Redigerer Gustaf Mannerheim (avsnitt)

=== Den keiserlige russiske hær ===
[[File:La expedición de Mannerheim.jpg|left|thumb|Mannerheimekspedisjonen]]
{{Utdypende|Den keiserlige russiske hær}}
I januar [[1891]] ble Mannerheim overført til [[Maria Feodorovna]]s ridende garde i [[St. Petersburg]]. Alfhild Scalon de Coligny hadde igjen sørget for sin gudsønn og sammen med aristokratiet i St. Petersburg arrangert ekteskap for ham med Anastasia Arapova (1872–1936), noe som sikret ham økonomisk.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) sidene 145-147.</ref> De fikk tre barn, døtrene Anastasie (1893–1977) og Sophie (1895–1963), mens det tredje barnet, en sønn, var dødfødt. Anastasie konverterte senere til [[Den romersk-katolske kirke]] og ble [[nonne]] i [[karmelittordenen]] i [[London]]. Ekteskapet med Anastasia Arapova endte i en separasjon i 1902 og en formell skilsmisse i 1919.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) sidene 148-149.</ref>

Mannerheim tjenestegjorde i Den keiserlige kavalerigarden fram til 1904, og han fikk etter hvert et stort kjennskap til hester. Men etter separasjonen fra sin hustru fikk han igjen dårlig økonomi. Denne ble forverret etter spilletap. Etter en depresjon prøvde han å forbedre situasjonen ved å skifte miljø og meldte seg til tjeneste i [[den russisk-japanske krig]] 1904-1905. I oktober 1904 ble han overført til 52. Nezhin dragonregiment i [[Mandsjuria]], med grad av [[oberstløytnant]]. På grunn av utvist mot i slaget om [[Shenyang|Mukden]] i [[1905]], ble han utnevnt til [[oberst]].<ref>Screen, J.O.P. ''Mannerheim'' (2000) sidene 43-49</ref>

Da han kom tilbake fra krigen, var han på en uoffisiell ferie hvor han besøkte familie i Sverige og Finland. Som baron representerte han [[adel]]en i den siste forsamlingen i ''Finlands Lantdager'' i 1905-1906.

Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han overrasket over å bli forespurt om han ville reise som etterretningsoffiser gjennom [[Turkestan]] til [[Beijing]], og slutte seg til den franske [[arkeologi|arkeologen]] [[Paul Pelliot]] på dennes [[Paul Pelliot#Ekspedisjonen til Sentral-Asia|ekspedisjon til Sentral-Asia]]. Han reiste sammen med Paul Pelliot i juli 1906, fra [[Tasjkent]] til [[Kashgar (Kashgar)|Kashgar]], hvor de ankom i oktober. Deretter reiste han alene til Mandsjuria og Kina fram til høsten [[1908]], og møtte blant andre den 13. [[Dalai Lama]], [[Thubten Gyatso]]. Mannerheims dagbok og fotografier  fra reisen er senere utgitt.

Etter denne reisen ble han i [[1909]] utnevnt til kommandant for 13. Vladimir [[Ułan]]-regimentet i [[Mińsk Mazowiecki]] i dagens [[Polen]]. Året etter ble han utnevnt til [[generalmajor]] og kommandant for Ułan-regimentet i [[Warszawa]]. I 1912 ble han en del av hærledelsen og året etter ble han sjef for en kavaleri-[[brigade]].

Under [[første verdenskrig]] tjenestegjorde han ved fronten mot [[Østerrike-Ungarn]] og [[Romania]]. Han var blant annet utstasjonsert i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] i Polen, den gang en del av Russland.<ref name="Hagtvet" /> Etter å ha utmerket seg ved fronten fikk han i desember den russiske [[Sankt Georgsordenen]] av 4. klasse, en av de aller høyeste ordenene i det keiserlige Russland.

Da [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] brøt ut i Russland, var han på permisjon i St. Petersburg. Da han vendte tilbake til fronten, ble han utnevnt til [[generalløytnant]], med tilbakevirkende kraft fra februar 1915. Men etter [[den russiske revolusjon|oktoberrevolusjonen]] så den nye regjeringen med skepsis på mange av de høyere offiserene, herunder Mannerheim. Da han ble sykmeldt etter å ha falt av hesten, ble han tatt ut av tjeneste og dro på rekonvalesens i [[Odessa]]. Her planla han å pensjonere seg og leve et sivilt liv i Finland. Han ankom Finland [[18. desember]] [[1917]].