Redigerer Jom kippur-krigen (avsnitt)

=== Sett fra israelsk side ===
[[Fil:Golda Meir2.jpg|thumb|[[Golda Meir]], Israels statsminister under krigen]]
Etter [[1967]] måtte Israel konstatere at landets triumf under seksdagerskrigen likevel ikke ble kronet med fredsavtale eller nabostatenes anerkjennelse av jødenes stat; det var ingen fred i sikte. Men dette så ut til å bekymre israelerne mindre, for på politisk hold bredte det seg en oppfatning om at deres arabiske naboer ikke lenger utgjorde noen større trussel. Israels forsvar ble modernisert og forsterket ytterligere: Personellstyrken nådde 350 000 soldater, mens antallet stridsvogner passerte 2000. Det siste innebar at Israels første [[panserdivisjon]]er kunne opprettes, etter at panserbrigadene hadde vært hærens største stridsvognenheter hittil. 

Oppgraderingen av det israelske forsvaret skapte bare en styrket tro på at et land som [[Egypt]] ville forbli en lett match for Israel. Det ble ansett som sannsynlig at egypterne i fremtiden ville forsøke å ta seg over [[Suezkanalen]], men israelerne mente at de ville få varsling om et slikt angrep senest 24-48 timer på forhånd. I dette scenariet ville [[Israel]] rekke å mobilisere forsvaret, som deretter kom til å beseire [[Egypt]]s invasjonsstyrker allerede ved kanalen. I neste omgang skulle israelerne i så fall krysse kanalen og rykke inn i selve [[Egypt]], i henhold til en utarbeidet plan.

[[Israel]]s problem var ikke mangel på etterretningsdata: Faktisk kom det mange forvarsler om at et egyptisk angrep var forestående, men informasjonen ble ikke tolket riktig.

Det ble funnet stadig flere fotspor i sanden på østsiden av Suezkanalen. Sporene gikk innover i Sinai, men nesten aldri ut igjen. Dette var sikre tegn på at egypterne drev med rekognosering og etteretningsinnsamling på israelsk side av demarkasjonslinjen; de utplasserte dessuten skjulte observasjonsposter som skulle dirigere egypternes forestående artilleriild. Store egyptiske troppeforflytninger mot Suezkanalen ble registrert av israelerne mot slutten av september. Egypternes mange forberedelser til angrep over kanalen foregikk helt åpenlyst for israelerne som stod på vakt på kanalens østbredd. Blant annet så de at egyptiske bulldozere brøytet vei gjennom sandvollene som var satt opp som forsvar mot et eventuelt israelsk angrep; senere ble det også observert at egypterne begynte å bygge pongtongbroer på andre siden av kanalen. Israelerne registrerte dessuten at egyptiske militærkurs og offiserseksamener ble avlyst.

I lys av disse åpenbare tegnene på at egypterne og syrerne forberedte krig, foreslo Israels generalstabssjef David Elazar tidlig om morgenen den 6. oktober å gjennomføre et forebyggende angrep, men dette ble avvist av de politiske myndigheter. Helt til det siste hadde regjeringen liten tro på at araberstatene ville angripe Israel.