Redigerer Italia (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende artikkel|Italias historie}}
Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. [[Italikere|De italiske stammene]] var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000–500 f.Kr. [[Etruskerne]] dannet den første sivilisasjon på Den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste [[Roma]] frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte [[punerkrigene]] på 200-tallet f.Kr. vant de over [[Kartago]], og grunnen var dermed lagt for dannelsen av [[Romerriket]], som kom til å dominere [[Vest-Europa]] og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i [[Konstantinopel]]. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av [[Østromerriket|østromere]], og den nordlige av [[langobardene]], og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av [[frankere|frankerne]] og tilfalt senere [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|den tysk-romerske keiseren]]. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Frem til 1300-tallet vokste flere byer frem, blant annet [[Venezia]], [[Pisa]], [[Amalfi]], [[Milano]], [[Napoli]], [[Genova]], [[Siena]] og [[Firenze]].

===Italia i renessansen (1300–1560)===
Perioden frem til 1300-tallet var preget av økonomisk fremgang for byene og handelsmenn, mens jordbruksadel og bønder hadde det vanskeligere. Begynnelsen av 1300-tallet forandret og forverret mye seg i Europa, men til en viss grad kan man si at det motsatte skjedde i Italia – i det minste i Nord- og Mellom-Italia.<ref>side 66, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476–1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref> En av årsakene til at Italia taklet en periode med jordbrukskrise var at krisen rammet kornproduksjon, da særlig til mat, mens i Italia var jordbrukere mer opptatt av ull, kjøtt, vin, søreuropeiske frukter, silke og husdyrpodukter. Disse holdt samme pris eller til og med økte den. Luksusvarer var det alltid etterspørsel om, og også våpen. I sør satset de mye på nettopp kornvarer, og etter at pesten reduserte både antall bønder som produserte det og antall norditalienere som kjøpte det, ble Sør-Italia noe forverret i perioden. Det begynte å bli en merkbar kløft mellom Nord- og Sør-Italia.<ref>S9de 67, Cassina Wolff</ref>

Som resultat av en generell oppgangstid og en form for kapitalistisk tankegang, ble borgerskapet styrket. Allerede fra midten av 1200-tallet hadde det dukket opp kunstnere og diktere, og flere dukket opp: Forfattere som [[Francesco Petrarca]], [[Giovanni Boccaccio]] og [[Dante Alighieri]] og malere som [[Duccio]] og [[Giotto]]. En annen interessant bieffekt av oppgangstiden var at de mange stridighetene medførte at det ble dannet store fyrstedømmer som kunne sikre en større stabilitet enn byveldene. Samtidig ble makten samlet på færre hender.<ref>Side 68–74, Cassina Wolff</ref> Den sterke kunstneriske og intellektuelle oppvåkningen med vekt på [[humanisme]] fikk navnet [[renessansen]], eller ''[[den italienske renessansen|rinascimento]]'' på italiensk. Særlig Firenze, men også Milano, Kirkestaten, Genova og en rekke andre italienske byer lot seg påvirke, og bevegelsen fortsatte til langt utover 14- og 1500-tallet. Noen av verdens mest kjente malere, som [[Leonardo da Vinci]], [[Michelangelo]], [[Sandro Boticelli]], [[Tintoretto]], [[Tizian]] og [[Rafael]] var renessansemalere. Arkitekter som [[Filippo Brunelleschi]] ([[Santa Maria del Fiore (Firenze)|Domkirken]] i [[Firenze]]), [[Leon Battista Alberti]] og [[Lorenzo Ghiberti]] satte sutt preg på bybildet i mange italienske byer.

