Redigerer Ion Antonescu (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==
[[Fil:AntonescuYHoriaSimaOctubre1940.jpeg|miniatyr|Antonescu og lederen for [[Jerngarden]], [[Horia Sima]], i oktober 1940.]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-B23201, Joachim von Ribbentrop und Ion Antonescu.jpg|miniatyr|Antonescu sammen med Tysklands utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] (til venstre), januar 1943.{{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B23201 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Standard of Marshal Ion Antonescu.svg|miniatyr|Ion Antonescu fane som ''Conducător'']]

Antonescu var vaktsom som landets leder. Han tilstrebet stabilitet og hadde stor tillit til den rumenske hærens kapasitet. Han fjernet [[Jerngarden]] fra ledende stillinger i regjeringen og innsatte i stedet sine offiserskollegaer i regjeringen. Han innskrenket forsamlingsfriheten og ytringsfriheten i landet, og pleide et nært forhold til Tyskland. Antonescus dristigste beslutning var å slutte seg til Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941: Motivet var blant annet å gjenvinne [[Bessarabia]] og [[Bukovina]] samt en seier over bolsjevikene. Angrepet førte til gjenerobring av Bessarabia samt [[Transnistria-guvernementet|Transnistria]], som aldri hadde vært en del av Romania.<ref name="Lorman" /> Med sin store hær, beliggenhet og oljefelter var Romania en viktig alliert for Tyskland, kanskje viktigere enn Italia. Antonescu hadde 10 møter med Hitler fra september 1940 til han ble styrtet. Antonsecu skal i denne forbindelse ha satt seg i respekt hos Hitler og forhandlet hardt om Romanias territorielle interesser.<ref name="Kaplan">{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2016/02/05/the-antonescu-paradox-romania-world-war-ii-hitler/|tittel=The Antonescu Paradox|besøksdato=2020-04-19|forfattere=|dato=|fornavn=Robert D.|etternavn=Kaplan|språk=en-US|verk=Foreign Policy|forlag=|sitat=Antonescu met with Hitler no less than 10 times, mainly in Austria and East Prussia, between the fall of 1940 and the summer of 1944, from soon after the Romanian dictator assumed power until a few weeks before his overthrow in a coup. As Deletant notes, “far from being overawed by the Fuhrer,” Antonescu often contradicted him to his face — perhaps the only person ever allowed to do so — speaking his mind fully about Romania’s territorial interests for hours on end, so that Hitler came to respect him from the beginning of their relationship.}}</ref> 

Da Romania som følge av [[Craiova-traktaten]] av 7. september 1940 måtte avstå det sørlige [[Dobrudsja]] til [[Bulgaria]] og nesten halve [[Transilvania]] til Ungarn etter [[voldgiftkjennelsen i Wien]] 30. august 1940, presset Tyskland den rumenske kongen til å godta Antonescu som statsminister, og han ble utnevnt 5. september 1940.<ref name="ww2" /> Han fikk omfattende fullmakter og truet deretter kongen til å abdisere.<ref name="snl" /> Demokratiet var under [[Carol II av Romania|Kong Carol]] allerede sterkt svekket.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Antonescu and the National Legionary State|url=https://doi.org/10.1057/9780230502093_4|utgiver=Palgrave Macmillan UK|oppslagsverk=Hitler’s Forgotten Ally: Ion Antonescu and his Regime, Romania 1940–1944|dato=2006|besøksdato=2020-04-25|isbn=978-0-230-50209-3|side=52–68|doi=10.1057/9780230502093_4|språk=en|fornavn=Dennis|etternavn=Deletant|redaktørfornavn=Dennis|redaktøretternavn=Deletant|sitat=King Carol had dismantled the existing political structure, so Antonescu did not have to do so himself.}}</ref> Kongen gikk i eksil, først til [[Spania]], deretter til [[Mexico]], [[Brasil]] og Portugal.<ref name="ww2" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.stelian-tanase.ro/exilul-regelui-carol-al-doilea/|tittel=EXILUL REGELUI CAROL AL DOILEA|besøksdato=2017-02-25|språk=ro-RO|verk=www.stelian-tanase.ro}}</ref> Den nye kongen, [[Mikael av Romania|Mikael]], skulle ikke ha noen reell makt, og Antonescu ble ''conducător'' («leder»)<ref name="snl" /> og dannet regjeringen, blant annet sammen med Jerngarden.<ref name="ww2" /> Han gjennomførte også store utrenskninger i den politiske og militære ledelsen.<ref name="ww2" />

