Redigerer Henrik VI av England (avsnitt)

==Ekteskap==

Henrik V hadde hatt store fremganger i hundreårskrigen, og England kontrollerte derfor betydelige områder i Frankrike. Da han døde i 1422 forsvant drivet i krigføringen, og mens Henrik VI var mindreårig gikk mye av besittelsene tapt. Franskmennene tok initiativet, blant annet gjennom [[Jeanne d’Arc]]s bedrifter, og Henrik mistet kongemakten i Frankrike. Den franske [[dauphin]]en ble kronet i [[Reims]], og gjenerobringen av områder fortsatte. 

Som voksen viste Henrik seg som en dypt åndelig person; samtidig manglet han den verdslige innsikt som måtte til for å styre landet effektivt. Han lot hele tiden noen få favoritter blant de adelige ved hoffet dominere seg. De som ønsket fred med Frankrike var sterkest av disse, mens [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]] og hertugen av Gloucester, som ønsket fortsatt krig, ble satt på sidelinjen.

Kardinal Beaufort og Suffolk overtalte kongen til å inngå ekteskap med [[Karl VII av Frankrike]]s niese [[Margaret av Anjou]], for på denne måte å styrke muligheten for fred. Henrik aksepterte, ikke minst fordi han fikk vite at hun var svært vakker. Han sendte Suffolk for å forhandle med Karl VII. Den franske kongen aksepterte på den betingelse at han ikke måtte betale den sedvanlige [[medgift]]en, og at han i stedet fikk områdene [[Maine, Frankrike|Maine]] og [[Anjou]] fra engelskmennene. Dette ble nedfelt i [[Tourstraktaten]], men betingelsene ble ikke avslørt for parlamentet, fordi man visste at det ville være svært upopuært i den engelske befolkningen at man avhendet besittelsene. 

Ekteskapet ble inngått i [[1445]], og det ser ut til at Margaret snart utfylte Henrik ved at hun var rede til å ta avgjørelser og vise seg som en leder, mens han ikke hadde noe imot å bli ledet av henne. Selv om hun bare var seksten år gammel viste hun seg som en meget kompetent leder. Henrik utsatte en stund å gjøre noe med overleveringen av Maine og Anjou. Margaret insisterte på at han måtte oppfylle sin del av avtalen, og i [[1446]] ble innholdet i traktaten kjent. De var særlig Suffolk som måtte ta støyten, ettersom han hadde forhandlet den frem. Men kongeparet var fast bestemt på å stå ved ham, fordi de også var sårbare og ikke kunne akseptere at noen skulle straffes for en avtale de selv hadde kjent til.

I [[1447]] innkalte kongen, dronningen og en gruppe adelige &ndash; Suffolk, Somerset og kardinal Beaufort &ndash; Gloucester [[Bury St. Edmunds]] og anklaget ham for høyforræderi foran parlamentet. Han ble fengslet, og døde i fangenskap; det er uvisst om det var av naturlige årsaker eller om han ble tatt av dage. Gloucesters død betydde at hertugen av York ble tronarving, men Henrik anerkjente aldri dette formelt, og fortsatte å holde York utenfor hoffet. Hertugen ble i stedet sendt for å styre [[Irland]], mens Suffolk og [[Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset|Edmund Beaufort]] ble elevert til hertuger. Beaufort, som var nevø av kardinalen, ble sendt til Frankrike for å lede krigen.