Redigerer Julenissen (avsnitt)

== Julenissen i Norden ==
[[Fil:Old Christmas riding a goat, by Robert Seymour, 1836.jpg|thumb|Engelsk tegning fra 1836 av ''Old Christmas'' som kommer ridende på en geit eller [[julebukk]]. Denne «julenissen» er framstilt med [[kristtorn]] i håret, [[julemat]] i en kurv og et barn i armene. Bollen er merket med «[[wassail]]», navnet på en britisk fruktbarhets- og julefest med røtter tilbake til middelalderen og på en krydret drikk til denne feiringen.{{byline|type=Illustrasjon|Robert Seymour, fra ''The Book of Christmas'' (utgitt 1888)}}]]
I de senere år har kulturhistorikere og andre forskere fattet en seriøs interesse for den godmodige [[arketype]]n, som i vår tids sentrale høytid fremstår som en overnasjonal «Pater Grand Familias». Blant flere publikasjoner fremstår her nederlenderen Tony Van Renterghems spenstige, men høyst seriøse gjennomgang; «When Santa was a Shaman» (Llewllyn Publications 1996). I 1996 kom også Finlands Ior Bock, med en høyst tankevekkende utgave av Väinmöinenmytologien, der Sant Neoklas settes i en historisk sammenheng. Begge forfatterne trekker klare tråder tilbake til den nordiske urbefolkningen, samtidig som man påpeker parallelle forhold i tidlig romersk, gresk og indoeuropeisk kultur. Så endelig har man begynt å finne svar på barnas evige spørsmål om julenissens herkomst og tilhørighet.

Forfatterne av de omtalte publikasjonene trekker trådene flere tusen år tilbake i tid, til Europas opprinnelige, naturfilosofiske kulturform. I pakt med den arktiske årssyklus ble solens vendepunkt (feiret 24/12) markert med en lysfest, der «kjærlighetens tre» (furugrana) utstyres med en levende flamme (stearinlys), naturkreftenes symboler og livets gaver (ringer). Gangen og sangen rundt treet markerer altså solens geburtsdag og dermed starten på det neste årets tider, solens sirkel krans og livshjulets gang. Derav navnet jul, simpelthen. Her feiret man også naturens rikdom, menneskehetens tilblivelse, samt ætten og sitt eget opphav, symbolisert ved, ja nettopp, julgubben, eller julemannen også kalt Allfader («Oden»), Nec-Klas eller nissen.

I den nordiske almanakken finner vi også fortsatt spor etter de gamle riter. Fortsatt kalles 6. desember NecKlas dagen, da den gamle dro med sitt bukkespann. På en uke skulle ættefaren besøke egnens barnekjære kvinner, som natten mellom 12. og 13. desember skulle granske sin sjel og sitt sinn, hvorvidt de ville la seg trolove (Lucia) kommende midsommernatt. 24. desember presenterte kvinnene sine valg for mennene, som så anordnet en ukes fest-i-val hvor kvinnenes valg (Val-ky-rie) ble feiret. Derfor kalles ennå 25. desember for den gode Stavens fanedag, Staffansdagen.

Det er således ingen tilfeldighet at de fleste granskere viser til de norrøne Asene og «guden Odin» som opphavet til vår tids julenisse. Asene og deres «Allfader» («Odin») hadde som kjent bodd i Norden «siden opphavs tid» og «alle folk i norderlanda regnet sin ætt etter dem» (Snorre Edda). Under det strengt katolske regime (ca. 1050-1550) ble disse gamle idealer bannlyst og årets merkedager ble tillagt latinsk opprinnelse og betydning. Først etter reformasjonen finner vi igjen «livshjulets tre» og den gamle «Øttefar» - Nec-Klas gjengitt i tekst og bilde.
Som maske og rollefigur tillates «Gamle Hvitskjegg» benyttet først på 1800-tallets begynnelse, da den engelske «Father Christmas», nederlandske «[[Sinterklaas]]» og den danske «julemand» igjen er å finne i det offentlige rom.

Julenissen kom ifølge den nåværende og «offisielle historien» til [[Norden]] på slutten av 1800-tallet og fikk etter hvert omtrent samme rolle som gaveutdeler på julaften i alle de nordiske landene. I [[Sverige]] kalles han «jultomten» og i Danmark «julemanden». På [[Færøyene]] er imidlertid den danske nissen innført som «Jólamaðurin» først de siste tretti åra. I [[Island]] er tradisjonen at det i tillegg deles ut en førjulsgave hver dag fra og med [[12. desember]] fram til julaften av tretten skremselsvetter eller såkalte julesveiner, kalt [[Jólasveinn|jólasveinar]] på Island. Disse stammer opprinnelig fra norrøne forestillinger der de blir beskrevet som ungene til den skrekkelige trollkjerringen [[Grýla]], men som nå er blitt til en slags store smånisser.