Redigerer Israelitter (avsnitt)

== Israelittene i Bibelen ==
=== Tora (Pentateuk) ===
[[Tora]], det [[hebraisk språk|hebraiske]] navnet for de fem [[Mosebøkene]], sporer israelittene tilbake til patriarken [[Jakob (stamfar)|Jakob]], sønnesønn til [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]], som fikk det nye navnet Israel etter en mystisk hendelse hvor han var i brytekamp hele natten med en av Guds engler. Jokobs tolv sønner (i rekkefølge), [[Ruben (Bibelen)|Ruben]], [[Simeon]], [[Levi]], [[Juda]], [[Dan (bibelsk person)|Dan]], [[Naftali]], [[Gad]], [[Asjer]], [[Issakar]], [[Sebulon]], [[Josef (stamfar)|Josef]] og [[Benjamin (bibelsk person)|Benjamin]], ble stamfedre til de tolv stammene, unntatt Josef, hans to sønner [[Manasse (stamfar)|Manasse]] og [[Efraim]] ble stammemessige eponymer.

Jakob og hans sønner ble tvunget av sult til å flytte til Egypt. Da de kom fram talte de og deres familier 70 i antall, men i løpet av fire generasjoner skal de økt til 600 000 menn i voksen, militær alder, og Egypts [[farao]] ble alarmert. Første gjorde han dem til slaver og deretter beordret han at alle guttebarn skulle bli drept. Israels Gud avslørte sitt navn for [[Moses]], en hebreer fra Levis slekt. Moses ledet israelittene ut av fangenskapet og inn i ørkenen hvor Gud ga dem deres lover og israelittene sa seg enig i å bli hans folk. Til tross for dette manglet israelittene fullstendig tro på Gud, og den generasjonen som hadde forlatt Egypt fikk ikke tillatelse til å komme inn i Det lovete land.

=== Tidligere profeter ===
[[Fil:Tissot Solomon Dedicates the Temple at Jerusalem.jpg|thumb|Kong Salomo innvier tempelet i Jerusalem.]]
Etter generasjonen til Moses kom en ny generasjon, ledet av [[Josva]] fra Efraims stamme, som gikk inn landet Kanaan og tok landet i besittelse i henhold til en forbannelse som var lagt på Kanaan av Noah. Likevel manglet selv denne generasjonen av israelitter stor nok tro på Gud i møtet med folket i Kanaan og perioder med svekkelse og tilbakeslag vekslet med perioder med utholdenhet under en rekke [[Dommerne i Israel|dommere]] (høvdinger). Til sist ba israelittene om en konge, og Gud ga dem [[Saul]]. [[David av Israel|David]], den yngste sønnen Isai fra [[Betlehem]], ble foretrukket av Gud og etterfulgte Saul. Under David etablerte israelittenes Guds kongedømme, og under Davids sønn og etterfølger [[Salomo]] bygde de [[det første tempelet i Jerusalem]] hvor Gud hadde sin jordiske bolig blant dem. På grunn av Salomos synder ved å tillate sine utenlandske hustruer å dyrke sine egne guder ble kongedømmet delt etter hans død.

Kongene i det nordlige [[kongedømmet Israel]] var gjennomgående dårlige, de tillot dyrkelsen av andre guder og sviktet i å gjennomtvinge dyrkelsen av Gud alene, og tilsist lot Gud dem bli erobret og spredt blant andre folk på Jorden. I deres plass fikk fremmede bosette seg i det nordlige landet. I [[kongedømmet Judea]] var en del konger gode og håndhevet dyrkelsen av Gud alene, men mange andre var dårlige og tillot andre guder, selv i tempelet i Jerusalem, og til sist lot Gud Judea bli erobret av deres fiender. Folket ble ført i fangenskap til [[Babylon]] og landet etterlatt tomt og avfolket, og tempelet ble ødelagt.

=== Esra og Nehemja-krønikene ===
Til tross for disse hendelsene hadde Gud likevel ikke glemt sitt folk, men sendte [[Kyros den store|Kyros]], konge av Persia, som sin [[Messias]] for frigjøre dem fra lenkene. Israelittene fikk lov til å komme tilbake til Judea og Benjamin, templet ble oppbygd igjen, prestene gjeninnsatt, og offertjenesten gjenopptatt. Via tjenestene til [[Esra]] fortsatte Israel som et hellig samfunn, adskilt fra andre folk, og knyttet sammen av [[Tora|Loven]].