Redigerer Høyre (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Emil Stang, Trondheim byarkiv.jpg|thumb|upright|Emil Stang ble Høyres første formann. {{Byline|Frederik Klem/Trondheim byarkiv|type=Litografi}}]]

Høyres røtter spores gjerne tilbake til den ikke-[[adel]]ige embedsstanden og [[borgerskap]]et, som i kraft av sin administrative erfaring og sosiale status dominerte i norsk politikk frem til rundt 1870.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kaartvedt, Alf|utgivelsesår=1984|tittel=Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918|forlag=Cappelen|utgivelsessted=Oslo|isbn=82-02-04990-3|side=9–17}}</ref>

Det store politiske spørsmålet i Norge i 1880-årene var [[forfatningsstriden]]; spørsmålet om kong [[Oscar II]] hadde et absolutt veto i grunnlovssaker, eller om det norske Stortinget kunne overprøve det. Mellom 1882 og 1884 ble det etablert såkalte grunnlovsforeninger, uavhengige av hverandre, en rekke steder i landet. Grunnlovsforeningene samlet velgere som mente at kongens veto var endelig, ellers ville det forrykke balansen mellom den lovgivende og utøvende makt. De delte en konservativ tolkning av [[Norges grunnlov|grunnloven]] og [[maktfordelingsprinsippet]]. Velgere som var av motsatt oppfatning, samlet seg i såkalte 17. mai-foreninger, forløpere til partiet [[Venstre]].<ref name="Kaartvedt 32-57">{{Kilde bok|forfatter=Kaartvedt, Alf|utgivelsesår=1984|tittel=Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918|forlag=Cappelen|utgivelsessted=Oslo|isbn=82-02-04990-3|side=32-57}}</ref>

Etter at det landsdekkende partiet Venstre ble dannet den 28. januar 1884, gikk 174 grunnlovsforeninger sammen om å danne De konservative foreningers sentralstyre, også kalt Det konservative parti eller Det konstitusjonelle parti, den 25. august 1884. Navnet «Høyre» ble i begynnelsen brukt nedsettende av politiske motstandere. Høyre hadde ikke like stor organisasjonskontinuitet som Venstre, men mange hadde erfaring fra [[indremisjon]]en, [[avholdsbevegelsen]] og yrkesorganisasjoner. [[Emil Stang d.e.|Emil Stang]] ble valgt til partiets formann, foran den mer konservative [[Christian Selmer]].<ref name="Kaartvedt 32-57" /> Stang slo fast at «Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter.»<ref>{{Kilde www|url=http://www.hoyre.no/www/om_hoyre/H%C3%B8yres+historie.d25-ThlzK4r.ips|tittel=Høyres historie|utgiver=Høyre|besøksdato=17. april 2013|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20130412234503/http://www.hoyre.no/www/om_hoyre/H%C3%B8yres%20historie.d25-ThlzK4r.ips|arkivdato=2013-04-12}}</ref> Dette åpnet for samarbeid med den moderate delen av Venstre.<ref name="Kaartvedt 32-57" />

[[Fil:Francis Hagerup (OB.SZ02297).jpg|thumb|upright|Partileder og statsminister [[Francis Hagerup]] var også sentral i utviklingen av [[folkerett]]en og var en viktig [[kvinnesak]]sforkjemper]]
Frem til 1905 søkte Høyre å bevare [[personalunion]]en med [[Sverige]], forutsatt Norges likestilte rolle. Partiet motsatte seg derfor Venstres mer utfordrende politikk av hensyn til sikkerhets- og handelspolitiske interesser. Stang var statsminister i rene Høyre-regjeringer 1889–1891 og 1893–1895, i et forsøk på å utbre en forsonende holdning til Sverige. Et lignende forsøk på en såkalt samlingspolitikk ble utøvd av statsminister [[Francis Hagerup]] 1895–1898 og 1903–1905. For å skape et bredere parlamentarisk grunnlag, gikk Høyre og moderate Venstre-folk sammen i valgsamarbeidet [[Samlingspartiet]] foran [[stortingsvalget 1903|stortingsvalget i 1903]]. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Samlingspartiet ønsket forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i [[konsulatsaken]]. Prosjektet overlevde ikke i det [[unionsoppløsningen|etterunionelle]] politiske klimaet, men fikk sin arvtager i samarbeidet med [[Frisinnede Venstre]] noe senere.