[[Fil:View of Santa Maria del Fiore in Florence.jpg|miniatyr|[[Santa Maria del Fiore (Firenze)|Domkirken]] i Firenze sto ferdig i 1436, og er et kjent renessansebygg.]]Milano ekspanderte særlig under [[Huset Visconti|Visconti-familien]], og ble raskt til [[Hertugdømmet Milano]]. Milano hadde knapt vært rørt av pestepidemien, og som våpenprodusenter i en tid med mange kriger, ble de raskt rike. I 1450 døde siste Visconti uten arving, og svigersønnen [[Francesco I Sforza]] tok over.<ref>side 74–76, Cassina Wolff</ref> Da Firenze fikk orden på stridighetene mellom [[guelfere og ghibelliner]], førte de en ekspansjonistisk kamp, der de mer eller mindre kjøpte opp Pisa og [[Livorno]]. Firenzes økonomi besto av bankvirksomhet og ull- og silkeproduksjon. Firenze fikk i motsetning til Milano merke både pesten og ustabiliteten, blant annet opprør fra bomullsprodusentene, men de dominerende familiene lærte av dette. Fra 1360 tok familien [[Medici]] over, og beholdt makten til 1700-tallet. De lyktes å manipulere og bestikke seg til komplett kontroll over byen.<ref>Side 76–78, Cassina Wolff</ref> Venezia fokuserte på handel med Balkan, rundt Svartehavet og i Midtøsten. De tok kontroll over mange handelsbyer i disse områdene, og skaffet seg også kontroll over [[Verona]], [[Brescia]] og [[Bergamo]] for å ha en buffer mot Viscontis Milano. Dette medførte også en dreining over på landbruksorientert økonomi. Der Milano var et enevelde, var Venezia – som Firenze – et fåmannsvelde, men de hadde større støtte fra befolkningen, noe som underbygget Venezias stabilitet.<ref>Side 79, Cassina Wolff</ref> Genova var store på 1300-tallet, men på 1400-tallet ble intern krangling og manglende forutsigbarhet nok til at byen ble økonomisk ustabil, og til slutt kjøpt opp av sine kreditorer.<ref>Side 81, Cassina Wolff</ref> I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot muslimer som invaderte deler av Europa. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.<ref>Side 85–86, Cassina Wolff</ref>

Piemonte fremsto som en ekspansjonistisk region, men for det meste i områder som ikke interesserte de andre stormaktene.<ref>Side 80–81, Cassina Wolff</ref> [[Kirkestaten]] hadde større problemer. Agrarkrisen og føydalismens krise kom samtidig som protester mot kirkens politiske innflytelse. Pavens hovedsete le flyttet fra 1309 til 1377 til Avignon i Frankrike. Da paven kom tilbake, var kirken langt bedre forberedt på å ta tilbake makten, og på 1400-tallet konsoliderte de makten. Dette inkluderte åpenlys [[nepotisme]], men også salg av embeter og rett for byer som [[Perugia]] og [[Assisi]] å kunne styre som de ville mot at de betalte skatt. Kirkestaten ble også rammet av [[det vestlige skisma]] som gjorde at det var to paver fra Paven kom tilbake fra Roma og til 1415. Anklager om forfalskning dukket også opp, og Kirkestaten var dermed også i en vanskelig situasjon.<ref>Side 81–83, Cassina Wolff</ref>

Det søritalienske riket styrt av [[Robert I av Napoli]], utenom Sicilia, som ble en del av [[Kongedømmet Aragón]]. Enda Napoli som by var like mektig som Firenze og Genova, ble lite produsert i sør, og Sør-Italia ble derfor etter hvert kjøpt opp av norditalienere og katalanere. Sør-Italia ble også mye hardere truffet av agrarkriser og pest, og baronene saboterte ethvert forsøk fra kongen på å gjøre stort. I 1441 samlet [[Alfons V av Aragon]] hele Sør-Italia og Sicilia under ett rike. Dette ga en midlertidig bedring med reformer i landbruket, men ved Alfons' død ble kongeriket delt opp mellom hans sønner, for så å samles i 1499.<ref>Side 83–84, Cassina Wolff</ref>

