Redigerer Grønnbyen (avsnitt)

== Bebyggelsen og beboerne ==
Eyde var opptatt av at arbeiderne måtte tilbys gode boliger hvis de skulle bli værende. Han skrev i sin selvbiografi at «Jeg hadde ikke lite bry med å få de franske direksjonsmedlemmer til å gå med på disse arbeider – de sto ganske fremmed overfor den tanke at man skulde behøve å tenke på de underordnedes boliger.»<ref name=":5">Eyde (1939), s. 258</ref>

=== Husene ===
Husene i Grønnbyen ble oppført i perioden 1906–1911.<ref>Notodden historielag har oversikt over utbyggingstakt, med byggmesternavn, på sitt nettsted: http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen {{Wayback|url=http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen |date=20200808122848 }}</ref>

Bebyggelsen består av 25 småhus med egne hager. To og to leiligheter er bygget sammen i vertikaltdelte tomannsboliger. Slik får begge leilighetene bakkekontakt og det spares plass og materialer. Brantenberg nevner også at husene ser mer imponerende ut, for beboere og besøkende, når to leiligheter er bygget sammen i ett hus, og at dette er et typisk trekk fra europeiske hagebyer.<ref name=":0" /> I tillegg til de 25 tomannsboligene, som var for arbeidere, ble det oppført tre eneboliger for funksjonærer lengst øst i området, i Birkelands gate 15, 17 og 19.

Hustypene ble utarbeidet, som bebyggelsesplanen, av Hydros arkitektavdeling, i samarbeid med Eyde.<ref name=":5" /> Han hadde hatt anlegg for å bli arkitekt, men endte opp med å velge ingeniørfaget som sitt studium i Tyskland (1886–1891). Han skrev i sine memoarer at han hadde interessert seg for arkitektur i hele studietiden, «[…] og i mine selskaper skulle jeg få rikelig anledning til å fungere som byggherre og samarbeide med arkitekter».<ref>Eyde (1939), s. 381</ref>

Bygningene var enkle, men med gode proporsjoner og funksjonell planløsning. Leilighetene hadde et boareal på rundt 60 m² og inneholdt stue, kjøkken og gang i første etasje, soverom i andre. Ifølge nominasjonsdokumentet for UNESCOs verdensarvliste, er tomannsboligen et typehus utarbeidet av Hydros arkitektavdeling. De få bygningstegningene som finnes i arkivet etter Norsk Hydro ved Norsk industriarbeidermuseum (NIA), er signert av ulike saksbehandlere og viser at både arkitekter og ingeniører arbeidet ved arkitektavdelingen.<ref>Tegningene er tilgjengelige ved henvendelse til NIA</ref> Én tegning er signert G.J. Stousland (ingeniør)<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1916 |forfatter=Fougner, Eiliv| tittel = Norske ingeniører og arkitekter | forlag = Abel | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014090306073 | side =102|kommentar=kort omtale av Stousland. e-bok fra bokhylla.no }}</ref>; en annen C.B., antagelig Carl Broch (ingeniør)<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1916 |forfatter=Fougner, Eiliv| tittel = Norske ingeniører og arkitekter | forlag = Abel | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014090306073 | side =12|kommentar=kort omtale av Borch. e-bok fra bokhylla.no }}</ref>, som var assistent ved avdelingen – og to tegninger er signert [[Helge E. Blix]] (arkitekt), som ble ansatt ved avdelingen i 1909 og var leder der fra 1911.

Selv om tomannsboligene i utgangspunktet var «typehus», var det en viss variasjon i bebyggelsen, i hovedsak slik at alle husene i husrekken langs én side av en gate hadde lik utforming. Før 1910 var det to hovedtyper som ble bygget: Én hustype med inngangsparti på hver langside og delevegg mellom leilighetene i husets lengderetning; én hustype med inngangspartiene ved siden av hverandre på én langside, og skilleveggen mellom leilighetene på tvers av bygningskroppen.