I oktober 1940 tillot Antonescu at tyske soldater opererte på rumensk jord og undertegnet 23. november [[tremaktspakten]] som eksisterte mellom Tyskland, [[Italia]] og [[Japan]].<ref name="snl" /> To dager senere sluttet Romania seg også til den tyskledede [[Antikominternpakten]].<ref>David Nicholls: ''Adolf Hitler: A Biographical Companion'', side 225, ABC-CLIO, Santa Barbara, 2000. ISBN 0-87436-965-7</ref> Bortsett fra disse forpliktelsene, hadde Romania ikke noe traktatmessig eller formell tilknytning til Tyskland, og alliansen mellom de to landene fungerte som en uformell allianse.<ref>Adrian Cioroianu: ''Pe umerii lui Marx. O introducere în istoria comunismului românesc'', side 54, Editura Curtea Veche, București, 2005, ISBN 973-669-175-6</ref><ref>Deletant, ss.62, 92, 275</ref> I 1946 hevdet Antonescu at denne tyskvennlige linjen var en fortsettelse av den tidligere rumenske politikken og at han fulgte den videre for å unngå at landet skulle bli et tysk [[protektorat]].<ref>Deletant, s.51</ref>

Jerngarden gjennomførte et opprør 21. til 23. januar 1941 rettet mot Antonescu, ettersom de var uenige i regjeringens jødepolitikk, og det var spenninger i forhold til regjeringen i andre saker også. Opprøret utviklet seg til [[pogrom]] mot den jødiske befolkningen. Antonescu utnyttet situasjonen, og med tysk støtte ble Antonescus tidligere forbundsfeller i Jerngarden fjernet fra regjeringen, da de var for ytterliggående for de andre tyskvennlige kretsene, og Antonescu lot hæren knuse Jerngarden.<ref name="snl" /><ref name="ww2" /> Under opprøret ble flere hundre medlemmer av Jerngarden drept eller skadet,<ref name="Nizkor">{{Cite web|url=http://www.nizkor.org/hweb/people/c/carmelly-felicia/pre-war-years.html|title=The Nizkor Project – The Pre-War Years|accessdate=16. april 2015|archive-date=2013-10-29|archive-url=https://web.archive.org/web/20131029193430/http://www.nizkor.org/hweb/people/c/carmelly-felicia/pre-war-years.html|url-status=yes}}</ref><ref name="Ancel 2002 374–75">{{Cite book|title=History of the Holocaust – Romania |last=Ancel|first=Jean|year=2002|publisher=[[Yad Vashem]]|location=[[Israel]]|isbn=965-308-157-8|pages=374–75|language=he}}</ref> og {{formatnum:9000}} medlemmer ble internert.<ref>[http://www.survivors-romania.org/pdf_doc/final_report.pdf Final Report - Internation Commission on the Holocaust in Romania]  {{Wayback|url=http://www.survivors-romania.org/pdf_doc/final_report.pdf |date=20120301063350 }}, besøkt 16. april 2015</ref> Etter dette gikk Jerngarden i oppløsning, hvor ledelsen enten ble fengslet eller flyktet til [[Tyskland]]. Der ble de internert i spesialavdelinger i [[konsentrasjonsleir]]ene [[Buchenwald]] og [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]].<ref>Harvey, s.498; Veiga, ss.301–302; Browning, s.212; Deletant, s.87; Morgan, s.188</ref> Samtidig offentliggjorde Antonescu at han hadde innledet samarbeid med de såkalte ''Codrenistene'', den fløyen av Jerngarden som hadde vært motstander av lederen [[Horia Sima]], og leder av denne fløyen var [[Corneliu Zelea Codreanu|Corneliu Zelea Codreanus]] far, Ion.<ref>Zigu Ornea: ''Anii treizeci. Extrema dreaptă românească'' ss.329–331, 346–348, Editura Fundaţiei Culturale Române, București, 1995. ISBN 973-9155-43-X</ref> Antonescu prøvde igjen å utvide sitt politiske grunnlag for regjeringen, men hans motstand mot et parlamentarisk system gjorde at han ble avvist.<ref>Deletant, ss.68, 301</ref>