===Nedgang og erobring (1560–1796)===
[[Fil:Cateau-Cambresis.jpg|miniatyr|Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.]]
I 1494 begynte Frankrike sine mange kriger med Italia for at Frankrike skulle få tilbake Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet som mot maurerne, men delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og frem til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.<ref>Side 97–98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Visekongene i Napoli, på Sicilia og på Sardinia hadde ingen interesse av å nedkjempe baronene, som fortsatte å motsette seg sentralmakten, og prioriterte heller å befeste havnebyene i Sør-Italia og befeste dominans i det østre Middelhavet.<ref>Side 108–109, Cassina Wolff</ref> Det ble imidlertid en kamp mellom ''brigantaggio'' (=bandittvesen), en rekke banditter som skapte kaos i Sør-Italia, og de spanske visekongene. Etter hvert ble brigantaggio også brukt av Napoli mot Kirkestaten og omvendt, og av baronene mot visekongen på Sicilia.<ref>Side 110, Cassina Wolff</ref> Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.<ref>Side 112, Cassina Wolff</ref>

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot [[Det osmanske rike|osmanene]], og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under [[Karl V av Det tysk-romerske rike]] og så [[Filip II av Spania]], og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til [[Torino]], byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen i 1850-årene. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.<ref>Side 116, Cassina Wolff</ref>

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem [[tredveårskrigen]], lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredverårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.<ref>Side 120–121, Cassina Wolff</ref>

1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter [[freden i Utrecht]] i 1713 forsvant spansk overherredømme i Spania. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoy utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genova forble selvstendige.<ref>Side 134, Cassina Wolff</ref> Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genova og Kirkestaten var imidlertid upåvirket av reformene.<ref>Side 143–153, Cassina Wolff</ref>

===Risorgimento: Italias samling (1796–1870)===
{{Utdypende artikkel|Italias samling}}
[[Fil:With Victor Emmanuel.jpg|miniatyr|venstre|[[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] møtte [[Giuseppe Garibaldi]] i nærheten av Teano]]
[[Fil:Camillo Benso di Cavour 1864 by Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]] lyktes med teft, diplomati og manipulering å få Italia samlet og modernisert.{{byline|type=Malt av|Antonio Ciseri}}]]
Da Italia ble erobret av Napoleons styrker, fulgte som et biprodukt at 110 delegater i Lombardia fikk skrive en grunnlov basert på maktens tredeling, at franske styrker dannet [[Den cisalpinske republikk]] og at, med fransk hjelp, italienske nasjonalister teoretiserte over hva som var den beste styreformen i et samlet Italia.<ref>Side 63–67, Adrian Lyttleton: «The National Question in Italy» i ''The National Question in Europe in Historical Context'' av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref> Napoleons styrker ble midlertidig kastet ut av Italia, og da de kom tilbake, valgte Napoleon å samle mesteparten av nordøst-Italia og [[Emilia-Romagna]] til [[Napoleons italienske kongedømme|Kongeriket Italia]] med hans adoptivsønn [[Eugène de Beauharnais]].<ref>Side 70, Lyttelton</ref>

Etter [[Wienerkongressen]] i 1815 ble Italia redusert til de enkelte delene igjen. Østerrike forbød møtevirksomhet og slo ned på ytringsfrihet, og samling virket svært lite sannsynlig.<ref>Side 67 i B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History'' av Bruce Waller (red.), Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Imidlertid eksisterte det flere ulovlige nasjonalistbevegelser, med mislykkede opprør i 1821 og 1830.<ref>Side 173–176, Cassina Wolff</ref> Det ble klart at en manglende felles plattform og handlingsplan var delvis skyld for den mislykkede samlende effekten nasjonalisme hadde. I tiden frem til 1848 var det særlig tre forsøk på å enes om en felles nasjonalistisk plattform: [[Giuseppe Mazzini]]s revolusjonære republikk, [[Vincenzo Gioberti]]s katolske konføderasjon eller [[Caesare Balbo]]s konservativt moderate konstitusjonelle monarki<ref>Side 178–179, 183, Cassina Wolff; Side 72; 76 Haddock</ref> I 1848 gjennomførte flere italienske nasjonalister [[den første italienske frigjøringskrig]], som endte i fiasko og tap for Østerrike og [[Josef Wenzel Radetzky von Radetz|Josef Radetzky]]. [[Kirkestaten]] valgte å trekke seg under krigen på grunn av problemer med krig mot et annet katolsk land (Østerrike) og utfordringer med å jobbe tett opp mot radikale republikanere som [[Giuseppe Garibaldi]] og Giuseppe Mazzini. Giobertis linje ble dermed uaktuell<ref>Side 546, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995; Side 189–190, Cassina Wolff</ref>

