Redigerer Hans Litten (avsnitt)

== Litten som «proletariatets advokat» ==
En av hans første rettssaker kom til å vekke oppsikt og skisserte veien videre for Litten som «proletariatets advokat». I denne rettssaken representerte han arbeidere som i mars 1921 var blitt dømt til lange [[tukthus]]straffer for organisert motstand mot politiets marsj inn i sentrale tyske industribyer, som ble utført på ordre av den prøyssiske innenriksministeren, [[Carl Severing]] ([[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|SPD]]). Han klarte å få noen av dem frikjent som politiske gjerningsmenn, som dermed falt under amnestiloven fra august 1920.

Gjennom sin kollega Ludwig Barbasch hadde Litten også kontakt med [[Rote Hilfe Deutschlands]] – en selvhjelpsorganisasjon grunnlagt av [[Wilhelm Pieck]] og [[Clara Zetkin]], som støttet trengende arbeiderklassefamilier, spesielt i tider med streiker og arbeidsledighet. I tillegg organiserte Rote Hilfe også juridisk beskyttelse og forsvar for arbeidere som ble forfulgt for sine politiske aktiviteter eller meninger. I midten av 1929 hadde Rote Hilfe gitt juridisk bistand til nesten 16 000 fengslede arbeidere, og rettslig beskyttelse i ytterligere 27 000 saker. Hans Litten overtok også mandater fra Rote Hilfe.

Littens prosessføring i de tallrike rettssakene mot ofre for [[politivold]] og angrep fra nazistene hadde som mål å plassere den respektive enkeltsak i en politisk ramme, å avsløre politiets borgerkrigslignende metoder og å avdekke ansvar opp til de høyeste kretser. Men han ville ikke skape noen sosialistiske martyrer, det vil si at han siktet mot frifinnelse eller, om nødvendig, passende straff. Dette førte noen ganger til konflikter med Rote Hilfe og KPD.

=== 1. mai-rettssaken 1929 ===
I 1929 forsvarte Litten deltakerne i et 1. mai-tog i Berlin som ble slått ned med makt, noe som drepte mer enn 30 demonstranter og skadet hundrevis. Arbeiderne ble siktet for grovt fredsbrudd i kombinasjon med opptøyer. For å forberede seg til forsvaret stiftet Litten, sammen med 
[[Alfred Döblin]], [[Heinrich Mann]] og [[Carl von Ossietzky]], en «komité for å undersøke mai-hendelsene i Berlin». Litten hadde selv vært vitne til demonstrasjonen og den brutale oppførselen til politiet, og ble banket opp da han skrev ned navnene på vitner og ofre. Han anmeldte daværende Berlin-politisjef [[Karl Zörgiebel]] for å ha oppfordret til 33 drap. I sin innledning sa han:

:«Zörgiebel har vært medlem av det sosialdemokratiske partiet i mange år. Han vet derfor at arbeiderklassen, selv i det keiserlige Tyskland og tsar-Russland, aldri tillot et politiforbud å ta fra dem retten til å gå i 1. mai-tog. Han vet også at en sosialistisk utdannet arbeiderklasse aldri vil tillate at denne retten blir tatt fra dem. Så dersom tiltalte likevel opprettholdt demonstrasjonsforbudet, visste han at demonstrasjoner fortsatt ville finne sted. Som en person med normalt talent visste imidlertid tiltalte at opphevelsen av forbudet mot demonstrasjoner ikke kunne ha hatt noe i nærheten av så forferdelig effekt som den voldelige håndhevelsen av forbudet mot demonstrasjoner hadde.»<ref>Carlheinz von Brück: ''Ein Mann, der Hitler in die Enge trieb. Hans Littens Kampf gegen den Faschismus. Ein Dokumentarbericht''. Union, Berlin 1975, S. 58; siehe auch Knut Bergbauer u. a.: ''Denkmalsfigur. Biographische Annäherung an Hans Litten''. Wallstein, Göttingen 2008, ISBN 978-3-8353-0268-6, S. 108.</ref>

Anklagene mot Zörgiebel ble henlagt av statsadvokaten. Litten ga seg imidlertid ikke, og anklaget Zörgiebel for ytterligere drap i et forsøk på å få ham til å saksøke ham for ærekrenkelse. Selv om Zörgiebel ikke saksøkte Litten, saksøkte han i stedet en arbeider som hadde slått ham. Litten overtok forsvaret til denne arbeideren. I rettssaken forsvarte Litten ham med argumentet om at arbeideren hadde handlet ut fra berettiget sinne på grunn av Zörgiebels 33 drap. Rettsvesenet ønsket ikke å utsette seg for å måtte forfølge bevisene som ble lagt fram; Littens søknad om bevis ble i stedet avslått med den begrunnelse at straffansvaret for volden mot Zörgiebel ikke ville falle bort, selv om anklagen om drap mot Zörgiebel ble antatt å være sann.

