Redigerer Johannes Reuchlin (avsnitt)

== Fortsatte studier ==
Keiserens livlege introduserte ham for studier i [[hebraisk]] og Reuchlin begynte deretter med stor inspirasjon å studere ''[[Kabbala]]''. Resultatet av disse studiene kom i 1494 i det før nevnte verket ''De verbo mirifico''. Det var dette verket som for stor la grunnen for hans litterære omdømme.

På denne tiden var Reuchlin mest opptatt av hebraisk og litteratur. Han ble ikke bare Tysklands første virkelig greskkyndige, men også [[renessansen]]s første hebraiskkyndige. Som trespråklig lærd ble han ansett som [[humanismen]]s fremste lærde.

Grev Eberhards død i 1496 fikk Reuchlin til å flytte fra Stuttgart til [[Heidelberg]], hvor han fikk innpass ved [[hoff]]et til kurfyrste Filip av Pfalz (1448–1508).<ref>[https://www.deutsche-biographie.de/gnd119557843.html#ndbcontent Filip 1. av Pfalz, ''Deutsche Biographie]</ref> I 1498 ble han sendt av kurfyrsten til Roma, og ble der hele året for sine klassiske studier.

I 1499 reiste han tilbake til Stuttgart. I 1502 ble han valgt til [[dommer]] ved den sveitsiske forbundsdomstolen, men da [[domstol]]en ble plassert i [[Augsburg]], forlot han sitt [[embete]], og viet seg i stedet til advokatyrket og [[vitenskap]]elig arbeid. I 1506 utkom hans banebrytende verk ''De rudimentis linguce hebraicce'' som han i forordet selv betegnet som «''monumentum ære perennius''».