Redigerer Gotisk (språk) (avsnitt)

== Lydsystem og uttale ==

''For leselighetens skyld setter denne artikkelen [[fonologi]]sk transkripsjon mellom hakeparenteser, som vanligvis er reserverte for [[fonetikk|fonetisk]] transkripsjon. [[Makron]]er brukes for å betegne lange vokaler, i stedet for'' « ː ».

Det er mulig å bestemme mer eller mindre nøyaktig hvordan [[Wulfila|Ulfilas]]' gotisk ble uttalt; først og fremst gjennom sammenlignende fonetisk rekonstruksjon. Dessuten forsøkte Ulfilas å følge den opprinnelige greske teksten så nøyaktig som mulig i oversettelsen, så vi vet at han fulgte samme skriveregler som i samtidig gresk. Siden periodens greske språk er veldokumentert, er det mulig å rekonstuere mye av uttalen fra oversettelsen.

=== Vokaler ===
{| border="0" cellpadding="10" cellspacing="10"
|-----
|  Vokaler<br />[[Fil:Gothic vowel chart.png|Diagram over vokalene]]
| Diftonger<br />[[Fil:Gothic diphthong chart.png|Diagram over diftongene]]
|}
* [a], [i] og [u] kan være enten lange eller korte. Gotisk skrivemåte skiller mellom lange og korte vokaler bare for [i], ved at man skriver ''i'' for den korte formen og ''ei'' for den lange (en [[digraf]] eller falsk diftong), slik det ble gjort i gresk. Enkle vokaler er av og til lange der en historisk [[nasaler|nasal konsonant]] har forsvunnet foran en [h]. Slik ble preteritum av verbet ''briggan'' [briŋɡan] (norsk: «å bringe») til ''brahta'' [brāxta] (norsk: «bragte»), fra [[urgermansk]] *''braŋk-ta''. [ū] finnes i andre sammenhenger: ''brūks'' («nyttig», sml. norsk ''bruk'').
* [ē] og [ō] er lange og lukkede. De skrives som ''e'' og ''o'': ''neƕ'' [nēʍ] («nær», i slekt med tysk ''nach''); ''fodjan'' [ɸōdjan] («å fø»).
* [ɛ] og [ɔ] er korte og åpne. De uttrykkes med digrafene ''ai'' og ''au'': ''taihun'' [tɛhun] («ti»), ''dauhtar'' [dɔxtar] (norsk: «datter», tysk: «Tochter»). Når man skriver gotisk med latinske bokstaver, setter man aksenter på digrafene for å indikere at de ikke er ekte diftonger: ''taíhun'', ''daúhtar''. [ɛ] og [ɔ] forekommer først og fremst foran  [r], [h] og [ʍ].
* [y] er en gresk lyd, som kun forekommer i lånord. Den skrives som [w] med latinske bokstaver i vokalisk stilling: ''azwmus'' [azymus] («usyret brød», fra gresk ἄζυμος). Den representerer en υ (''ypsilon'') eller diftongen οι (''omikron'' + ''iota'') på gresk; begge disse ble uttalt som [y] på gresk i denne perioden. Siden den greske lyden ikke fantes i gotisk, ble den sannsynligvis uttaly [i].
* Bokstaven ''w'' synes å representere en [u] i de ordene som ikke er lånord fra gresk og som ikke følges av en vokal. Det er ikke klart hvorfor gotiske manuskripter har ''w'' som en vokal i stedet for ''u'': ''saggws'' [saŋɡus] («sang»).
* Av etymologiske grunner ville ikke denne listen være fullstendig uten fonemene [ɛ̄] og [ɔ̄], som kun finnes i noen få ord, og alltid foran en vokal. Med latinske bokstaver skrives de som ''ai'' og ''au'', for ikke å forveksle dem med ''ái/aí'' og ''áu/aú'': ''waian'' [wɛ̄an] («blåse»), ''bauan'' [bɔ̄an] («bygge», i slekt med tysk ''bauen'').