=== Edenpalast-rettssaken 1931 ===
Rettssaken etter det nazistiske angrepet på dansesalen Eden på Kaiser-Friedrich-Str. 24 i Berlin-Charlottenburg, har senere blitt berømt. Den 22. november 1930 raidet en [[Sturmabteilung|SA]]-[[Rollkommando]], ''Sturm 33'', dansesalen som for det meste ble benyttet av venstreorienterte arbeideraktivister. Angrepet førte til at tre kommunister ble drept og 20 skadd. Angrepet var nøye planlagt på forhånd, men politiets etterforskning etter ugjerningen gikk tregt.

Hans Litten representerte fire av de tjue skadde arbeiderne. I tillegg til å straffeforfølge de umiddelbare gjerningsmennene, ønsket han også å vise at naziledelsen brukte terror som en planlagt taktikk for å ødelegge de demokratiske strukturene i Weimarrepublikken. Kort tid tidligere, i september 1930, hadde Adolf Hitler vært vitne i en rettssak i [[Reichsgericht]] i [[Leipzig]], hvor han forsvarte to [[Reichswehr]]-offiserer som hadde blitt anklaget for konspirasjon til å begå [[forræderi]] ettersom de var medlemmer av [[NSDAP]], som da var forbudt for Reichswehr-personell. Han hadde da insistert på at NSDAP var et parti som kun opererte innenfor loven, at parolen «nasjonal revolusjon» kun skulle tolkes politisk, og at partiet var en venn, ikke en fiende, av Reichswehr.<ref>John Wheeler-Bennett, ''The Nemesis of Power'' (1967), s. 218-219. Macmillan, London.</ref> Under ed beskrev Hitler SA som en organisasjon for «intellektuell opplysning», og forklarte sin uttalelse om at «hoder vil rulle» som en kommentar om «intellektuell revolusjon».

Den 8. mai 1931 innkalte retten Adolf Hitler til vitneskranken etter anmodning fra Litten og de tiltaltes advokat. Litten ville bevise at partiledelsen hadde organisert og var medskyldig i Eden-angrepet, og at [[NSDAP]] ikke var et demokratisk, legitimt parti som opererte innenfor de juridiske rammene. I løpet av avhøret konfronterte Litten Hitler med en pamflett skrevet av [[Joseph Goebbels]], hvor han skrev at parlamentet skulle «sprenges» og «regjeringen drives til helvete», og at nazistene skulle gripe makten og «trampe motstanderne i stykker». Litten forsøkte gjentatte ganger å få klart svar på om brosjyren var et offisielt sanksjonert partidokument, noe Hitler nektet på at den var.
Litten endte med å kryssforhøre Hitler, og insistere på at han mente at Hitler må ha kjent til dette dokumentet, ettersom han hadde utnevnt Goebbels til ''Reichsleiter''. 
Hitler ble fornærmet og rasende av Littens pågående spørsmål. Han ropte på et punkt i rettssaken til Litten med rødt ansikt: «Hvordan våger du å si, herr advokat, at det er en anmodning om ulovlighet? Det er en beskyldning uten noe som helst bevis!»<ref name="cord" /> Litten forsøkte å sette Hitler i en umulig situasjon i rettssaken; Hitler ville bli tvunget til enten å ta avstand fra SA og de ekstreme holdningene som ble forfektet i mange av partiets publikasjoner, og dermed begå svik mot sine mest lojale støttespillere, eller å forsvare dem og dermed avsløre sine løgner overfor mer moderate borgerlige, som Hitler forsøkte å overbevise om at partiet hans var en lovlig bevegelse.<ref name=":0" /> 

Rettssaken endte med at tre av de fire anklagede SA-medlemmene ble dømt for mindre forbrytelser, mens den tredje ble frikjent. 

