Redigerer Halldis Moren Vesaas (avsnitt)

=== Dikt ===
{{Sitat|''Lat meg få bera kransen<br />enno ei lita stund,<br />og riv kje enno sløret<br />mitt kvite slør, i sund!''|<small>Ung kjærlighet, nokså konkret, var et sentralt tema i hennes to første diktsamlinger. Her fra «Brurebøn»; 1930</small>|right}}
De fleste av diktene til Halldis Moren Vesaas er tradisjonelle i form og handler om kvinneliv, kjærlighet, meningen med livet, etter hvert også døden. De fleste og meste kjente av diktene er i beste forstand ''leilighetsdiktning'', sprunget ut av livsfaser, personlige erfaringer og observasjoner om mennesker og samfunn, etter hvert stadig mer preget av en varm humanisme og sosial ansvarsfølelse.<ref>Eller sagt med [[Olav Dalgard]]s ord (Dalgard. «Halldis Moren Vesaas» I: ''Norsk biografisk leksikon''; 1. utg.; bd 17; 1975): «''Grunntonen i lyrikken til HMV er merkt av ei bivrande lykkekjensle og takksemd over det å få leva, elske, vera mor, møte hjartevarme hos andre menneske, og kjenne angen fra alt som gror og veks''»</ref>

Hun skriver selv i forordet til ''Ord over grind, utvalgte dikt'' (1965) at

{{Sitat|Dei dikta som gjennom åra «steg ned» til meg har da òg vore eit slags biprodukt av det å leve. Har den nøyaste samanheng med det [...] Når livet bruste som høgst i ein, i lykke eller smerte, vart diktet til, gjorde teneste som ein ventil, rett og slett, som i den fosskokande gryta vi lærte om i fysikktimane da vi var små. I tider da det berre bobla så pent og passeleg i livsens gryte, vart det ingen dikt, eller i alle fall svært få. Dei melde seg ikkje da, og som regel nyttar det lite å mane dei fram.<br />[...] Program eller ikkje: Dikta i åra framover vart av seg sjølve uttrykk for dei mest allmennkvinnelege kjensler og opplevingar av alle, ettersom det var i dei åra ein gifta seg, fekk ein heim, vart mor.}}

Da hun debuterte i [[1929]] med diktsamlingen ''Harpe og dolk'', var hun blant de første nordiske kvinner som modig og fordomsfritt skrev seg til sin egen plass i litteraturen, med et uredd selvbilde, og en våknet dristighet – også om erotiske følelser. Et hovedtema i debutsamlingen er «ei intens manifestering av ''eg''-et»<ref>«manifestering av ''eg''-et», sitat fra Leif Mæhle: «Lyrikaren» I: ''Festskriftet'', 1987</ref>, en etablering av en selvstendig identitet, midt inne i de relasjonene forfatteren var en del av: kvinnelighet, samtid, jordbrukskultur, ungdom og følelsen av bråmodenhet. Bråmodenheten kommer blant annet til uttrykk i det tvetydige «Fødd i går», hvor farsopprøret er et tema. Kvinneligheten uttrykkes blant annet i diktet «Ny kvinne», om den første menstruasjonen, og i «Alene», hvor dikt-jeg'et venter på sin kjære i et billedspråk som knapt kan misforstås: «Eg har lagt fela fram til deg / for eg veit du vil ha ho straks du kjem». Vesaas har også sagt<ref>i forordet til ''Ord over grind'', 1965.</ref> at hun oppfattet seg som en representant og stemme for sin generasjon kvinner: «''Den tid var det enno så få kvinner her i landet som hadde skrive dikt at når ein gjorde det, måtte ein nesten kjenne seg som eit svarberg, som fange inn stumme ord og gav dei lyd''». Diktene var for det meste i bunden form, men det finnes også frie dikt i debutsamlingen. Titteldiktet «Harpe og dolk» tydeliggjør det dobbelte innhold i den nye kvinnerollen, hun er både den harmoniske sangeren og den selvstendige, uavhengige som kan være resolutt og handlekraftig.<ref>I et intervju med Knut Faldbakken, trykket i forordet til ''Dikt i samling'' (1977), sier hun at diktet er et leilighetsdikt, beregnet på én bestemt – men diktet er likevel uttrykk for en såpass generell livsholdning at hun velger det som titteldikt</ref> I ettertid har hun tatt avstand fra det proklamatoriske ved tittelen: «''det synes eg er ein fæl tittel. Eg får unnskylde meg med at eg var temmeleg ung den gangen''».<ref>Setningen fortsetter «... Slike symbol frå romantikken var vel ikkje så fjerne den gangen som det er nå, sjølv om denne nok var på grensa». Sagt i fjernsynsintervju i mai 1995; gjengitt i Haagen Ringnes. «Kjærleik gjer klok: Halldis Moren Vesaas» I: ''Reflekser i trylleglass, stemmer fra vårt århundre''. Cappelen, 1998</ref>

Også i den neste samlingen ''Morgonen'' (1930) var gleden og livet, innvielsen til livet og den gode forpliktelsen overfor livet et hovedmotiv, slik det blant annet uttrykkes i åpningsdiktet «Til livet»:
:«''Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt<br />ikkje før døden det vil<br />sloknar min brennande eldhug til deg<br />og gleda: å høyre deg til.''»

