Redigerer Hubert Walter (avsnitt)

== Biskop av Salisbury ==
Etter at kong Henrik II døde i 1189 utpekte den nye kongen [[Rikard I av England]] Walter til biskop av Salisbury. Valget skjedde den 15. september 1189 ved [[Pipewell]] og med bispevielse den 22. oktober 1189 ved [[Westminster]].<ref name=BHOSalis>Greenway: [http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=34219 ''Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066&ndash;1300: bind 4: Salisbury''] {{Wayback|url=http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=34219 |date=20110719101704 }}</ref> Han ble bispeviet av erkebiskop [[Baldwin (Canterbury)|Baldwin]] av Canterbury; medkonsekrantrene var biskop [[Hugh av Nonant]] (bispedømmet Coventry og Lichfield), biskop [[Peter de Leia]] (bispedømmet Saint David’s i Wales), biskop [[Gilbert Glanville]] (biskop av Rochester), biskop [[ Reginald FitzJocelin]] (biskop av Bath og Wells]; og biskop [[Hugh de Puiset]] (biskop av Durham). 

Også valgt til bispeseter til samme tid var [[Godfrey de Lucy]] for setet i Winchester, [[Richard FitzNeal]] til setet i London, og William Longchamp i London. 

Elevasjonen av så mange biskoper var sannsynligvis ment som et signal på at den nye kongen brøt med farens vane med å holde bispesetene ledige for selv å ta inntektene fra dem. På samme tid ble Glanvill tvunget fra sin posisjon som justiciar. Walter ble sannsynligvis framhevet til biskop på tross av sin onkel og på grunn av politisk manøvrering over framhevelsen av kongens illegitime halvbror [[Geoffrey av York|Geoffrey]] til bispesetet York, noe Walter først hadde motsatt seg. Katedralkapitelet valgt Walter kort tid før Geoffreys forfremmelse, og for en kort tid appellerte Walter til [[Roma]].<ref>Turner: «Richard Lionheart and English Episcopal Elections», ''Albion'', ss. 4–5</ref> Hans egen bispesete var enten en belønning eller en bestikkelse for at Walter trakk tilbake sine innvendinger for Geoffreys framhevelse. Geoffrey ble valgt til biskop av York delvis på grunn av kong Henriks ønske på dødsleiet, og delvis for å plassere halvbroren i kirken slik at han ikke kunne bli et kongesemne for Englands trone. 

Kort tide etter at han var utnevnt fulgte Walter kongen på det tredje korstoget<ref>Bartlett: ''England Under the Norman and Angevin Kings'', s. 115</ref>, og dro iføre for kongen direkte fra [[Marseille]] til Det hellige land i en gruppe reisende som også omfattet Baldwin av Exeter, erkebiskop av Canterbury, og Ranulf de Glanvill.<ref>Gillingham: ''Richard I'', s. 129</ref> De reisende forlot Marseille i august [[1190]] og kom fram to måneder senere.<ref>Tyerman: ''God's War'', s. 429</ref> Mens han var på korstoget ble han rost av de andre og han fungerte som Rikards første forhandler med [[Saladin]] for en fredsavtale.<ref name=RichardI238>Gillingham: ''Richard I'', ss. 238–240</ref> Etter at avtalen ble inngått var Walter i den første gruppen av [[pilegrim]]er som reiste til [[Jerusalem]] og Saladin underholdt Walter mens han oppholdt seg i den hellige byen. Han klarte å trekke ut et løfte fra Saladin at en liten gruppe vestlige geistlige skulle få tillatelse til å bli igjen i byen for å utføre religiøse tjenester.<ref name=War471>Tyerman: ''God's War'', s. 471</ref> Walter ledet deretter den engelske hæren tilbake til England etter at Rikard selv dro fra [[Midtøsten]], men på [[Sicilia]] fikk han høre at kongen var blitt arrestert og holdt fanget i Tyskland. Sammen med [[William av Sainte-Mère-Eglise]] var Walter blant de første av Rikards undersåtter som fant kongen i [[Ochsenfurt]] hvor han på det tidspunktet ble holdt innesperret. I april 1193 kom han selv tilbake til England for å skaffe penger for å løse kongen ut. Rikard skrev til sin mor, dronning [[Eleanora av Aquitaine]], at Walter skulle bli valgt for erkebispesetet Canterbury<ref name=RichardI238/>, noe som også skjedde. Han ble valgt til erkebiskop uten samråd med biskopene, som normalt krevde retten til å avgjøre den nye erkebiskopen.<ref name=Jones35>Jones: ''King John and Magna Carta'', s. 35</ref> Han mottok sitt [[pallium]], symbolet på sin autoritet, og ble innviet ved Canterbury den 7. november 1193, og ble gjort til justiciar antagelig den 25. desember 1193. Hvilket betydde at han nest etter kongen besatt de to øverste posisjonene i England, både i regjeringen og i kirken.<ref name=Handbook71>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 71</ref>