Redigerer James Hunt (avsnitt)

== Verdensmester ==

1976 var James Hunts store år. Hesketh Racing hadde i slutten av 1975 gått tom for penger, og annonserte slutten på sitt Formel 1-engasjement. Hunt hadde fram til da vært solidarisk med laget, men befant seg etter dette i en situasjon der han kunne miste neste års sesong. Lykken stod den kjekke bi, da den brasilianske McLaren-føreren [[Emerson Fittipaldi]] (verdensmester for Lotus 1 1972 og for McLaren i 1974) valgte å ignorere et nytt kontraktsforslag fra McLaren og sluttet seg til broren Wilsons brasilianske, nystartede og hjemmepatriotiske [[Copersucar]]-team. McLaren hadde ikke mange valg og satset på den fremadstormende britiske villmannen som sitt førstevalg for den kommende sesongen. Hunt startet bra ved å ta [[pole position]] i det første løpet på Interlagos ved São Paulo. Tekniske problemer gjorde at han måtte bryte løpet, og regjerende mester Lauda tok seieren. Lauda fortsatte sesongen i overlegen stil, og vant neste løp på sørafrikanske Kyalami (Hunt nummer to), ble nummer to i det første Grand Prix på Long Beach, USA, nummer to på Jarama i Spania (Hunts første seier for McLaren, selv om han etter løpet ble diskvalifisert fordi hans M23 var 1,8 cm for bred. Dette ble imidlertid omgjort et par måneder senere, slik at Hunt beholdt sine poeng). Lauda vant deretter på Zolder i Belgia, klassiske Monaco Grand Prix og ble nr. 3 på Anderstorp i Sverige, der James tok 5.-plassen, hans eneste poenggivende resultat siden Spania. På [[Circuit Paul Ricard|Paul Ricard]] i det franske mesterskap var lykken snudd i favør av engelskmannen. Hunt vant løpet, da Lauda brøt pga. tekniske problemer. 

Det neste løpet var det britiske Grand Prix på Brands Hatch. En enorm engelsk supporterskare hadde møtt opp for å støtte "The Golden Boy", som britisk presse omtalte ham som. Rett etter start var Hunt involvert i en hendelse da de to Ferrariene til Lauda og Regazzoni krasjet i hverandre. James hadde ikke mulighet til å unngå å kjøre inn i disse, fikk en luftetur av de sjeldne og skadet bilen alvorlig under landingen. Løpet ble stoppet, og James tok sin reservebil til start. Arrangørene godtok ikke det, og det ble opplyst at løpet ville starte uten Hunt, og også Regazzoni og Ligier-sjåføren Jaques Laffite. Publikum gikk amok, en enorm pipekonsert startet, ølbokser ble kastet ut på banen, og arrangøren kunne ikke gjøre annet enn å la Hunt starte. Lauda ledet det meste av løpet, men James tok seieren etter en fantastisk avslutning, til publikums enorme begeistring. 

Neste løp var på legendariske og livsfarlige Nürburgring i Vest-Tyskland. Niki Lauda hadde på andre runde av den nesten 23 km lange banen et uhell som sendte ham av banen i høy fart. Hans Ferrari tok fyr, og Lauda var ikke i stand til å komme seg ut av bilen på egen hånd. En heroisk innsats av førerne Arturo Merzario, Brett Lunger og Guy Edwards reddet livet hans i første omgang. Alvorlige brannskader og inhalasjon av giftige gasser var imidlertid livstruende, og Niki ble på sykehuset gitt den siste olje av en katolsk prest. Lauda ga imidlertid ikke opp, og stilte mirakuløst til start i det italienske Grand Prix på Monza bare seks uker senere. Det restartede løpet på Nürburgring ga en overlegen seier til Hunt i sin McLaren, men gleden over seieren ble snart redusert da omfanget av Laudas ulykke ble kjent. Hunt og Lauda var sesongens store rivaler, men også de beste venner, og hadde blant annet tidligere i sine karrierer delt en leilighet i London. 

Hunt fortsatte med fjerdeplass i Østerrike, og tok deretter nok en seier på Zandvoord, denne gang på sin 29-årsdag. På Monza var som nevnt Lauda tilbake og tok en utrolig fjerdeplass i et løp der Hunt ble satt sist i startoppstillingen pga. et angivelig brudd på oktanverdien i sin bils bensin. Dette ble senere avslørt å være en bløff fra de italienske arrangørenes side, som for alt i verden ville sikre seier for sin Ferrari-fører. Konkurransen flyttet deretter til Canada og USA, der Hunt kjørte sine kanskje beste løp i karrieren, og vant begge. Lauda fikk kun poeng for sin fjerdeplass på Watkins Glen. 

Alt var opp til resultatet i sesongens siste løp i det første japanske Grand Prix på Mount Fuji. Lauda ledet med tre poeng, og Hunts sjanser syntes ikke særlig store til å ta tittelen. Et voldsomt regnvær gjorde forholdene ekstremt vanskelige, og flere av førerne ønsket løpet avlyst (til og med Hunt). Mediainteressen var imidlertid enorm pga. kampen mellom Lauda og Hunt, og begivenheten ble TV-sendt direkte i flere land enn noen gang tidligere i Formel 1-historien. Løpet ble utsatt, men ble startet opp over en time forsinket med Mario Andretti på pole og Hunt som nummer to. James ga alt i starten, tok ledelsen og unngikk derfor vannspruten fra foranliggende biler. Niki Lauda kjørte to runder, og kjørte deretter inn i [[Scuderia Ferrari|Ferrari]]-pit’en. ”Mitt liv er viktigere enn å vinne et nytt verdensmesterskap”, uttalte den regjerende mester. Skadene etter ulykken på Nürburgring gjorde blant annet at han ikke kunne blinke med øynene, og sikten ble derfor redusert til nesten null.

Det fantes ingen radiokommunikasjon mellom teamledelse og fører den tiden. James visste derfor ingenting om at Lauda hadde stått av, og fortsatte å presse maksimalt. Regnet ga seg etter hvert, og banen ble tørrere. Taktiske disposisjoner slo feil mellom McLaren-teamet og fører, slik at James fortsatte på sine regndekk uten å bli kommandert til pitstop for skifte. Dette førte til at begge forhjulene punkterte mot slutten av løpet, og Hunt måtte gå i en pitstop som varte i nærmere 30 sekunder fordi jekken som løfter bilene ved dekkskifte ikke var konstruert for en bil med begge forhjul punktert. McLaren-mekanikerne måtte løfte fronten av bilen for hånd. Etter pitstop’en var James nede på en åttendeplass, og verdensmesterskapet syntes avgjort til Laudas fordel. Hunt ga derimot aldri opp, kjørte som gal de siste rundene, og avanserte tilstrekkelig antall plasser til å avslutte som nummer tre, som ga fire poeng. Hunt var verdensmester med 69 poeng mot Laudas 68. Løpsresultatene var på grunn av forholdene særdeles uoversiktlige, og Hunt var sikker på at tittelen var tapt da han kjørte i mål. Han kokte over da han parkerte sin McLaren, hoppet ut av bilen og sverget høylytt sine forbannelser over teamet generelt og McLaren-boss Teddy Mayer i særdeleshet. De klarte etter hvert å roe ned sin helt, og overbeviste ham til slutt om at han mot alle odds var verdensmester.