Redigerer Haugianisme (avsnitt)

== Haugianerne ==
På 1800-tallet var tre norske folkebevegelser med utspring i bondesamfunnet merkbare: Haugianerne, [[thranitterbevegelsen|thranittene]] og [[bondevennene]]. Haugianerbevegelsen var den eldste og oppstod på slutten av 1700-tallet som et opprør mot datidens geistlighet og byenes handelsprivilegier.<Ref>[[Tore Pryser]]: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 313), Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2</ref> Haugianerne var både et arbeids- og trosfellesskap, et vennesamfunn der medlemmene støttet hverandre både religiøst og økonomisk. Hauge utpekte lokale religiøse ledere av begge kjønn, og gav retningslinjer for den religiøse virksomheten. Innenfor bevegelsen ble det også lagt til rette for [[arrangerte ekteskap]]. Hauge skaffet pengestøtte og [[borgerbrev]] så medlemmene kunne drive [[næringsvirksomhet]], først og fremst [[sagbruk]] og [[papirfabrikk]]er, eller [[handel]]. 

Thranitter og bondevenner organiserte seg i formelle foreninger med et sentralt lederskap, slik vi er vant med. Haugianerne derimot hadde ingen egentlig organisering, men fungerte ved hjelp av et nettverk som dekket store deler av landet. I områder der de var mange nok, stiftet Hauge «vennesamfunn», ikke formelle foreninger med innmelding og kontingent, men en type lag ledet av såkalt «eldste», som på tross av navnet tvert om ofte var <u>unge</u> menn. Han var ikke opptatt av at de skulle være lokalkjente. Tvert om drev han utplassering av de flinkeste av tilhengerne sine, dit han mente de kunne gjøre mest nytte for seg. Slik sendte han [[Ole Svanøe]] fra [[Ål]] til [[Nordfjord]] for å drive det store [[Svanøy hovedgård|Svanøy-godset]] som Hauge hadde kjøpt opp. Hans Bacherud ble sendt fra [[Hedmark]] til [[Kristiansand]], der Hauge i 1803 startet trykkeri som skulle utgi skriftene hans. Trykkeriet skulle drives av Chr. Grøndahl som Hauge hadde sendt til [[København]], der han ble utdannet til [[boktrykker]].<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 314-16)</ref> Hauge var datidens norske forfatter med størst utbredelse, med 33 utgitte bøker, samt skrifter i 200.000 eksemplarer, den gang den norske befolkning talte 850 000. I [[Eiker]] fikk Hauge i gang papirmølle på Fredfoss, og sin bror Mikkel Hauge til å drive den. I Eiker og Hallingdal møtte Hauge ellers merkbar motstand fra politi og presteskap, en gang satt han fengslet noen dager i [[Hokksund]].<ref>[https://www.bygdeposten.no/lokale-nyheter/haugespelet-dro-fullt-hus/s/1-43-7464061 Arne Eide: «Haugespelet dro fullt hus», ''Bygdeposten'' 8. juli 2014]</ref>

[[Johan Nordahl Brun|Biskop Nordahl Brun]] i Bergen mistenkte ikke Hauge for å være til fare for staten, men beskrev ham som «''intet mindre enn en [[bokholder]] for en såkalt samfunnskasse...I en tid av mindre enn et halvt år kjøpte de Svanøy for 12.000 riksdaler, [[Strusshamn]] med kirke for 11.000 riksdaler, et skip for 3.000 riksdaler, for uten atskillige [[jektefarten|jekter]]...Hvor alle disse penger kommer fra, begriper ingen.''» Vendepunktet kom da en av Hauges skippere ble tatt i 1804 for å ha drevet handel ved [[Senja]] uten privilegium. Spesielt handelsstanden i Bergen mislikte denne konkurransen. Nå ble haugianernes aktiviteter underkastet offentlig granskning. Hauge selv hadde vært arrestert ti ganger på sine reiser. Andre lekpredikanter ble også arrestert som løsgjengere, slik at de kunne straffes etter forordningen om tjenestetvang og konventikkelplakaten. Hauge ble aldri dømt for [[bedrageri]] eller organisering av økonomisk fellesskap, men et tett samarbeid haugianerne imellom må ha eksistert. Så sent som i 1860 pågikk en [[polemikk]] i ''Norsk Kirketidende'' der ledende haugianerne prøvde å tilbakevise slike påstander fra en jurist. Penger ble også overført gjennom innbyrdes [[giftermål]], siden haugianere ofte giftet seg med hverandre og dermed dannet [[allianse]]r, og da de var svært driftige, forrentet fortjenesten seg raskt.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 316-17)</ref> 

Haugianerne var hovedsakelig bønder, og fantes over hele Norge, men bevegelsens sentra var Eiker, [[Drammen]], [[Stavanger]] og [[Bergen]]. [[Sara Oust]] fra [[Vingelen]] i [[Østerdalen|Nord-Østerdal]] møtte bevegelsen for første gang da hun jobbet på [[Røros Kobberverk]] i 1799. Hun blir omtalt som kanskje den mest kjente og avholdte av pionér-predikantene.<ref> Finn Wiig Sjursen [https://www.nb.no/items/5dbb6e08b03ed479155b66743d913e7a?page=115&searchText=sara%20oust Den Haugianske periode, 1796-ca 1850. nr 5 : Artikler om Hans Nielsen Hauge], s 114</ref> Tre av [[eidsvollmennene]] i [[riksforsamlingen på Eidsvoll]] i [[1814]] - [[John Hansen Sørbrøden]], [[Christopher Borgersen Hoen]] og [[Ole Rasmussen Apeness]] - var haugianere.<ref name=SNL_Haugianere>Bloch-Hoell, Nils Egede. (2014, 15. november). [https://snl.no/haugianere Haugianere]. I [[Store norske leksikon]]. Hentet 19. desember 2016.</ref> Hoen ble senere en drivkraft bak opphevelsen av [[konventikkelplakaten]] i [[1842]]. 