Fra 1852 av begynte [[Camillo Benso di Cavour]] å legge grunnen for samlingen av Italia gjennom modernisering av [[Kongedømmet Sardinia|Kongedømmet Sardinia-Piemonte]]. Gjennom god kontakt med engelske og franske politikere lyktes det ham å få Piemonte til å bli et sterkere og rikere land enn tidligere.<ref>Side 197–198, Cassina Wolff</ref> I tillegg lyktes det ham å få til et samarbeid på tvers av høyre-venstre-skillelinjen og heller skille mellom moderate på begge sider og fløypartiene som reaksjonære monarkister og radikale republikanere. Dette skapte stabilitet hjemme i Piemonte<ref>Side 86–87, Haddock</ref> Utenriks lyktes det ham, gjennom Piemontes deltakelse i [[Krimkrigen]] å komme [[Napoleon III]] i tale, og de to skapte en hemmelig forsvarsavtale i 1858. For at Frankrike skulle beskytte Piemonte, måtte Østerrike gå til angrep. Cavour lyktes i å provosere frem et angrep fra Østerrike, og Frankrike bekjempet Østerrikes styrker to ganger i det som senere er blitt omtalt som [[den andre italienske frigjøringskrig]]. Napoleon III var imidlertid nervøs for den revolusjonære tendensen til de mange frivillige som ble integrert inn i Piemontes hær, og dessuten begynte [[Preussen]] å bevege tropper. Han inngikk dermed en privat fred med Østerrikes keiser [[Franz Joseph]] som gjorde at Østerrike beholdt [[Veneto]] og [[Friuli-Venezia Giulia]], til Cavours store irritasjon.<ref>Side 547–548, Palmer, Colton</ref>

I fredstiden ble det gjennomført folkeavstemninger slik at Toscana, Lombardia og Emilia-Romagna ble del av Piemonte.

Cavour hadde gått av etter Napoleon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860.<ref>Side 90, Haddock</ref> Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent {{formatnum:2000}} menn, {{formatnum:94000}} lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt ''I Mille'' (de tusen) eller ''rødskjortene''. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.<ref name="tonulltre">Side 203, Cassina Wolff</ref>

Sicilianske nasjonalister igangsatte en invasjon av Sicilia, og det ble enighet om at Garibaldi skulle lede dette forsøket. Cavour var sterkt imot det fordi han fryktet det kunne påvirke sympatien han hadde vunnet fra stormaktene, og utstyrte de to tusen av Garibaldis menn med utdaterte våpen. De gikk likevel i land på Sicilia, og takket være god gerilja-taktikk, britisk Piemonte-vennlig nøytralitet og sicilianske baroners passivitet, lyktes det raskt Garibaldi å få kontroll over Sicilia. Det ble tøffere motstand på veien mot Napoli, men Garibaldi lyktes.<ref>Side 91, Haddock; Side 203–204, Cassina Wolff</ref> Garibaldi ønsket å invadere Kirkestaten, men det ville ha blitt et stort problem for diplomatiske forhold til Frankrike ettersom franske styrker beskyttet Roma. For å forhindre dette, fikk Cavour kongen av Piemonte og den symbolske lederen for opprøret, [[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] til å ri Garibaldi imøte. Garibaldi la ned våpnene og ga Sør-Italia og Sicilia over til kongen ved Teneo.<ref>Side 91–92, Haddock</ref>

