Redigerer Jefferson Airplane (avsnitt)

=== 1966–1967: Kommersielt gjennombrudd ===
[[Fil:White rabbit.JPG|thumb|Jefferson Airplanes single «White Rabbit».]]
Den påfølgende kvelden hadde Andersons erstatning [[Grace Slick]] hennes første framføring med Airplane. Slick var allerede velkjent for gruppa; hun hadde vært tilstede ved Airplanes første offentlige konsert ved The Matrix i 1965 og hennes tidligere gruppe, [[The Great Society]], hadde ofte opptrådt på de samme konsertene.

Grace Slick ble avgjørende for Airplanes kommersielle gjennombrudd. Hun hadde en kraftfull og spenstig kontraalt som komplementerte Balins stemme og passet godt til gruppas elektriske og psykedeliske musikk, og som en tidligere modell økte hennes gode utseende og sceneframtoning gruppas tiltrekning på konsertene. «White Rabbit» var skrevet av Grace Slick mens hun fortsatt var med Great Society. Det første albumet som hun spilte inn sammen med Airplane var Surrealistic Pillow, og hun brakte med seg to sanger fra sin tidligere gruppe: hennes egen «White Rabbit» og «Somebody to Love», skrevet av hennes svoger Darby Slick. Begge sangene ble en del av gjennombruddet til Airplane og ble siden assosiert med Airplane.<ref name="Tamarkin_113"> Tamarkin, Jeff (2003): ''Got a Revolution!'', s. 113.</ref>

The Great Society hadde spilt inn en tidlig versjon av «Somebody to Love» (under tittelen «Someone to Love») som B-side til deres eneste singel, «Free Advice», produsert av Sylvester Stewart (som senere ble kjent som [[Sly Stone]]). Det er rapportert at det ble gjort mer enn 50 tagninger for å få en tilfredsstillende utførelse. The Great Society besluttet å bryte opp ved slutten av 1966 og spilte deres siste konsert den 11. september. Kort tid etter ble Slick invitert til å bli en del av Jefferson Airplane av Jack Casady. Hans dyktighet som musiker var en betydelig faktor for hennes beslutning. Hennes kontrakt med Great Society ble kjøpt ut for 750 dollar.<ref name="Tamarkin_113"/>

I desember 1966 ble Jefferson Airplane omtalt i en artikkel i ''[[Newsweek]]'' angående den raskt blomstrende musikken i San Francisco, en av de første i en mengde lignende artikler og rapporter som igjen førte til en stor tilstrømning av ungdommer til byen som ville delta i dette livet, og som bidro til kommersialiseringen av hippikulturen.

[[File:WMMS Presents Jefferson Airplane (alt.) - 1968 print ad.jpg|thumb|left|200px|Plakat for konsert med bandet.]]
I begynnelsen av [[1967]] overtok Bill Graham fra Bill Thompson som manager. I januar gjorde gruppen sitt første besøk til østkysten. Den 14. januar spilte de sammen med [[Grateful Dead]] og [[Quicksilver Messenger Service]] ved «Human Be-In», den berømte happening over en hel dag i [[Golden Gate Park]], en av hovedfaktorene som førte til «Summer of Love». I denne perioden fikk bandet også sin første internasjonale anerkjennelse ved den britiske sangeren [[Donovan]] som overvar dem i løpet hans tur til vestkysten tidlig i 1966, og omtalte Airplane i sin sang «The Fat Angel», som senere havnet på Donovans album ''Sunshine Superman''.<ref> [http://songmeanings.com/songs/view/3530822107858677289/ «Donovan – The Fat Angel»], Songsmeanings</ref> Airplane spilte den samme sangen for deres konsertalbum Bless Its Pointed Little Head (1969).<ref> [https://www.discogs.com/master/47847 «Jefferson Airplane ‎– Bless Its Pointed Little Head»], ''Discogs.com''</ref>

