Redigerer Guillaume de Machaut (avsnitt)

== Musikk ==
[[Fil:TenMachautKyrie.jpg|mini|upright=1.4|Isorytmisk tenor fra første del av kyrien i Machauts ''Messe de Nostre Dame'' (rundt 1360).]]
Machaut regnes som den betydeligste [[ars nova]]-komponisten. På grunn av musikkens kompliserte [[harmonikk]], isoperiodikk og [[isorytmi]], og at han frigjorde [[cantus firmus]] fra [[tenor]]en og gav [[kantilene]]n større vekt, oppfattes han som en «avantgardist» fra 1300-tallet. ''[[Messe de Nostre Dame]]'' (rundt 1360–1365) er sannsynligvis den første fullstendige firstemmige tonesetting av [[ordinarium]]sdeler som en syklus. Fram til da var det vanlig å synge de enkelte delene av ordinarium enstemmig, delvis i veksel med kor-soli.

Den nye flerstemmige komposisjonsteknikken – som også andre enn Machaut sto bak – var en torn i øyet på kirka, som i tråd med tidens tonemystikk så på den enstemmige musikken som et symbol på Guds enhet og samtidig mangfoldighet. I en [[Pavelig bulle|pavebulle]] fra 1325 kritiserte [[Johannes XXII]] den nye stilen, og under trusler om kirkestraff forlangte han at den enstemmige sangen ble gjeninnført. Paven mente at de eneste intervallene som kunne godtas som rene var [[oktav]]en (som symbolet på den fullendte Gud og de saliges frelse), [[kvart]]en (som en klage over den jordiske ufullkommenhet, det uferdige) og endelig [[kvint]]en. 

Hovedtyngden av Guillaume de Machauts skaperverk ligger likevel innen verdslig musikk: [[virelai]], [[rondeau]] og [[ballade]]. Han fornyet [[cantus firmus]]' rolle i sangstrukturen. Før Machauts tid ble melodien båret av tenoren, som da var den dypeste stemmen. Machaut flyttet melodien til kantilenen, dvs overstemmen, mens tenoren (mellomstemmen) og kontratenoren fikk ledsagende funksjoner. I motsetning til cantus firmus ble kantilenen fritt komponert og med det ble alle stemmene i en [[kontrapunkt]]isk sats for første gang frie og med overstemmen i den viktigste rollen – slik det er vanlig i dag. Siden melodien ble fritt skrevet, fikk Machaut anledning til å gi sin kjærlighetslyrikk en optimal musikalsk ramme. Musikken gir teksten en usedvanlig individualitet, den understøtter – og er strukturelt tett forbundet med – verseteksten. Dette oppnås blant annet gjennom isoperiodikk, dvs at de enkelte stemmene deles inn i enhetlige perioder, og gjennom isorytmi som i tillegg bringer stemmene i rytmisk overensstemmelse. Gjennom sin bruk av isoperiodikk og isorytmi knytter Machault an til [[Léonin]] og [[Pérotin]] fra [[ars antiqua]]-periodens [[Notre-Dame-skolen|Notre-Dame-skole]].

Machauts verk –&nbsp;såvel poesi som komposisjoner&nbsp;– må ses i sammenheng med det [[Føydalisme|føydale]] samfunnet de ble til i. Mottakerne av verkene var fyrstehoffene, og Machauts siktepunkt var å tilfredsstille deres smak, noe han selv bemerker i skriftet ''Prologue'' (1360 – 1370). Dette «forordet» til manuskriptene med hans verk er en enestående kilde om en komponist fra middelalderen og viser hans selvforståelse som kunstner. Han forteller at han går ut fra at den personifiserte ''Nature'' gav ham et oppdrag ved å stille de tre grunngestaltene ''Scens'', ''Retorique'' og ''Musique'' ved hans side, noe som gjorde ham i stand til å framstille ''«le bien honneurs qui sont en Amours»'' bedre enn noen annen tidligere hadde gjort. Dette viser Machaut store selvforståelse. 

Machaut forsøkte med sin hofforienterte ''[[musica reservata]]'', som innbefattet både musikk og diktekunst, å knytte an til  [[trobador]]- og [[trouvère]]-tradisjonene