Redigerer Gunnlaug Ormstunge (avsnitt)

== Gunnlaug som dikter ==
''Gunnlaug Ormstunges saga'' er den primære kilden til Gunnlaugs diktning. Vi vet at han lagde ulike kvad om og for den engelske kongen Ethelred, i [[1002]]; tilsvarende for jarlen [[Sigurd Lodvesson]] (''Sigurðr Hlöðvisson'') på [[Orknøyene]], en ''flokkr'' i 1002; Sigurd jarl i Skara i Vest-Gøtaland, en ''flokkr'' i 1002; Olav Svenske (Olof Skötkonung), en dråpa i [[1003]]; og en dråpa om [[Sigtrygg Silkeskjegg]] i [[Dublin]] i 1002. Nesten ikke noe av dette er bevart, unntatt et [[stev]] (halvvers) av dråpa om Ethelred, samt to linjer eller et halvvers av begynnelsen og visstnok avslutningsverset av dråpaen om Sigtrygg. I ''Skáldatal'' nevnes et dikt om Eirik jarl (fra [[1007]]) som også er tapt.

Av lausaviser finnes det 13 i sagaen, foruten en av Kormak Ogmundsson som feilaktig er tillagt Gunnlaug. Av disse handler en del om strid og kamp. Av særlig interesse er et lite kvad på fire linjer hvor han håner en av Eirik jarls [[hird]]menn: 
:''I hirden går én,<br />
:''som er bare til mén.<br />
:''Tro ham vârt,<br />
:''han er ond og svart.<br />

De øvrige er mer eller mindre [[Erotikk|erotiske]] og uttrykker hans savn og følelser for Helga den fagre. Kanskje det vakreste av disse er 
:''Ormstunge hadde ingen<br /> 
:''glad dag under fjellenes''<br />
:''sal, siden Helga den fagre<br />
:''Ravns viv skulle hete;<br />
:''Lite enset den usle<br />
:''far, hun har, min tunge, –<br />
:''seig er sverdregns-guden –<br />
:''ung ble hun gift med penger.<br />
Alle disse versene er sannsynligvis ekte, noe aktualiteten og tekstsammenhengen rettferdiggjør. Det er noen uregelmessigheter, som de mindre heldige og uekte rim, men dårlige overleveringer og avskrifter har nok bidratt til reduseringen.

Det er vanskelig i ettertid å vurdere hvor høyt Gunnlaug sto som dikter. Han synes å ha hatt lett for å rime, og generelt vært godt orientert i skaldelære. Derimot var han neppe en original dikternatur. Da de var i svenskekongens hall, ga Ravn kvadet hans en vurdering som kan ha vært treffende: «Det er storordig, men ufagert og noe stivt, som Gunnlaug selv.»

Store ord kan også ses i dråpaen om den engelske kongen; at folk fryktet kongen som om han var Gud. Gunnlaug kan ha erstattet sin manglende originalitet med store ord. Det «ufagre» kan også peke på visse feil i formen som rimenes sammensetning, og versene er heller ikke flytende eller lette. Stablingen av mange konsonanter forekommer flere ganger og gir helheten en noe stiv form. Omskrivningene er derimot godt valgt og heller ikke benyttet for ofte.<ref>Kapittelet «Gunnlaug som dikter» bruker tekst fra [[Finnur Jónsson]]s verk ''Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie'', København, 1923, som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett.</ref>