[[Fil:Rom1942.png|miniatyr|Romania og områder under rumensk kontroll 1941-1944]]
[[Fil:Transnistria_WW2.svg|miniatyr|Kart over det rumensk-kontrollerte [[Transnistria-guvernementet]]]]

Under [[den tyske invasjonen av Sovjetunionen]], igangsatt 22. juni 1941, deltok rumenske styrker på tysk side. Beslutningen om å delta i invasjonen av Sovjetunionen tok Antonescu på egen hånd, uten å ha konsultert noen, men hadde politisk støtte for dette, bortsett fra det lille [[Det rumenske kommunistpartiet|rumenske kommunistpartiet]].<ref name="ww2" /> De deltakende rumenske styrkene dannet ''Hærgruppe General Antonescu'' under den effektive ledelsen av den tyske generalen [[Eugen Ritter von Schobert]].<ref>Deletant, ss.80, 83; ''Final Report'', s.253</ref> Romanias deltakelse på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] skjedde uten noen formell krigserklæring og ble igangsatt som følge av Antonescus ordre til soldatene om å krysse [[Prut|Prut-elven]], som var den tidligere grensen mellom Romania og Sovjetunionen før 1940.<ref>Deletant, s.80</ref> Angrepet ble noen dager etterfulgt av omfattende pogromer i [[Iași]], med Antonescus samtykke, der flere tusen jøder ble drept.<ref name="r2">Delia Radu: [http://www.bbc.co.uk/romanian/news/story/2008/08/080801_serial_antonescu_episod2.shtml «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 2)»], [[BBC]] rumensk utgave, 1. august 2008</ref><ref>''Final Report'', ss.120–126, 200, 204, 208–209, 243–244, 285–286, 315, 321, 323, 327–329; Ancel (2005 a), ''passim''; Deletant, ss.130–140, 316–317; Ioanid, s.233; Traşcă, ss.398–399; Weber, s.167</ref>

Både Bessarabia og [[Nord-Bukovina]] ble gjenerobret<ref name="snl" /> og deretter ble ''Hærgruppe General Antonescu'' oppløst 17. juli 1941.<ref name="ww2" /> For å ha gjenerobret de tidligere områdene fra Sovjetunionen, ble han utnevnt til [[marskalk]], tildelt andre og første klasse av [[Mikael den tapres orden]],<ref name="RomanianArmy" /> og [[Jernkorsets ridderkors]] 6. august 1941 av Adolf Hitler personlig.<ref name="d83,86,280,305" /> Antonescu var på dette tidspunktet på høyden av sin makt, men videreføringen av krigen utover grensene fra 1940 ble ikke like godt tatt imot i befolkningen og i det politiske liv.<ref name="ww2" /> Men de rumenske troppene fortsatte felttoget østover langt utover de opprinnelige rumenske områdene. Antonescu argumenterte med at fienden måtte slås helt. To sentrale politikere, [[Iuliu Maniu]] og [[Dinu Brătianu|Constantin Brătianu]], erklærte at «det rumenske folk vil aldri slutte seg til å videreføre kampene utenfor våre nasjonale grenser».<ref>Charles King: ''The Moldovans: Romania, Russia, and the Politics of Culture'', Hoover Institution Press, Stanford, CA, 2000, ISBN 0-8179-9792-X</ref>

