Redigerer Heinrich Ostermann (avsnitt)

=== Karriere i Russland ===
I Russland vant han tsar [[Peter I av Russland|Peter I]]s tillit, og spilte så en fremtredende rolle i russisk statstjeneste. Etter at han giftet seg med Marfa Ivanovna Stresjneva (1698—1781), en dame av den russiske høyadel, tilpasset han seg nøye landets skikker og livsstil, tok seg et russisk navn - men forble protestant.

Ostermann medvirket vesentlig ved inngåelsen av [[Pruth-freden]] av 23. juli 1711 og ledet [[Nystad-freden|fredsforhandlingene ved Nystad]] (konkludert 10. september 1721), hvorpå han ble utnevnt til friherre og geheimeråd og i 1725 til riksvisekansler.

Under Ostermann oppnådde Russland en betydning i internasjonal og i særdeleshet også vesteuropeisk politikk som landet tidligere ikke hadde hatt. Under sitt politiske virke etterstrebet Ostermann særlig et russisk-østerriksk forbunddssamarbeid, og søkte fremfor alt å stenge for [[Polen]]s ambisjoner og dessuten åpne for russisk en tilgang til [[Svartehavet]]. Nøytralisering av Polen lyktes han ved å få tilrettelagt for den svake herskertype [[August III av Polen|August III]]s tronbestigelse der. Tilgangen til Svartehavet ble vunnet med [[den russisk-østerrikske tyrkerkrig (1736–1739)|den russisk-østerrikske tyrkerkrig]]. Men etter denne utviklet det seg spenninger mellom Russland og Østerrike om [[Balkanhalvøya]].

Keiserinne [[Katarina I av Russland|Katarina I]] nominerte på sitt dødsleie i 1727 Ostermann til overhoffmester og til medlem av regenskapsrådet under hennes etterfølger [[Peter II av Russland|Peter II]]s mindreårighet.  I 1727 ble han også generalpostdirektør. I 1730 ble Ostermann elevert til den arvelige grevestand.

I 1734 utnevnte keiserinne [[Anna av Russland|Anna I]] ham til leder av utenriksministeriet. Da [[Ivan VI av Russland|Ivan VI]] i 1740 ble Annas etterfølger, ble  Ostermann dessuten storadmiral.

Ved tronsbestigelsen av keiserinne [[Elisabeth av Russland|Elisabeth]] den påfølgende år ble det slutt på Ostermarks makt. Blant annet på grunn av sin østerrikevennlige politikk im blok keiserinne Elisabeth ham fengsle i 1741.

Så ble han stilt for retten. Han ble anklaget for å ha utestengt Elisabeths trosfølge under Anna Is tid og for å ha underslått Katarina Is testemente, og dømt til døden ved radbrekking. Den 27. januar 1742, rett før han skulle henrettes, ble straffen imidlertid omgjort til livsvarig forvisning til Sibir. Der døde så Ostermann fem år etter, i 1747.