{{Sitat|''Lykkelege hender!<br />Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar<br />berre på ''dei'',<br />går dei dagens lang.''|<small>Særlig i diktsamlingen fra 1936 var ekteskap, kjærlighet, hjem og morsrolle et gjennomgående tema. Her fra titteldiktet «Lykkelege hender»; 1936</small>|right}}
De to neste samlingene, ''Strender'' (1933) og ''Lykkelege hender'' (1936) kan leses i lys av livsfasene i hennes eget liv: avklart kjærlighet, å bygge sitt eget hjem, ha tilhørighet der, og å bli mor. Her er kjente og ofte siterte dikt som «Nei, eg får aldri nok», «Litteraturen og ungen» og «Lykkelege hender». Og enda flere dikt tematiserer ulike sider ved kjærlighet, samliv, hjem og barn. I «Tre og mold» er treet et uttrykk for kjærligheten: «''I natt i draumen eg var eit tre [...] Du var molda og treet eg.''» – på samme måte som trærne i «Tre i skogen» vokser sammen og blander løv og røtter; mens treet i diktet «Tuntre» representerer langvarig tilhørighet til hjemmet i vid forstand, også ektefelle. Diktet «Kveld» fra 1933 er et tidlig eksempel på en type dikt som blir mer vanlige i samlingene fra 1947 og 1955: en nært opplevd kjærlighetstrette: «''Venn, sjå ein fager dag har vi fått øydelagt. Vi drap han oss imellom i vår blinde strid''».

I samlingen ''Lykkelege hender'' er midtbolken dikt fra hjemmemiljøet i Trysil, hvor bindingen til heim og ætt er tydeligst uttrykk i diktet «Gammal gard»: «''Det stilnar i tunet. Bak attletne dører / dovnar alt liv mot kvile og natt / Allting er rett her. Dei trøytte blir borte, / og vegar dei trør her skal snart gro att. / Menneske døyr, men den gode og strenge / ''garden'' skal ættene halde ved lag''». Denne bindingen til jorda og garden kan også gjenkjennes i ektemannens to romaner fra samme tid: ''Det store spelet'' og ''Kvinnor ropar heim'', begge om Per Bufast – og i hennes egen barnebok ''Du får gjera det, du'' fra 1935.

Mødrediktene fra ''Lykkelege hender'' ble et nytt eksempel på at hennes dikting ble et ''svarberg'' for kvinners erfaringer og livsfølelse, hvor hun la nye tema til lyrikken. Dikt som «Det nye andedraget», «Litteraturen og ungen», «Den største», «Tider» og «Sonen og treet» er alle vitnesbyrd om morsfølelse og liv med barn, som fremdeles har stor sitatrelevans.

{{Sitat|''No plantar kvinna i verda eit tre.<br />På kne liksom ein som bed <br />Ligg ho blant restene etter dei mange <br />Som stormen har broti ned. <br />På ny må ho prøve, om ein gang eitt <br />Får vekse seg stort i fred.''|<small>Diktsamlingene fra 1945 og 1947 var, som mange andres, preget av erfaringene fra krigen. Her fra diktet «No plantar kvinna»; 1947</small>|right}}
Samlingen ''Tung tids tale'' (1945) er for det meste ''dagboksdikt'' fra [[Andre verdenskrig i Norge|hverdagslivet under krigen]]. «''Eg vil ikkje gråte meir for alt det spilte blod / Ein gang tok han slutt, også denne vonde dagen / Eg vil sjå til barna mine, som har gått til ro / siden vil eg grave litt i hagen / [...] / ingen, ingen hjelper det om alle verdsens kvinner går / ikring med raude auge, ikkje ein''» («Ein kveld av krigen»). Best kjent av diktene er «Tung tids tale» (''Det heiter ikkje: ''Eg'' – no lenger...'') og «Nå plantar kvinna i verda eit tre».

Den siste diktsamlingen på 40 år, ''I ein annan skog'' (1955) viser et bredere spenn av sinnsstemninger, med mørkere stemninger, anslag av uro og tvil.<ref>''mørkere stemninger, og anslag av uro og tvil''; sitat fra Faldbakkens samtale med HMV i forordet til ''Dikt i samling'' (1977):<br /> – «''Da jeg leste diktene dine kronologisk, slo det meg at det etter hvert som tiden går kommer inn mørkere undertoner, anslag av uro og tvil. Og særlig i ''I ein annan skog'' synes jeg du forteller om ting som står i en ganske skarp kontrast til det idealiserte bildet som etter hvert er skapt omkring deg og ditt liv»<br /> – «Det er et problem. Har du én gang skrevet ''Lykkelege hender'', så skal de hendene visst alltid måtte fortsette å være lykkelige, uansett hva de foretar seg. De mørke tonene blir underslått.''»</ref> Samlingen inneholder riktignok livsfasedikt som «Ung son» og «Å vere i livet, vers til mor», og kjærlighetsdikt som «At du» og «Dine ord», men selv kjærlighetsdiktene inneholder tvil og erkjent avstand: «''Kjære, alt ditt som du viser meg no / – så utenkt som mangt av det er – / kan det vel hende eg ikkje forstod / om du ikkje var meg så kjær''» (fra «Lyset»).

Hennes mørke samling ''I ein annan skog'' avsluttes karakteristisk nok med en vilje til å ta vare på det som gir livet verdi. Sluttdiktet «Skuggane» foregår i en uspesifisert, fiktivt landskap: der samles noen som nevnes som ''dei stille skuggar'' (døde, krigsrammede eller deprimerte) på ''den aude strand'', hvor de med trassige livsgnist og karrig håp samler seg om minnene om det som ennå finnes, og gir livet verdi: «''Angen av lauvskog, smaken av brød [...] og alt det dei levande eig''».