Redigerer Innocens III (avsnitt)

==Maktkamp med kongene av Frankrike og Tyskland==
Hans første gjerning som pave var å beordre kong [[Filip August av Frankrike]] til å ta tilbake sin dronning, den danske prinsesse [[Ingeborg]], som han hadde giftet seg med i [[1193]], men sendt av gårde til et fjerntliggende [[slott]] morgenen etter. I de tyve årene som gikk før han faktisk bøyde av og tok henne tilbake, ble han neddynget av brev fra Innocens med formaninger om kvinners rettigheter i [[ekteskap]]et – enda Innocens selv visste at han var avhengig av Filip Augusts støtte hvis han skulle lykkes i å befri [[Jerusalem]] fra [[muslim]]ene.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 114-15)</ref> Men Ingeborg var søster til [[Valdemar Seier]], som forberedte seg på korstog mot Øsel (våre dagers [[Estland]]) straks han var kronet til Danmarks konge første juledag [[1202]]. Valdemar dro derfor ikke til Øsel bare for å sette en stopper for estiske plyndringstokter, men først og fremst i håp om å skaffe sin søster et bedre liv – Innocens lønnet Valdemars korstogsiver med å legge press på franskekongen om å ta Ingeborg til nåde.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 141)</ref>

Siden [[Henrik VI av det tysk-romerske rike|Henrik VIs]] død i [[1197]] hadde den [[tysk-romerske rike|tysk-romerske]] tronen stått tom. Innocens benyttet seg av dette maktvakuumet for å svekke tysk innflytelse i [[Italia]]. Hans første handling var gjenopprettelse av pavens verdslige makt i Roma. Prefekten, som styrte byen som keiserens representant, sverget troskap til paven. Innocens krevde også å få tilbake [[Romagna]] og [[Ancona]] fra Markwald av Annweiler og brukte pavelige tropper for å presse gjennom dette. Han sørget også for å ta hertugdømmene [[Spoleto]], [[Assisi]] og Sora fra Konrad av Urslingen.

Den fire år gamle [[Fredrik II av det tysk-romerske rike|Fredrik II]] ble konge over tyskerne. Innocens aksepterte Fredriks krav på tronen først etter at han hadde avstått visse privilegier ([[De fire kapitler]]) som [[Vilhelm I av Sicilia]] tidligere hadde presset pave [[Hadrian IV]] til å innvilge. Innocens innsatte deretter Fredrik som konge av [[Sicilia]] i november [[1198]], og arrangerte det slik at den unge kongen giftet seg med enken etter [[Emerik av Ungarn]] i [[1209]]. I [[1199]] approberte han [[Den tyske orden]] som [[ridder]]orden.

Etter Henrik VIs død hadde man valgt to personer til keisere: [[Filip av Swabia]] og [[Otto IV av det tysk-romerske rike|Otto av Wittelsbach]]. Paven støttet Otto IV og truet enhver som ikke anerkjente ham som keiser med [[ekskommunikasjon]]. Pavens aktive inngripen i kongevalgene understrekes ved at han først fikk Otto av Wittelsbach innsatt, og deretter fikk Otto avsatt som tysk konge. I [[1207]] ombestemte Innocens seg, og uttalte seg til fordel for Filip. Han sendte kardinaler til Tyskland for å overtale Otto til å trekke seg. Otto valgte i stedet å få Filip myrdet, noe som skjedde [[21. juni]] [[1208]]. På møtet i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]] [[11. november]] 1208 ble Otto anerkjent som konge, og paven inviterte ham til Roma for å bli kronet som keiser. Kroningen fant sted [[4. oktober]] [[1209]]. Før kroningen måtte Otto love å avgi Spoleto og Ancona til pavestolen og ikke blande seg inn i valg til kirkelige embeter. Dette og andre løfter ble nedfelt i [[stipuleringen fra Neuss]], som ble gjentatt i [[Speyer]] i [[1209]].

Kort tid etter kroningen tok Otto Ancona, Spoleto og andre kirkelige områder og ga dem til sine vasaller. Han invaderte også [[Sicilia]]. Dette førte til at han ble ekskommunisert [[18. november]] [[1210]]. Paven fikk de fleste av de tyske fyrstene til å fordømme den ekskommuniserte keiseren og til å velge Fredrik II i hans sted. Fredrik ga samme løfter som Otto IV og ble kronet i [[Aachen]] [[12. juli]] [[1215]].
[[Fil:Coat_of_arms_of_Innocent_III.png|thumb|Innocens' [[våpenskjold]].]]
Otto, som var nevø av [[Johan av England|Johan uten land av England]], allierte seg med sin onkel for å kjempe mot Filip August av Frankrike. Han led nederlag i [[slaget ved Bouvines]] (i dagens [[Belgia]]) [[27. juli]] [[1214]]. Etter dette mistet han all innflytelse og etter hans død [[19. mai]] [[1218]] var det ikke lenger strid om Fredrik IIs plass på keisertronen.