Ifølge [[NHH]]-professor [[Fritz Hodne]] skapte Hans Nielsen Hauge mer enn 7.000 arbeidsplasser, og hans følgere utgjorde ett av 1800-tallets største og meste effektive næringsnettverk for mindre og mellomstore bedrifter. Hauge finansierte sine prosjekter ved hardt arbeid og lån, spesielt fra kjøpmenn på [[Bryggen i Bergen]]. Dette innebar stor risiko; den gang var det vanlig å stille minst halvparten av forretningskapitalen som egenkapitel - mens Hauge opererte med mindre enn fire prosent, jfr gjennomgang av [[regnskap]]ene hans fra rettssaken mot ham 1804-14.<ref>[[Ola Grytten]]: «Bedriftsetablering til etterfølgelse», ''[[Bergens Tidende]]'' 6. mars 2016</ref> 

Antallet kan ha vært mellom 30.000 og 50.000 i løpet av 1830-tallet. Med haugianernes intellektuelle og materielle ressurser, visste de å gjøre seg gjeldende også i områder der de var få.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 314)</ref> [[Ole Gabriel Ueland]] ble innvalgt av haugianerne, sammen med viktige haugianerbønder som [[Mikkel Nilsson Grendahl]] og mange andre. Bondepolitikerne var enten haugianere eller påvirket av dem. I lokalpolitikken satt haugianere ofte i [[formannskap]] eller ordførerstillinger, slik som lekpredikanten Knut Henriksen Dybsjord (1809-66)<ref>[https://prabook.com/web/knut.dybsjord/2139292 Knut Henriksen Dybsjord]</ref> som ble [[ordfører]] i Ål og Hol i 1850. I 1815 hadde myndighetene opphørt å tenke på haugianerne som en trussel, og da [[det norske bibelselskap]] ble stiftet i 1816 av prester og lekfolk, ble både Hauge og andre ledere i bevegelsen med. [[Svend Borchmann Hersleb|Teologiprofessor Hersleb]] og Hauge ble etter hvert nære venner. [[Claus Pavels|Biskop Pavels]] refererte til en prest som hadde uttalt om haugianerne at «''deres religiøse svermerie er ophørt og gaaet over til gavnlig virksomhed, men...frygter...at de herefter ville udgjøre en politisk sect, der vil gjøre sig til det princip at nedtrykke [[embetsmannsstaten|embedsclassen]]''».<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 314-18)</ref>

På den tid møtte haugianerne sterk motstand fra andre lekmannsbevegelser, slik som «de sterkt-troende», ledet av [[Knud Spødervold]], som i tillegg angrep [[kveker]]e, [[grundtvigianer]]e, statskirkeprester og [[herrnhuter]]e. Også [[mystisisme|mystikeren]] Hans Feigum som opprinnelig selv var haugianer,<ref>«feigianismen» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 4. mai 2023 fra [https://snl.no/feigianismen]</ref> kritiserte dem for deres opptatthet av handel og fortjeneste.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 321)</ref>

Ett eksempel på haugianernes fremdrift er [[Ole Andreas Devold]] på [[Sunnmøre]] som fikk opplæring i [[trikotasje]] og tekstilfarging av Hauge selv. Dermed var familien Devold rustet for å starte en av Norges mest fremtredende [[tekstilfabrikk]]er i 1853. Familien tok samfunnsansvar, og fikk bygd [[arbeiderbolig]]er av god kvalitet, sykestue, kirke og [[bedehus]]. De innførte [[arbeidsledighetstrygd]] og [[alderstrygd]] mange tiår før [[arbeiderbevegelse]]n fikk igjennom dette på landsbasis.<ref>Ola Grytten: «Bedriftsetablering til etterfølgelse», ''Bergens Tidende'' 6. mars 2016</ref> Bare noen år etter at [[Thomas Edison]] fant opp [[lyspære]]n, ble det montert 125 lyspærer i Devolds veveri. I 1868 flyttet Devold produksjonen fra [[Ålesund]] til [[Langevåg]], der han ikke bare bygde en fabrikk, men også en av Norges første [[kraftstasjon]]er i 1883. Her hadde [[turbin]]en 70 [[hestekrefter]] og [[likestrøm]]sgenerator som sørget for belysning i veveriet, det første elektriske lyset på Sunnmøre.<ref>[https://www.devoldfabrikken.no/historien-var/kraftstasjonen/ «Devoldfabrikkens egen kraftstasjon»]</ref>

Fra [[1840-årene]] ble den moderne [[indremisjon]]s- og misjonsbevegelsen grunnlagt, og haugianerne gikk etter hvert opp i denne.<ref name=NH_Seland/>