Italia ble dannet i februar 1861, og Roma ble hovedstad in absentia. Torino var de facto hovedstad inntil Firenze tok over i 1866. Samme år ble [[den tredje italienske frigjøringskrig]] en uforbeholden fiasko på slagfeltet, men den ga gode resultater. Italia samarbeidet med Preussen om å bekjempe Østerrike. Italia tapte viktige slag, og bare Garibaldi og hans alpegjergere vant noe nevneverdig. Imidlertid gikk [[Otto von Bismarck]] med på at Italia skulle få Veneto (og Friuli-Venezia Giulia) for innsatsen. Dette markerte igjen at Italia ble samlet takket være andre makter, og ikke gjennom egen innsats, Sør-Italia unntatt.<ref>Side 223–224, Cassina Wolff</ref> Dette fortsatte i 1870, da de franske troppene ble fjernet etter at [[den fransk-prøyssiske krig]] ble så brutal for franske styrker at de måtte støtte Frankrike hjemme. En sterkt overtallig italiensk hær erobret Kirkestaten og Roma den 20. september 1870.<ref>Side 225–226, Cassina Wolff</ref>

===Italia i verdenskrigene (1914–1945)===
I [[første verdenskrig]] gikk Italia inn på [[Ententemaktene]]s side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved [[Vittorio Veneto]]. Ved freden i [[Versailles]] tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant [[Benito Mussolini]]s fascistiske bevegelse frem og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia [[Etiopia]], noe som skapte uoverensstemmelser mellom Italia og de tidligere allierte Storbritannia og Frankrike. Etter flere forsøk på forsoning inngikk Italia [[stålpakten]] med Tyskland, noe som til slutt første landet inn i [[andre verdenskrig]].

I den tro at krigen ville være over ved Paris' fall, erklærte Italia krig mot Storbritannia og Frankrike den 10. juni 1940. I de påfølgende årene viste Italia betydelige miltære svakheter både på Balkan og i Libya. Italia ble i økende grad avhengig av tysk støtte i kampen mot de allierte. I 1943 ble Mussolini avskjediget fra statsministerposten av [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] etter den allierte invasjonen av Sicilia. Kongens nye regjering gikk inn på alliert side, mens Mussolini ble innsatt som ny leder av den [[Den italienske sosialrepublikk|italienske sosialrepublikk]], støttet av en tysk invasjon.

Benito Mussolini ble to år senere drept av partisaner den 28. april 1945 i Mezzegra. [[Den italienske sosialrepublikk]] kapitulerte samtidig som Tyskland i mai 1945.

=== Italia i etterkrigstiden (1945–) ===
I 1946 ble [[Savoie]]-monarkiet avskaffet i en folkeavstemning, og Italia har siden vært en republikk.

I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Italia ble medlem av NATO den 4. april 1949<ref>{{Kilde www|url=http://www.nato.int/cps/en/natohq/declassified_139339.htm|tittel=A short history of NATO|besøksdato=2021-12-19|etternavn=NATO|språk=en|verk=NATO}}</ref>, og [[De forente nasjoner]] i desember 1955,<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.co.jp/books?id=hRn56_qAwiYC&pg=PA209&lpg=PA209&dq=tudor+sepeanu&source=bl&ots=WF5dbVKULg&sig=ACfU3U0Ovj1yn4UdxXV-YvhsTRqxL90OEA&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwivzIqBhsTpAhWPSJQKHbo4CgUQ6AEwEnoECAcQAQ#v=onepage&q=tudor%20sepeanu&f=false|tittel=Communist Terror in Romania: Gheorghiu-Dej and the Police State, 1948–1965|etternavn=Deletant|fornavn=Dennis|dato=1999|utgiver=Hurst|isbn=978-1-85065-386-8|språk=en|side=223}}</ref>

Det [[Democrazia Cristiana|kristelig-demokratiske partiet]] holdt makten helt frem til 1980-årene.