Redigerer Kardinal (avsnitt)

== Utnevnelse ==
Kardinalene utnevnes av paven ved et [[konsistorium]]. Han velger selv hvem han vil utnevne, men vil i de fleste tilfeller rådføre seg med sine nærmeste medarbeidere. Første skritt i utnevnelsen er at han offentliggjør navnene på de som er utnevnt. Deretter vil de blivende kardinalene, en kort tid etter, samles for å bli innsatt i embetetet; man sier at de i denne seremonien blir «kreert kardinaler».

Paven kan også utnevne kardinaler uten å offentliggjøre deres navn. De sies da å være utnevnt ''in pectore'' ([[latin]], 'i brystet'), fordi paven beholder deres navn for seg selv. Dette kan gjøres for eksempel fordi en person venter på en annen utnevnelse først, eller fordi han er hjemmehørende i et område hvor [[kristendom|kristne]] blir forfulgt slik at en offentlig utnevnelse kan true hans sikkerhet. Dersom situasjonen endrer seg vil paven offentliggjøre navnet, men skulle paven dø før det blir offentliggjort vil utnevnelsen aldri tre i kraft. Dette gjelder selv om paven har etterlatt seg en skriftlig beskjed om utnevnelsen, men det er da mulig for hans etterfølger å utnevne samme person ''in pectore''. Dersom, på den annen side, en hemmelig utnevnt kardinal dør før hans navn blir offentliggjort vil utnevnelsen allikevel være gyldig så snart den blir offentliggjort. Et eksempel er [[Iuliu Hossu]] fra [[Romania]], som ble utnevnt ''in pectore'' i [[1969]] og døde i [[1970]]. Hans utnevnelse ble offentliggjort i [[1973]], og han står derfor i listene som kardinal fra [[1969]] til [[1970]]. Hans utnevnelse er også spesiell fordi han antagelig ikke selv visste om den, da han satt i husarrest fra [[1948]] fram til sin død.

Kravet for å bli utnevnt til kardinal er at man er en presteviet mann som har utmerket seg ved sin lære, fromhet og klokskap. Tidligere kunne også legmenn bli kardinaler, men i [[kirkelov]]en av [[1917]] ble dette endret. Siste gang en legmann ble utnevnt var i [[1858]], da en jurist ble utnevnt og gitt ansvar for å skrive statuttene for Kirkestaten.

[[Johannes XXIII|Pave Johannes XXIII]] bestemte i [[1962]] at alle kardinaler skal være biskoper. De trenger ikke å være det før de blir utnevnt, men må bispevies før de blir innsatt i embetet. I praksis er det slik at prester som utnevnes er teologer som er omkring 80 år eller eldre. De har derfor sjelden stemmerett ved pavevalg, og vil heller ikke komme til å ha noen funksjon i administrasjonen av kirken. Derfor er det ikke uvanlig at de ber om å ikke bli bispeviet, og paven kan etter eget forgodtbefinnende dispensere fra kravet.

Når en kardinal blir utnevnt blir han tildelt en [[titulærkirke]] i Roma, eller et titulærbispedømme. Dette betyr at han har en tittel som plasserer ham i en av de kategorier som kardinalsembetet opprinnelig besto av – selv om han er biskop hjemmehørende på den andre siden av kloden har han tittel som sogneprest eller diakon i en kirke i Roma. De kirkene som brukes er ofte ikke sognekirker, men tilhører religiøse ordener; når de er sognekirker finnes det samtidig en reell sogneprest. Kardinalene forventes dog å ha et forhold til sin titulærkirke, for eksempel ved å feire messe der under besøk i Roma.