===Holocaust===
{{Utdypende|Odessamassakren|Holocaust i Romania}}
De erobrede og gjenerobrede områdene ble satt under militær administrasjon, som var ineffektiv og katastrofal for befolkningen. Dette utviklet seg til [[Holocaust i Romania|holocaust]] og Antonescu medvirket slik til [[folkemord]]. Soldatene massakrerte den [[Jøder|jødiske]] lokalbefolkningen eller deporterte dem øst for [[Dnestr]], der opptil halvparten døde av sult og sykdom. I Romania (hovedsakelig [[Valakia]]) ble landets jødiske innbyggere utestengt fra økonomi og politikk og myndighetene beslagla deres eiendommer, men Antonescu avviste tyske krav om å deportere jødene. Han tillot også nødhjelp fra Romania til Transnistria, og han lot flyktninger fra [[holocaust i Ungarn]] bli værende i Romania. Etterhvert forsøkte han desperat å trekke landet ut av den stadig verre krigen på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]] uten å risikere tysk okkupasjon.<ref name="Lorman" /> 

Tyske og rumenske styrker rykket inn i [[Odessa]] 16. oktober etter at de sovjetiske styrkene hadde evakuert fra byen. En uke senere eksploderte en tidsinnstilt bombe som sovjeterne hadde satt opp før de evakuerte, og denne bomben sprengte det rumenske hovedkvarteret og drepte 67 personer,<ref name="r2" /><ref>''Final Report'', s.151; Traşcă, s.391</ref> herunder den rumenske øverstkommanderende, ytterligere 16 andre rumenske offiserer og fire tyske offiserer. Antonescu la ansvaret for bomben på jødene og kommunistene, og i tillegg la han skylden for de rumenske tapene under kampene om byen på de antatt jødiske kommissærene i [[Den røde armé]],<ref>''Final Report'', s.247; Deletant, ss.116–118; Traşcă, ss.386–389</ref> og dagen etter ble {{formatnum:5000}} jøder innsamlet og enten skutt i grupper på 30-40 eller hengt. Samme ettermiddag ble {{formatnum:25000}} jøder samlet inn og plassert i fire store lagerbygninger og skutt med maskingeværer gjennom huler i veggene. For å forsikre seg om at ingen overlevde, ble det satt fyr på bygningene. Andre jøder ble samlet i havneområdet, oversprøytet med [[bensin]] og satt fyr på. Anslagene for antatt drepte varierer fra {{formatnum:15000}},<ref>Deletant, s.127</ref> {{formatnum:25000}},<ref>[http://www.survivors-romania.org/pdf_doc/final_report.pdf Final Report - Internation Commission on the Holocaust in Romania]  {{Wayback|url=http://www.survivors-romania.org/pdf_doc/final_report.pdf |date=20120301063350 }}, ss. 150, 152, besøkt 16. april 2015</ref> {{formatnum:40000}}<ref>Traşcă, ss.393, 398</ref> og til og med opp til {{formatnum:50000}}.<ref name="r3">Delia Radu: [http://www.bbc.co.uk/romanian/news/story/2008/08/080801_serial_antonescu_episod3.shtml «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 3)»], [[BBC]] rumensk utgave, 1. august 2008</ref><ref name="glw239">Weinberg, s.239</ref>

Områder i Ukraina mellom [[Dnestr]] i vest og [[Søndre Bug]] i øst mot [[Reichskommissariat Ukraina]], og sør mot [[Svartehavet]] ble lagt under rumensk kontroll og kalt [[Transnistria-guvernementet]], med Odessa som administrasjonssted. Dette eksisterte i perioden 19. august 1941 til 29. januar 1944.

