Redigerer Jeanne d’Arc (avsnitt)

=== Framgang ===
[[Fil:Grande salle château de Chinon.JPG|thumb|upright|Ruiner etter salen i [[Chinon]] der hun traff [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]]. I slottets eneste gjenværende intakte tårn ligger det nå et Jeanne d’Arc-museum.]]

Etter at Robert de Baudricourt hadde fått opplysninger fra fronten som stemte overens med hennes forutsigelser ga han henne eskorte til Chinon. Hun reiste gjennom det burgundiske fiendeområdet forkledd som mann.<ref name="Richey">Richey, s. 4.</ref> Hun imponerte [[Karl VII av Frankrike]] under et privat møte. Karls svigermor, [[Jolanda av Aragón]], samlet på denne tiden sammen tropper for å støtte Orléans. Jeanne spurte om hun kunne få ridderutrustning og bli med arméen. Hun fikk rustning, hest, sverd og annet av sitt følge.

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 0em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"
| align="left"| «Kongen av England, og du, hertugen av Bedford, som kaller dere regenter over kongeriket Frankrike ... betal deres skyld til himmelens konge, overgi til jomfruen, som er himmelens konges sendebud, nøklene til alle de gode steder som dere har tatt og skjendet i Frankrike.»
|-
| align="left"| ''Hennes brev til engelskmennene, mars–april 1429; Quicherat I, s.&nbsp;240, overs. Wikipedia.''
|}

Ved sin ankomst forvandlet hun den engelsk–franske konflikten til en religionskrig.<ref name="Vale, M.G.A. 1974, s. 55">Vale, M.G.A., ''Charles VII'', 1974, s. 55.</ref> Dette var ikke risikofritt, Karls rådgivere var urolige for at hans fiender kunne hevde at hans krav på tronen kom fra [[djevelen]], om man ikke kunne fastslå at Jeanne ikke var [[kjetter]] eller [[heks]]. For å unngå dette beordret han at hennes bakgrunn skulle undersøkes og at hun skulle utspørres av teologer i [[Poitiers]]. I april 1429 erklærte kommisjonen at hun hadde levd et ”uklanderlig liv, var en god kristen og var ydmyk, ærlig og enkel”.<ref name="Vale, M.G.A. 1974, s. 55" /> Teologene i Poitiers dømte ikke hennes guddommelige åpenbaringer, men de mente at han måtte gi henne en sjanse. Prøven skulle bli å bryte [[beleiringen av Orléans]].

Hun kom til Orléans den 29. april 1429, men [[Jean de Dunois|Jean d’Orléans]], som styrte over hertugslekten i Orléans, stengte henne til å begynne med ute fra krigsmøtene og informerte henne ikke når arméen angrep fienden.<ref>Historier og skjønnlitterære verk kaller ofte denne mannen andre navn. Noen kaller ham hertug av Dunois, og refererer til tittelen han fikk flere år etter Jeannes død. I hennes levetid foretrakk han å bli kalt ”bastarden av Orléans”, noe som av hans samtidige ble oppfattet som en ærestittel ettersom det viste at han skulle være søskenbarn av kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]]. Dette navnet forvirrer ofte nåtidens lesere ettersom ''bastard'' er en vanlig forulempning i engelskspråklige land. ”Jean d'Orleans” er mindre presist, men ikke anakronistisk. For en kort biografi, se Pernoud og Clin, s. 180–181.</ref> Dette hindret henne ikke i å være med på de fleste rådsmøtene og slagene. Hvor mye hun var innblandet i det faktisk militære lederskapet er omstridt blant historikere. Tradisjonelle historikere, som Édouard Perroy, mener at hun var fanebærer, med viktigste oppgave å holde kampviljen oppe.<ref>Perroy, s. 283.</ref> Denne typen analyse baserer seg på hennes vitnemål ved rettssaken der hun ble dømt, der hun oppga at hun foretrakk banneret framfor sverdet. Senere forskning legger fokus på vitnemål fra annuleringsrettssaken der arméens kommandant hyllet henne for å ha vært en dyktig taktiker og en fremgangsrik strateg. Historikere er enige om at arméen var særdeles framgangsrik under hennes korte karriere.<ref>Pernoud og Clin, s. 230.</ref>

[[Fil:Chateau Beaugency ballon.jpg|thumb|Det indre kjernetårnet i [[Beaugency]] er en av de få gjenværende festningene fra Jeannes' slag. Engelske forsvarere gjorde retrett opp i tårnet etter at franskmennene hadde brutt gjennom bymuren.]]