Gruppas andre album, ''[[Surrealistic Pillow]]'', ble innspilt i Los Angeles med produsent [[Rick Jarrard]] i løpet av kun tretten dager til en kostnad av 8 000 dollar. Den sjøsatte Airplanes internasjonale berømmelse. Den ble utgitt i februar 1967, havnet på albumlisten til [[Billboard 200]] den 25. mars og forble på listen i over et år, og med høyeste plassering på tredjeplass. Den solgte over en millioner kopier, og fikk en [[Salgstrofeer i musikkbransjen|gullplate]].<ref>Murrells, Joseph (1978): ''The Book of Golden Discs'', 2. utg., London: Barrie and Jenkins Ltd. ISBN 0-214-20512-6, s. 224</ref> Tittelen på albumet ble foreslått av [[Jerry Garcia]], som fungerte som en «skyggeprodusent» på albumet. Han nevnte at plata som en helhet hørtes mer «som surrealistisk som en pute er myk.» Selv RCA Victor ikke ville anerkjenne Garcias betydelige bidrag på frambringelsen av albumet, er han listet på albumet som «åndelig rådgiver».

I tillegg til gruppas to mest kjente sanger, «White Rabbit» og «Somebody to Love», hadde albumet også sangene «My Best Friend» av tidligere trommeslager Skip Spence, Balins to drivende bluesrock «Plastic Fantastic Lover» og «3/5 of a Mile in 10 Seconds», foruten den atmosfæriske balladen «Today» skrevet av Balin og Kantner. En påminnelse av deres tidligere inkarnasjon som folkemusikkgruppe var Kaukonens solo, balladen «Embryonic Journey», hans første komposisjon og med kun en akustisk gitar som komp. Den var en referanse til akustiske gitarmestre som [[John Fahey]], og bidro til å etablere en populær sjanger belyst av den akustiske gitaristen [[Leo Kottke]].

Den første singelen fra album, Spences «My Best Friend», mislyktes å komme seg på hitlistene, men de neste to gjorde gruppa mer kjent. Både «White Rabbit» og «Somebody to Love» ble betydelige amerikanske hits og havnet på henholdsvis åttende og femteplass på Billboards singelliste. Ved slutten av 1967 var Jefferson Airplane både nasjonale og internasjonale stjerner. Grace Slick biograf Barbara Rowes karakteriserte albumet som «en uavhengighetserklæring fra etablissementet...» Hun mente at Airplane framsto som [[romantikken]] for den elektroniske tidsalder, og i motsetningen til meget homogeniserte harmoniene til [[The Beach Boys]], forsøkte Airplane aldri å strebe etter syntese for dets avvikende følsomhet. Hver sang beholdt de individuelle musikernes særtrekk, og skapte en uvanlig bredde og en original samspill innenfor hver struktur.<ref> Rowes, Barbara (1980): ''Grace Slick: The Biography''. Garden City, New York: Doubleday & Co., ISBN 0-385-13390-1, s. 74</ref>

Denne fasen av Airplanes karriere pekte mot deres berømte opptreden ved [[Monterey-festivalen]] i juni 1967.  Monterey var en utstilling for ledende band fra flere betydelige musikksentre som [[New York]], San Francisco, og [[Los Angeles]], og [[Storbritannia]], og den påfølgende TV- og dokumentarfilm ga oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt til grupper som tidligere hadde hatt kun regional berømmelse. To sanger fra Airplanes opptreden ble inkludert på D.A. Pennebakers dokumentarfilm fra hendelsen. Airplane dro også fordel fra å opptre på nasjonale TV-show som ''The Tonight Show Starring Johnny Carson'' på NBC og ''[[The Ed Sullivan Show]]'' på CBS. Airplanes berømte opptreden på ''The Smothers Brothers Comedy Hour'' hvor de framførte «White Rabbit» og «Somebody to Love» ble tatt opp på videotape i farger og økte utviklingen av videoteknikken. Det ble jevnlig sendt på nytt og er kjent for dets innovative bruk av [[bluesceen]] for å etterligne Airplanes psykedeliske lysshow.<ref> [https://www.youtube.com/watch?v=Q1cfTMdjkYM «Somebody To Love/White Rabbit Jefferson Airplane»], ''YouTube''</ref>