Internt i Høyre markerte partileder og statsminister [[Francis Hagerup]] seg som den viktigste pådriveren for innføring av [[kvinnelig stemmerett]] helt fra dette ble en viktig politisk sak i Norge, og Hagerup var både medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i [[Norsk Kvinnesaksforening]].<ref>''[[Nylænde]]'' 1914 s. 233</ref>

I årene rundt 1900 tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett, med veier og [[jernbane]]. Etter [[første verdenskrig]] ble det i første rekke Høyres oppgave å gjenreise statens finanser.<!-- Påstand som mangler referanse --> På [[1920-tallet]] gikk Norge inn i [[parikrisen]] i forsøket på å gjenopprette kroneverdien etter gullstandarden, og både stat og kommuner slet med stor gjeld. Statens finanser var først i 1936 blitt så gode at Høyre-regjeringen anså det forsvarlig å iverksette eget prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.<!-- Høyre hadde ikke regjeringsmakt på 1930-tallet. -->

Fra [[1935]] startet en langvarig periode hvor [[Arbeiderpartiet]] styrte, og de borgerlige partiene var lite samlet. Med [[Kings Bay-saken]] i [[1963]] endret dette seg da Høyres [[John Lyng]] maktet å danne en regjering, riktignok kortvarig. Fra og med [[1965]] var borgerlige samlingsregjeringer igjen vanlig med Høyre som deltaker, men ikke i lederrollen. [[Per Borten]] ([[Senterpartiet|Sp]]) og [[Lars Korvald]] ([[Kristelig Folkeparti|KrF]]) ble statsministre i de to første relativt varige, borgerlige regjeringer etter krigen. Først med den såkalte [[høyrebølgen]] i [[Europa]] fikk norske Høyre igjen stor oppslutning, under trioen [[Erling Norvik]] som partileder, [[Jo Benkow]] som parlamentarisk leder og [[Kåre Willoch]] som statsministerkandidat. Partiet kritiserte regjeringen for å føre dårlig krisepolitikk, og tok til orde for liberalisering av mediepolitikken, åpningstidene osv.

[[Fil:Willoch 1983 (high resolution, cropped).jpg|thumb|upright|[[Kåre Willoch]], statsminister 1981&ndash;1986.]]

[[Stortingsvalget 1981|Valget i 1981]], hvor Høyre fikk 31,7 %, var Høyres beste siden [[Stortingsvalget 1924|valget i 1924]]. Partiets viktigste politiker på 1980-tallet var [[Kåre Willoch]], som var statsminister fra [[1981]] til [[1986]]. I 1980-årene hadde partiet også sin historiske toppnotering i antall betalende medlemmer, som da var omkring 100&nbsp;000 personer.

Ved [[Stortingsvalget 1997|valget i 1997]] fikk Høyre 14,3 % – det til da dårligste valget siden [[Stortingsvalget 1945|1945]]. Partiet gjorde imidlertid et godt [[Stortingsvalget 2001|valg i 2001]], og kom i regjering sammen med [[Kristelig Folkeparti]] og [[Venstre]]. I 2005 gjorde partiet nok et dårlig [[Stortingsvalget 2005|valg]], og fikk det historisk dårligste resultatet på 14,1 %.

Utover 1980-tallet og særlig 1990-tallet oppstod et stort, konkurrerende høyreparti med Fremskrittspartiet, som Høyre lenge strevde med å avklare sitt forhold til. Med FrPs vekst økte presset på Høyres kompromissvilje. Høyre satt i regjering med partier til venstre for seg selv på den politiske skala, mens Fremskrittspartiet markerte mer rendyrkede høyresaker i opposisjon. Først etter gjenvalget av [[Jens Stoltenbergs andre regjering|Jens Stoltenberg]]s regjering i [[Stortingsvalget 2005|2005]] ble det realitet i fremstøt for borgerlige samling som også omfattet Fremskrittspartiet.

Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i [[Stortingsvalget 1894|1894]] da 49,4 % stemte Høyre; da var det dog kun to partier å velge mellom. Høyre har aldri hatt rent flertall på [[Stortinget]]. Høyre gikk betydelig tilbake i [[mellomkrigstiden]], bl.a. som følge av at nye partier kom til. Fra [[1945]] til [[1970]] økte partiets oppslutning jevnt og sikkert for så å skyte fart etter [[Stortingsvalget 1973|valget i 1973]].

Etter 2009 etablerte Høyre seg som det klart største partiet på borgerlig side med over 25 % oppslutning i stortingsvalgene i 2013 og 2017. Etter [[stortingsvalget 2013|stortingsvalget i 2013]] dannet partileder Erna Solberg en [[Erna Solbergs regjering|regjering]] utgått fra Høyre og [[Fremskrittspartiet]], som i januar 2018 ble utvidet med [[Venstre]]. I januar 2019 ble regjeringen igjen utvidet med [[Kristelig Folkeparti]]. Erna Solberg fikk da en [[flertallsregjering]], som hadde 9 [[statsråd]]er fra Høyre, 7 fra Frp, 3 fra Venstre og 3 fra KrF. I januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, som dermed er blitt en mindretallsregjering med 12 statsråder fra Høyre, 4 fra Venstre og 4 fra KrF. I [[stortingsvalget 2021|stortingsvalget i 2021]] fikk regjeringen flertallet imot seg, og Erna Solberg varslet regjeringens avgang.<ref>[https://e24.no/norsk-oekonomi/i/V94g54/solberg-hoeyres-arbeidsoekt-i-regjeringen-er-over Solberg: - Høyres arbeidsøkt i regjeringen er over]. ''E24''. Besøkt 16. september 2021.</ref>