s slektninger, bar på gammelt nag til kongen. Andre hadde han trolig fått som motstandere i forbindelse med tvistemål om eiendommer. Presteskapets misnøye hadde han pådratt seg ved å kreve at de skulle yte krigstjeneste. Også allmennhetens hengivenhet begynte han å miste fordi han ga sine høvedsmenn og fogder altfor stort spillerom. I spissen for hans fiender sto den unge erkebiskopen [[Jöns Bengtsson (Oxenstierna)]].

Det påfølgende unionsmøtet ved [[Avskær]] i nærheten av nåværende [[Kristianopel]] sommeren 1451 ga ikke noe resultat, og i september samme år brøt det ut åpen strid mellom Karl Knutsson og kong Christian I. Karl Knutssons stilling ble forverret av erkebiskopens påvirkning, selv om de to ble forlikt for en tid etter press fra flere av rådsmennene.