Redigerer Herakleios (avsnitt)

== Krigen mot Persia ==
[[Fil:Cherub plaque Louvre MRR245 n2.jpg|thumb|right|300px|Den persiske kong [[Khosrau II av Persia|Khosrau II]] underkaster seg for den bysantinske keiser Herakleios, fra en plakett på et fransk kors fra 1100-tallet.]]
Da Herakleios overtok makten i riket var det i en desperat situasjon. De persiske sasanidene hadde erobret [[Mesopotamia]] og [[Kaukasus]], og snart rykket de inn i Syria og Anatolia. Denne offensiven var fortsettelsen av en krig som hadde startet da Fokas tok livet av sin forgjenger [[Maurikios]], som hadde vært en alliert av [[Khosrau II av Persia|Khosrau II]] av Persia.

I [[613]] tok den persiske hæren [[Damaskus]] ved hjelp av [[Jøder|jødene]], i 614 tok den [[Jerusalem]], ødela [[Den hellige gravs kirke]] og erobret Det hellige kors og [[Egypt]] i den samme prosessen. Perserne gjorde hærtokt dypt inn i [[Anatolia]] så langt som til [[Khalkedon]], en by som lå bortimot på motsatt side av Konstantinopel på andre siden av Bosporos. 

Situasjonen var så alvorlig at Herakleios etter sigende overveide å flytte hovedstaden fra Konstantinopel til [[Kartago]], men han ble frarådet dette drastiske skrittet av patriark [[Sergius I av Konstantinopel]]. Han inngikk i stedet en kostbar fredsavtale med perserne. Freden ga ham likevel mulighet til å gjenoppbygge hæren.

Straks han hadde gjenoppbygd hæren dro Herakleios ut i felten i egen person i [[621]]. Han var den første keiseren som dro i krig i egen person siden [[Theodosius den store]]. Med en hær på 50 000 mann marsjerte han tvers gjennom [[Lilleasia]] og invaderte Persia direkte.<ref>Treadgold, W.: ''A History of the Byzantine State and Society'', side 294</ref> Hans hærtokt varte flere år.

[[Fil:Multscher Werkstatt Kreuztragung des Heraklius.jpg|thumb|Herakleios som pilegrim i Jersualem, svarthvittframstilling av et maleri av Hans Multscher, ca. 1440.]]
I [[626]] ble selveste Konstantinopel beleiret av avarene og slaverne, med støtte av en persisk hær, men beleiringen endte med nederlag for angriperne. I mellomtiden hadde Herakleios ervervet seg støtte fra [[Det vestlige tyrkiske khanat]] og deres leder, [[Tong Yabghu]], invaderte persiske [[Transkaukasus]]. Herakleios utnyttet også splittelser innenfor det persiske riket og nøytraliserte den persiske generalen [[Shahrbaraz av Persia|Shahrbaraz]] ved å overbevise ham om at Khosrau II hadde blitt sjalu og gitt ordre om hans henrettelse.

En bysantinsk hær på 70 000 menn beseiret perserne under [[Rhazates]] i [[slaget om Ninive]] i [[627]].<ref>Treadgold, W.: ''A History of the Byzantine State and Society'', side 298</ref> Herakleios personlig beseiret og drepte Rhazates i dette slaget.

Da Khosrau II fortsatt nektet å inngå fredsavtale fortsatte Herakleios krigen, men da han nærmet seg den persiske hovedstaden [[Ktesifon]] avsatte det persiske aristokratiet Khosrau II. Hans etterfølger [[Kavadh II av Persia]] inngikk fred med Herakleios ved å ettergi alle områdene som keiserdømmet hadde hatt før krigen. Det persiske [[Sasanide-dynastiet]] klarte aldri å komme seg etter krigen. Det tok år og en rekke statskupp før en sterk konge var på plass igjen, og snart ble den problemfylte staten erobret av det [[muslim]]ske [[Arabere|arabiske]] [[kalif]]atet.

Herakleios tok nå den gamle persiske oldtidstittelen «konge av konger». Senere, fra rundt år [[629]], kalte han seg selv ganske enkelt som «[[Basileus]]», et standardgresk ord for [[monark]], og det var den tittelen som de romerske keiserne benyttet de neste 800 årene. Den tradisjonelle romerske keisertittelen «Augustus» ble i realiteten oppgitt. 

Herakleios helleniserte riket ved i stor grad slutte å benytte [[latin]] som offisielt språk, og erstattet det med [[gresk]]. Keiserdømmet fortsatte å kalle seg selv romersk gjennom hele sin historie, men begrepet var også i økende grad til å bli synonymt med grekere. I år 630 hadde han nådd toppen av sin makt, og marsjerte barfotet som en from kristen [[pilegrim]] inn i Jerusalem og gjenopprettet Det sanne kors i [[Den hellige gravs kirke]].