Da arkitekt Helge E. Blix ble ansatt ved Hydros arkitektavdeling i 1909, tegnet han en tredje hustype, med samme formspråk og størrelse som de to første typene, men med inngang på hver langside og skillevegg mellom leilighetene på tvers av bygningen. Disse husene ble bygget i Industrigata 4, 6, 8, 10 og 12.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeskart.no/#!?project=norgeskart&layers=1002&zoom=16.4&lat=6616205.12&lon=175842.24&markerLat=6616205.117580341&markerLon=175842.2361740751&panel=searchOptionsPanel&sok=Birkelands%20gate|tittel=Norgeskart|besøksdato=2020-02-25|verk=www.norgeskart.no}}</ref> 
[[Fil:Notodden, Grønnbyen, single family homes (cropped).jpg|miniatyr|Eneboligene i Grønnbyen, Birkelands gate 15, 17 og 19 (1915){{byline|N.N./Norsk industriarbeidermuseum}}]]
Eneboligene i Birkelands gate fikk full kjeller. I arbeiderboligene som ble bygget før 1910 var det bare en liten matkjeller med tilgang via en lem i kjøkkengulvet. Tomannsboligene i Industrigata, som ble bygget sist,  hadde full kjeller. Disse husene hadde også [[Utedass|privet]] av bøttetypen (latrinespann) i et rom ved [[vindfang]]et. De husene som bare hadde matkjeller, hadde til gjengjeld uthus, der de hadde bod, [[Utedass|utedo]], vedskjul og eventuelle husdyr.<ref>Høydal (1994), s. 29</ref>

Grønnbyen fikk innlagt vann og strøm allerede i 1906, det første byggeåret.<ref name=":1">{{Kilde www|url=http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|tittel=Notodden Historielag - Grønnbyen|besøksdato=2020-02-25|verk=www.notoddenhistorielag.no|arkiv-dato=2020-08-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200808122848/http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|url-status=yes}}</ref><ref>Historielaget omtaler innlagt vann; bilder viser strømledningene</ref>

Hustypene i Grønnbyen ble utgangspunkt for enkelte av husene på Rjukan, der Hydro bygget opp et helt bysamfunn fra grunnen av, den første planlagte industribyen i Norge.<ref name=":6" />

=== Beboerne ===
Det var ikke vanlige arbeidsfolk som fikk flytte inn i Grønnbyen. Boligene ble først og fremst tildelt fagfolk og formenn i Norsk Hydro. Dette var personer som ofte måtte stå til disposisjon for fabrikken også utenom vanlig arbeidstid, så det var praktisk med bolig nær fabrikkområdet. I brannfolkenes leiligheter var det montert ringeklokke, og når den ringte, måtte de raskt komme seg ned til fabrikken, uansett hvilken tid det var på døgnet.<ref name=":4" />

Ved folketellingen i 1910 bodde det 275 mennesker i Grønnbyen, gjennomsnittlig elleve i hvert hus. Det var barnerike familier som bodde her, 45 % av beboerne var under 15 år. I tillegg til husets egne folk, måtte de i anleggsperioden (1906–ca. 1915) leie ut det ene soverommet til anleggsarbeidere.<ref name=":1" />

Notodden hadde ikke eget sykehus da Grønnbyen ble anlagt. I 1911 ble Industrigata 4 ominnredet til et provisorisk sykehus med plass til 15 pasienter. I 1919 fikk Notodden sitt eget sykehus, og huset i Grønnbyen kunne igjen fungere som bolighus.<ref name=":4" />

=== Grønnbyen vakte oppsikt ===
Det var uvanlig å tilby vanlige arbeidsfolk såpass høy standard på boligen, så Grønnbyen vakte oppsikt i sin samtid. I de store byene bodde arbeiderne ofte i trange, usunne leiligheter i blokker, såkalte «gråbeingårder». De delte do i bakgården, og mange steder måtte husmoren bære vann fra en felles vannpost i gården til langt inn i [[mellomkrigstiden]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.ub.uib.no/utstilling/kvinner-i-arbeid/arbeiderboligene.html|tittel=Kvinnearbeid|besøksdato=2020-03-09|verk=www.ub.uib.no}}</ref>

''Aftenposten''s journalist [[Øvre Richter Frich]] laget en reportasje fra Grønnbyen i 1907. Han skrev blant annet: «Ved siden av de kjempemessige Fabrikbygninger er der innimellem Trærne strødd 8 nydelige grønmalede Arbeiderboliger der lyser lang Vei. Det er veritable små Villaer med to Bekvemmeligheder i hvert Hus. Hver Leilighed bestaar av fire Værelser og Kjøkken. Senere bliver det Anledning til at faa sig en Haveflek rundt disse Huse, som ville fylt alle med Længsel og Misunnelse hvis de stod til leie ute på Bygdøy.»<ref>{{Kilde bok|tittel=Grønbyen : særtrykk fra Aftenposten|etternavn=Frich|fornavn=Øvre Richter|utgiver=Aftenposten|år=1907|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Året etter at ''Aftenposten'' omtalte Grønnbyen, kom [[Haakon VII|kong Haakon]] på besøk til det nye industristedet Notodden for første gang. Han ble da invitert til å se de nye arbeiderboligene, og var også inne i én av dem.<ref name=":4" />