Redigerer IRA (avsnitt)

===1923&ndash;1969===

:''Hovedartikkel: [[IRA 1923–1969]]''

Etter borgerkrigens slutt forsøkte man å avvæpne IRA, noe som ikke lyktes helt. Men det ble klart at borgerkrigen bare hadde svekket Irland, og at IRA ikke hadde noe å tjene på å forsøke å presse regjeringen på spørsmålet om traktaten. Derfor ble aggresjonen igjen rettet mot britene. IRA hadde også blitt delt i to på en annen måte, med en nordlig gruppe i Nord-Irland, og en sørlig gruppe i Fristaten. Den nordlige gruppen definerte seg først og fremst som beskyttere for republikanerne i Nord-Irland, mens den sørlige fokuserte på geriljaraid over grensen. Fristaten, og senere republikken Irland, inntok i lange perioder en passiv holdning, slik at IRA hadde mulighet til å utføre angrep i Nord-Irland og deretter komme seg i sikkerhet over grensen. 

På [[1930-tallet]] begynte en ny strategi. IRA hadde fortsatt med bombeangrep mot britiske tjenestemenn og britiske interesser, men ønsket også å føre krigen på [[England|engelsk]] territorium. Dette skyldte dels et ønske om å sikre seg mot å ramme sine egne meningsfeller med bomber, og dels et ønske om å få den engelske opinionen til å kreve at Storbritannia skulle gi fra seg kontrollen over Nord-Irland. Det er verdt å merke at i IRAs tankegang måtte slike angrep rettes kun mot England, ettersom [[Skottland]] og [[Wales]] var keltiske områder som de anså for å være under engelsk dominans. Dette stemte for så vidt et stykke på vei med den politiske situasjon inntil Skottland og Wales fikk økt selvstyre.

Bombekampanjen i England fikk liten virkning. Den fortsatte inn i [[1940-årene]], men ble avsluttet da man fant ut at den bare vakte avsky for IRA i England. Det viste seg å være svært vanskelig å tvinge engelskmennene til å gi etter på denne måten, noe IRA virkelig fikk se da den tyske bombingen av engelske byer bare førte til økt motstandsvilje.
Etter [[andre verdenskrig]] gled IRA inn i en mer og mer obskur tilværelse. Irland ble fullt ut selvstendig og rekrutteringsgrunnlaget ble stadig tynnere. Vendepunktet kom mot slutten av [[1960-årene]], da [[borgerrettsbevegelsen i Nord-Irland]] begynte sitt arbeid for like rettigheter for katolikker og protestanter. Konflikten i Nord-Irland er egentlig ikke en religiøs konflikt; siden den utkjempes mellom er republikanere og lojalister. Men skillelinjene mellom de to gruppene er stort sett identiske med de religiøse skillelinjene; republikanerne er irske katolikker, og lojalistene er britiske protestanter. Arbeidsløsheten var langt høyere blant katolikkene, og valgkretsene var inndelt slik at protestantene hadde langt flere representanter enn katolikkene. Borgerrettsbevegelsen ønsket å få endret dette, slik at alle fikk like muligheter. Deres protestmarsjer ble flere ganger møtt med kraftig voldsbruk fra protestantiske grupper, ledet av blant annet [[Ian Paisley]]. Politiet tok nokså konsekvent protestantenes side.