Redigerer Gresk kunst i antikken (avsnitt)

=== Den mannlige nakenhet ===
[[Fil:009MA Kritios.jpg|thumb|''Kritiosgutten'', tidlig klassisk tid, Akropolis' arkeologiske museum i Athen.]]
En orientalsk, østlig påvirkning er også tilstede i de første utskjæringer av menneskefigurer, eksempelvis i utskjæring i [[elfenben]] av en knelende gutt som viser [[Syria|syrisk]] eller [[Fønikia|fønikisk]] behandling i detaljene<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 98</ref>, men figuren har allerede et karakteristisk gresk element i seg ved at figuren er naken. Hverken i Egypt eller i Midtøsten er mannlig nakenhet vanlig i kunsten. Ved å kle av figuren ble grekerne opptatt av musklene og huden på en avslørende og nyskapende måte som det egyptiske skjemaet ikke tillot. Den skulpturelle nakenhet var dog forbeholdt mannlige figurer. Når grekerne opptok den fønikiske fruktbarhets- og modergudinnen [[Astarte]] som [[Afrodite]] ble hun kledd opp og dekket til, og det kvinnelige legeme ble ikke behandlet i sin fulle form før ut på 300-tallet f.Kr.

[[Fil:Doryphoros.jpg|thumb|150px|left|Polykleitos' ''[[Doryforos]]'' (Spydbæreren), et tidlig eksempel på klassisk ''[[contrapposto]]''.]]
Dyrkelsen av den mannlige nakenhet er blitt forklart i en [[aristokrati]]sk krigerkultur, og i den greske praksis å opptre naken i [[Antikkens olympiske leker|atletiske øvelser]] (atleter var også soldater), men dens opprinnelse kan ha sin bakgrunn i å knytte nakenhet i en tidligere dyrkelse av andakt og ærefrykt i religiøs, orientalsk kunst.<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 100</ref> Den greske nakenhet har alltid vært noe merkelig for andre sivilisasjoner. Engelsk språk har i motsetning til norsk et skille mellom «naked» og «nude». Å være naken (''naked'') er å bli fratatt klærne og innebærer et element av forlegenhet mens avkledd (''nude'') har en dannet bruk uten forlegenhet.<ref>Clark, Kenneth (1956): ''The Nude''. Penguin 1981. ISBN 0-14-02-0484-9. Side 1.</ref> 

Den nakne greske yngling, fjernt fra alderdommens forfall, reflekterte en selvbevisst, [[Elitisme|elitistisk]] syn ikke bare på det greske samfunn i henhold til andre «barbariske» samfunn, men også på et mannsdominert samfunn som «henviste kvinner til hjemmet, smilte til [[pederasti]] og synes aldri å ha tvilt på menns overlegenhet, i skjønnhet såvel som styrke».<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 100</ref> Men de første greske statuer, hovedsakelig avbildninger av guden [[Apollon]], var ikke vakre, men stive og mindre naturlige enn deres egyptiske forbilder som hadde to karakteristikker: de var ideelle og tydelige, perfeksjonert gjennom tusener av år. Gresk kunst starter med et konsept om den perfekte form, ikke mot en dragning av [[Realisme (kunst)|realisme]], og den perfekte form er som Apollon selv, harmonisk og [[Matematikk|matematisk]] definert, eksempelvis definert av matematikeren [[Pythagoras]]. Før Apollon er vakker er han billedframstillingen av den ideelle, tydelige form, og deretter utvikler formen seg gradvis til etterligning, ''[[mimesis]]'' (imitasjon), anskueliggjort filosofisk av [[Platon]] og [[Aristoteles]].<ref>Clark, Kenneth (1956). Side 26-27.</ref>

Den greske nakenstatue varierer stort i anatomisk nøyaktighet, og det har blitt gjort mange forsøk på å datere dem nærmest tiår for tiår i antagelsen av at skulptørene strebet etter stadig større naturalisme. Hvor riktig denne kronologiske antagelsen enn måtte være, synes det som om en mer naturalistisk tilnærming skjedde fra tidlig på 400-tallet f.Kr., rundt 480 f.Kr., noe som kan bevitnes i de statuer som ble revet overende under den [[Persia|persiske]] herjingen av [[Akropolis]] i [[Athen]] og senere begravd under de nye fundamentene (og således bevart for ettertiden). Også statuer, som ''[[Kritiosgutten]]'', hogd ut ikke lenge etter katastrofen har de samme karakteristikker. Den arkaiske stivheten er erstattet av ikke bare framstående skjønnhet, men en ny ledighet hvor høyre kne er lett bøyd, tyngden flyttet mot venstre, og hodet er lett vendt mot høyre, nok til at en følelse av liv blir gitt til totaliteten. Kroppen er ikke lenger utskåret i henhold til et diagram, men i sin organiske form i naturlig balanse. Antikke kilder oppgir navnet [[Pythagorus fra Rhegium]] (ikke matematikeren) som den skulptøren som «først ga rytme og proporsjoner til sin skulpturer».<ref>Clark, Kenneth (1956). Side 29.</ref>