Antonescus regime spilte en betydelig rolle i holocaust<ref>Bachman, Ronald D.: [http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/rotoc.html Romania:World War II], 2, Washington D.C.: Library of Congress.Federal Research Division. OCLC [http://worldcat.org/oclc/DR205.R613+1990 DR205.R613 1990] {{Wayback|url=http://worldcat.org/oclc/DR205.R613+1990 |date=20150419135657 }}.</ref> og fulgte i en mindre omfatning den nazistiske fremgangsmåten med undertrykkelse, forfølgelse og massakre av jøder og [[sigøynere]], hovedsakelig i de østlige områdene som Romania tok tilbake eller okkuperte fra Sovjetunionen (Transnistria) og i [[Moldova (region)|Moldova]].<ref>Hilberg, Raul; Yad Vashem (2004): [https://wayback.archive-it.org/all/20070615114547/http://yad-vashem.org.il/about_yad/what_new/data_whats_new/pdf/english/EXECUTIVE_SUMMARY.pdf «Executive Summary: Historical Findings and Recommendations»] (PDF). International Commission on the Holocaust in Romania. «Intet land, bortsett fra Tyskland, var involvert i massakrer av jøder i slik omfatning.»</ref> I henhold til en internasjonal kommisjonsrapport som ble offenliggjort av den rumenske regjeringen i november 2004, var Antonescus fascistiske regjering ansvarlig for mord i ulike former, innbefattet deportasjon til konsentrasjonsleirer og henrettelser utført av den rumenske hæren, politiet og den tyske [[Einsatzgruppen]], på mellom 280&nbsp;000 til 380&nbsp;000 jøder i Romania og i krigssonene i Bessarabia, Bukovina og Transnistria.<ref>Fugaru, Ilie: [http://washingtontimes.com/upi-breaking/20041111-023944-6848r.htm Romania clears doubts about Holocaust past], UPI, 11. november 2004</ref>

=== Krigsslutten ===
De rumenske styrkene led store tap, særlig som følge av [[slaget ved Stalingrad]], hvor 115 000 rumenere døde.<ref>{{Kilde www|url=https://www.historia.ro/sectiune/general/articol/infranti-dar-nu-uitati-romanii-la-stalingrad|tittel=Înfrânți, dar nu uitați. Românii la Stalingrad|besøksdato=2020-03-06|språk=ro|verk=www.historia.ro}}</ref>  Da krigen etter hvert gikk dårligere for Tyskland, og troppene måtte trekke seg tilbake, ble det viktig både for Antonescu og den demokratiske opposisjonen å forhindre en sovjetisk okkupasjon av Romania.<ref name="snlhist">{{Kilde www|forfatter=Jardar Seim|tittel=Romanias historie til 1989|url=https://snl.no/Romanias_historie_til_1989|utgiver=[[Store norske leksikon]]|dato=3. desember 2012|besøksdato=19. april 2015}}</ref> Da [[Slaget om Romania (1944)|slaget om Romania]] ble innledet i august 1944, gjennomførte kong Mikael et kupp den 23. august 1944 i samarbeid med opposisjonspartiene og noen høyere offiserer ved at Antonescu ble innkalt til et møte på det kongelige slottet, hvor han ble bedt å undertegne en våpenhvileavtale med [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] og skifte side i krigen.<ref name="ww2" /><ref>Deletant, ss.241–242; Roper, s.14</ref> Da Antonescu nektet, ble han arrestert av vaktstyrken.<ref name="snl" /> [[Constantin Sănătescu]] tok over ledelse av en ny [[samlingsregjering]] og Romania gikk over til de allierte.<ref name="r3" /><ref>Cioroianu, s.55; Deletant, ss.242–243; Roper, s.14</ref> 

