Redigerer Jødefeiden 1819–1820 (avsnitt)

==5. september==
[[Fil:Jødefejden 1819.jpg|thumb|250px|En gammel mann reddes fra folkemengden av soldatene.<br /> Tegning fra 1881 av Knud Gamborg, stukket av H.P. Hansen.]]
Neste morgen var det oppslag på flere steder hvor befolkningen ble oppfordret til å samles for å jage jødene ut av byen. I oppslagene ble et hvitt bånd rundt hatten angitt som sammensvergelsestegnet. Dette ble meddelt i en skrivelse fra justisminister Kaas til Hvidberg, hvor han skrev at kongen hadde fått en melding om at 700 mann hadde slått seg sammen med det for øye å fordrive jødene og at det måtte holdes øye med et par navngitte personer som ble ansett som lederne. Hvidberg fikk slått opp en plakat som advarte mot å delta i opptøyene og truet med «Lovens Strenghed» hvis denne advarselen ikke ble etterkommet. Samtidig ble forskjellige deler av Københavns garnison og en avdeling av [[Den Kongelige Livgarde]] til hest beordret til å holde seg klare for å rykke ut om det skulle bli nødvendig.  

Hverken advarselen eller forsøkene på å unngå nye opptøyer hadde noen virkning. Det var søndag og en stor mengde mennesker var på farten. Kl. 21 begynte de samme scenene på Østergade som på foregående kveld med rop og skrik og ruteknusing. Politiets første inngrep var uten virkning og militæret måtte kalles inn igjen for å spre folkemengden. I Læderstræde, i Hyskenstræde, Vimmelskaftet, [[Købmagergade]], ved [[Slotsholmskanalen]], på [[Gammeltorv]], i [[Gothersgade (København)|Gothersgade]] og flere andre steder ble rutene slått inn hos jødiske familier. På et par steder trengte personer inn hos pantelånere og forsøkte med vold å få sine pantsatte gjenstander tilbake. I Læderstræde ble en gammel jødisk mann slått ned og trampet på, inntil militæret fikk befridd han fra voldsmennene. Hos vekselerer Erfeldt på hjørnet av Slippen og Gothersgade gikk det særlig voldsomt for seg. Her sønderslo pøbelen først skoddene og vinduene, brøt opp gatedøren og trengte inn i Erfeldts bopel med rop om «at de vilde have fat paa Jøden» og at «de vilde have deres Penge». I hjemmet befant det seg kun hans ikke-jødiske tjenestefolk, da han selv hadde fått anledning til å slippe bort. I stedet røvet folk alle verdigjenstandene og smadret resten av innboet. På dette stedet gjorde en slaktersvenn Johan Conrad Schiller seg spesielt bemerket ved sin voldsomhet og oppførte seg i det hele tatt som en anfører av flokken. Dagen etter ble han anholdt og han var da i besittelse av Erfeldts kanariefugl. Han ble senere dømt til 2 års fengsel og tvangsarbeide i [[Tugt- og Børnehuset|Rasphuset]].