Til tross for at Litten ikke klarte å splitte nazibevegelsen eller bremse nazistenes vekst, glemte Hitler aldri ydmykelsen han ble utsatt for i Edenpalast-rettssaken, og trusselen som advokaten utgjorde for den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Flere år senere tillot han fortsatt ikke at navnet Litten ble nevnt i hans nærvær. [[Franz Gürtner]] skal ha sagt at «ingen vil noen gang være i stand til å gjøre noe for Hans Litten. Hitler ble rød av raseri bare ved å høre Littens navn, og brølte en gang til [[Wilhelm av Preussen]] at «enhver som forsøker å tale Littens sak havner i konsentrasjonsleir &ndash; til og med du!»»

=== Felseneck-rettssaken 1932 ===
Felseneck-rettssaken i 1932 skulle bli Littens siste store rettssak mot nazistene. Bakgrunnen var et angrep fra rundt 150 SA-medlemmer mot Felseneck-kolonien i [[Wilhelmsruh]], hvor mange arbeidere &ndash; inkludert medlemmer av KPD og SPD &ndash; bodde. De nazistiske stormtropperne omringet kolonien og angrep med våpen og steiner. I sammenstøtet som fulgte ble kommunisten [[Fritz Klemke]] og SA-medlemmet Ernst Schwarz drept; flere andre ble skadd, inkludert to politibetjenter. Etter rettssaken ble fem stormtroppere siktet, men i tillegg ble 19 av beboerne siktet for drapet på Schwarz. Litten forsvarte de siktede beboerne i retten.

Den 11. september 1932, i ''[[Arbeiter Illustrierte Zeitung]]'', gjorde Litten uttrykk for sin oppfatning av denne rettssaken:

:«[[Karl Marx]]' uttalelse om at loven er en overbygning av sosiale forhold viser seg å være riktig, spesielt i tider med intensiverte klassemotsetninger. I tider som disse endrer samfunnets grunnleggende seg så raskt at lovapparatet ikke alltid holder tritt med utviklingen. I en prosess som varer i flere måneder kan man i slike tider spesielt tydelig observere hvordan forhandlingsmåten tilpasser seg økonomisk og politisk utvikling. Felseneck-rettssaken, som startet 20. april 1932, er i dag den siste resten av ordinær jurisdiksjon i politiske saker midt i spesialdomstolenes arbeid. Men utviklingen kunne ikke se bort fra den pågående behandlingen. Det som ble innført i særrettsbehandlingen gjennom lovgivning ved nøddekret ble oppnådd på en annen måte i Felseneck-rettssaken. I politiske prosesser motsier tydeliggjøring av bakgrunnen ofte interessene til den herskende klassen.»<ref name=":1">{{Kilde www|url=http://www.vdj.de/aktivitaeten/hans-litten-preis/hans-litten-rechtsanwalt-1903-1938/|tittel=Hans Litten, Rechtsanwalt (1903 -1938)|besøksdato=2022-04-02|verk=www.vdj.de|arkiv-dato=2022-05-28|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220528082635/https://www.vdj.de/aktivitaeten/hans-litten-preis/hans-litten-rechtsanwalt-1903-1938/|url-status=yes}}</ref>

Retten besluttet derfor å fjerne Litten som advokat med begrunnelsen at han hadde «fremmet uhemmet partipolitisk propaganda i rettssaken [og] gjort rettssalen til en lekeplass for å spre politiske meninger». Denne beslutningen ble satt til side av ankedomstolen, hvor dommeren anså at rettssaken hadde vært partisk. Kort tid etterpå ble imidlertid Litten igjen fjernet av en annen domsstol, anklaget for å ha forsøkt å påvirke et vitne, og denne gangen opprettholdt høyesteretten rettskjennelsen. Dette forårsaket oppstyr blant mange advokater i Berlin, også blant advokater som ikke hadde noe til overs for Litten. Et møte av advokater i Berlin krevde at loven måtte endres for å hindre en slik knebling av rettighetene til advokater som Litten ble ansett for å ha blitt utsatt for.

Selv om fakta om drapet var erkjent, falt de SA-tiltalte under juleamnestiet som ble vedtatt i desember 1932. Etter 1933 ble dette angrepet hedret av nasjonalsosialistene som en "heltedåd", og en gate i Reinickendorf fikk navnet Felseneckstraße; etter krigen ble denne gaten omdøpt til Klemkestraße i 1947.<ref>{{Kilde www|url=https://berlin.kauperts.de/Strassen/Klemkestrasse-13158-13409-Berlin|tittel=Klemkestraße 1-130 in Berlin - KAUPERTS|besøksdato=2022-04-03|etternavn=kaupertmedia|språk=de|verk=berlin.kauperts.de}}</ref>