Sovjetiske styrker brøt gjennom tyske og rumenske stillinger i Bessarabia under [[Iași|Jassi]]&ndash;[[Chișinău|Kishinev]]-operasjonen, som begynte 20. august. De tyske styrkene i Bessarabia ble omringet og nedkjempet, og omkring 100 000 tyske soldater ble drept og 150 000 tatt til fange. Sovjetiske styrker inntok București 31. august.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Lost in the Mud: The (Nearly) Forgotten Collapse of the German Army in the Western Ukraine, March and April 1944|publikasjon=The Journal of Slavic Military Studies|doi=10.1080/13518046.2015.998134|url=https://doi.org/10.1080/13518046.2015.998134|dato=2015-01-02|forfattere=|fornavn=Gregory|etternavn=Liedtke|via=|serie=1|bind=28|hefte=|sider=215–238|issn=1351-8046|besøksdato=2020-03-03|sitat=With only three of its nine original armored and motorized divisions remaining, the army group, though joined by the remnants of the shattered 20. Panzer Division transferred from Heeresgruppe Mitte, proved incapable of successfully defending itself against the Soviet Jassy-Kishinev Offensive launched on 20 August. Once the Red Army breeched the Axis frontline, the lack of significantly powerful mobile reserves rendered the Germans almost helpless when highly mobile Soviet tank and mechanized units poured through the resulting gaps. As the Axis position collapsed, Romania switched sides and joined the Allies on 23 August.}}</ref><ref>Gebhardt, J. F. (Ed.). (1996). ''Commanding the Red Army's Sherman Tanks: The World War II Memoirs of Hero of the Soviet Union, Dmitriy Loza.'' University of Nebraska Press.</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=The German War Machine in World War II: An Encyclopedia|etternavn=Zabecki|fornavn=David T.|utgiver=ABC-CLIO|år=|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Det ble undertegnet en [[Våpenhvile|våpenhvileavtale]] 12. september 1944, på sovjetiske vilkår,<ref name="countrystudies.us" /> som i praksis var en kapitulasjon overfor Sovjetunionen.<ref>{{Cite news |url=http://pqasb.pqarchiver.com/washingtonpost_historical/access/148133682.html?did=148133682&FMT=ABS&FMTS=ABS:AI&dids=148133682:148133682:&date=Aug+25%2C+1944&author=&pub=The+Washington+Post++ |title=Hitler Resorts To 'Puppets' In Romania |publisher=The Washington Post |date=25. august 1944 |accessdate=2015-04-19 |archivedate=2013-03-11 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20130311200309/http://pqasb.pqarchiver.com/washingtonpost_historical/access/148133682.html?did=148133682&FMT=ABS&FMTS=ABS:AI&dids=148133682:148133682:&date=Aug+25%2C+1944&author=&pub=The+Washington+Post++ |url-status=yes }}</ref> Våpenhvilen sørget for at Romania skiftet side i krigen, og erklærte Tyskland krig.<ref>Chant, ss.84–85, 124–125, 303; Gella, s.172; Kelso, s.129</ref> De nye myndighetene oppfordret befolkningen til å ta godt imot de sovjetiske styrkene.<ref name="r3" /> [[Den røde armé]] kunne da rykke raskere gjennom Romania.<ref name="countrystudies.us">{{Cite web|url=http://countrystudies.us/romania/23.htm |title=Armistice Negotiations and Soviet Occupation |work=Country Studies: Romania |chapter=23 |publisher=US Library of Congress}}</ref> Romania satte inn sine styrker i kampen mot sine tidligere allierte i [[Slaget om Budapest|kampen om Ungarn]] og [[Praha-offensiven|Tsjekkoslovakia]].<ref name="snlhist" /> Ved krigens slutt hadde Romania mistet rundt 378&nbsp;000 militærer og sivile.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/der-zweite-weltkrieg/kriegsverlauf/rumaenien-als-verbuendeter-des-deutschen-reiches.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Zweiter Weltkrieg|besøksdato=2020-03-06|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> Det er anslått at kuppet forkortet krigen med så mye som seks måneder.<ref>Constantiniu, Florin: ''O istorie sinceră a poporului român'' («En ærlig historie om det rumenske folk»), Ed. Univers Enciclopedic, Bucureşti, 1997, ISBN 973-9243-07-X</ref>

Antonescu ble holdt i arrest i București-området, og ble deretter overlevert til Sovjetunionen 1. september<ref name="ww2" /> sammen med en rekke andre som hadde hatt høye posisjoner i hans styre, så som hans nestkommanderende [[Mihai Antonescu]], den tidligere guvernøren av Transnistria-guvernementet [[Gheorghe Alexianu]], forsvarsminister [[Constantin Pantazi]], lederen for gendarmeriet [[Constantin Vasiliu]] og politisjefen i București [[Mircea Elefterescu]].<ref name="r3" /><ref name="d244">Deletant, s.244</ref> De ble deretter fløyet til Moskva og holdt internert resten av krigen i et gods utenfor byen, hvor de skal ha fått god behandling<ref name="ww2" /><ref name="r3" /><ref>Deletant, ss.244, 246; Cioroianu, s.296</ref> og bevoktet av en [[SMERSJ]]-avdeling direkte underlagt [[Josef Stalin]].<ref name="r3" />