Redigerer Jorden (avsnitt)

=== Fotosyntese og fjellkjededannelser ===
Etter at [[hav]]et oppstod for 4 milliarder år siden, var det etter hvert lite eller ingen landmasser på jorden. De første spor etter [[organisme]]r ([[blågrønnbakterier|blågrønn-]] eller lignende [[bakterier]]) er ca. 3,6 milliarder år gamle. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret [[solvind]] fra å bryte ned jordens nye atmosfære. I [[proterozoikum]], før utviklingen av større dyr, var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor [[David Bottjer]]. Da liv med evne til [[fotosyntese]] oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden,<ref>Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 23.</ref>
ble det avgitt store mengder [[oksygen]] fra blant annet [[blågrønnbakterier]], og dette bidro gradvis til å øke oksygeninnholdet i atmosfæren.

Den danske geologiprofessor [[Minik T. Rosing]] og kolleger ved [[Stanford University]] mener kontinentalskorpene oppstod i takt med [[anaerobt liv]]. Mangelen på landmasser skapte vesentlig [[sedimentære bergarter]] som [[skifer]], [[Konglomerat (geologi)|konglomerat]] og [[kvartsitt]] i sen arkeikum. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung [[basalt]] og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200&nbsp;°C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Basalten gjennomgikk nå en økende oksidasjonsprosess og forvitret.

Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650&nbsp;°C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere [[granitt]], som finnes på samtlige kontinenter, men er uhyre sjelden ellers i solsystemet. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Vi har [[grunnfjell]] fra denne tiden i Norge, rester av en arkeisk fjellkjede finner vi i [[Lofoten]] med aldre opptil 3,3 milliarder år. Urbergarten granitt opptar for øvrig svært lite oksygen i friluft, og dette bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren.

Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble [[oksygen]]rik, land-hav-fordelingen ble omtrent som i dag, og historiens [[Huronistiden|første istid]] oppstod. Områder som [[Karelia]] (Karelidene), [[Kolahalvøya|Kola]] (Saamidene) og Slave-platen fløt trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia.<ref>L.J.Pesonen et al, «Paleo-Mesoproterozoic Supercontinents – A Paleomagnetic View», ''Geophysica'' nr 48 1–2, 2012, side 5–47.</ref>
Kontinentplater samlet seg i et superkontinent – [[Columbia (kontinent)|Columbia]] – for om lag 1,8 milliarder år siden<ref name="PreRodinia">{{Cite Q|Q73892246|pages=145–155}}</ref>
med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at [[Laurentia|Nord-Amerika]] (Laurentia) og [[Baltica|Nord-Europa]] (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden.<ref>Rogers 1996, Hoffman 1997, Rogers og Santosh 2002, Meert 2002, Zhao et al 2004, 2011.</ref>
Kontinentaldrift og havbunnsspredning med [[subduksjon]] skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og [[magmatisk]]e fjellkjeder oppstod i ytterkantene — Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4–1,1 milliarder år siden<ref name="PreRodinia" />. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkfing 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.<ref>Zhao, Guochun, m.fl, [http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0012825204000182 «A Paleo-Mesoproterozoic supercontinent: assembly, growth and breakup»], i ''Earth-Science Reviews'', nr 67, 2004, side 91–123.</ref>

De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst [[jern]]. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i [[Sør-Varanger]]. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form.<ref>N. J. Planavskyet al, «Widespread iron-rich conditions in the mid-Proterozoic ocean», ''Nature ''nr 477, 2011, side 448–451.</ref> Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen.

Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen og kjempet seg gjennom lag av [[kalkstøv]] som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som [[stromatolitter]], som fortsatt finnes i forstenet form. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne [[eukaryoter]] (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850–550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot [[grønnalger]] og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn.<ref name="Ivar B Ramberg 2006">Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 69.</ref> Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.

I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som i dag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det [[baltiske skjold]]et vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller [[Baltica]]-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for om lag 1 mrd år siden samlet alle kontinentene seg igjen i et superkontinent – [[Rodinia]]. Det sprakk opp over en periode på 250 millioner år, fra 850 til 650 millioner år siden.<ref>Z. X. Li og D.A.D. Evans, «Late Neoproterozoic intraplate rotation within Australia allows for a tighter-fitting and longer-lasting Rodinia», ''Geology'', nummer 39, 2011, side 39–42.</ref>