=== Diftonger ===
* [ai] og [au] skrives på samme måte som digrafene, men for å skille dem fra disse skriver man ''ái'' og ''áu'': ''áins'' [ains] («én»), ''áugo'' [auɣō] («øye»).
* [iu] uttales [i<sup>u</sup>] og ikke [<sup>i</sup>u]: ''diups'' [di<sup>u</sup>ps] («dyp»).
* Greske diftonger: På [[Wulfila|Ulfilas]]' tid hadde alle diftongene i [[gammelgresk|klassisk gresk]] blitt enkle vokaler ([[monoftong]]er), bortsett fra αυ (''alfa'' + ''ypsilon'') og ευ (''epsilon'' + ''ypsilon''), som trolig fortsatt ble uttalt som [aβ] og [eβ]. I lånord fra gresk skriver Ulfilas dem som henholdsvis [au, ɛu] eller [aw, ɛw]: ''Pawlos'' [paulus], fra gresk Παῦλος, ''aíwaggelista'' [ɛwaŋɡēlista] («evangelist»), fra gresk εὐαγγελιστής.
* Enkle vokaler og diftonger (ekte og falske) kan følges av en [w], som ble uttalt som den andre delen av en diftong med lyden av [u]: ''alew'' [alēu] («olivenolje», fra latin ''oleum''), ''snáiws'' [snaius] («snø»), ''lasiws'' [lasius] (eller muligens [lasijus], [lasjus] eller [lasiws]; «trett», i slekt med engelsk ''lazy'').

=== Sonanter ===
[[Sonanter|Sonantene]] [l], [m], [n] og [r] kan tjene som kjerne for en [[stavelse]] i gotisk, slik som i [[urindoeuropeisk|proto-indoeuropeisk]] og (for [l] og [r]) i [[sanskrit]]. Når de stod etter en konsonant sist i et ord, eller mellom konsonanter, ble de uttalt som vokaler. Slik er det også i engelsk, hvor ''bottle'' uttales [bɒtl̩] i mange dialekter. Gotisk: ''tagl'' [ta.ɣl̩], máiþms [mai.θm̩s] («gave»), ''táikns'' [tai.kn̩s] («tegn») og ''tagr'' («tåre»).

=== Konsonanter ===
{| border="2" cellpadding="5" style="margin: 1em 1em 1em 0; background: #f9f9f9; border: 1px #aaa solid; border-collapse: collapse; text-align: center; font-size: 95%;"
!&nbsp;
!colspan=2|[[Labialer]]
!colspan=2|[[Dentaler]]
!colspan=2|[[Alveolarer]]
!colspan=2|[[Palataler]]
!colspan=2|[[Velarer]]
!colspan=2|[[Labiovelar konsonant|Labiovelarer]]
![[Laryngal konsonant|Laryngaler]]
|-
![[Plosiver]]
| ''p'' {{IPA|/p/}}
| ''b'' {{IPA|/b/}}
|colspan=2| &nbsp;
| ''t'' {{IPA|/t/}}
| ''d'' {{IPA|/d/}}
|&nbsp;
| ''?ddj'' {{IPA|/ɟː/}}
| ''k'' {{IPA|/k/}}
| ''g'' {{IPA|/g/}}
| ''q'' {{IPA|/kʷ/}}
| ''gw'' {{IPA|/gʷ/}}
|&nbsp;
|-
![[Frikativer]]
| ''f'' {{IPA|/ɸ, f/}}
| ''b'' {{IPA|[β]}}
| ''þ'' {{IPA|/θ/}}
| ''d'' {{IPA|[ð]}}
| ''s'' {{IPA|/s/}}
| ''z'' {{IPA|/z/}}
|colspan=2|&nbsp;
| ''g, h'' {{IPA|[x]}}
| ''g'' {{IPA|[ɣ]}}
| ''{{Unicode|ƕ}}'' {{IPA|/ʍ/}}
|&nbsp;
| ''h'' {{IPA|/h/}}
|-
![[Approksimanter]]
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''j'' {{IPA|/j/}}
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
| ''w'' {{IPA|/w/}}
|&nbsp;
|-
![[Nasaler]]
|&nbsp;
| ''m'' {{IPA|/m/}}
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''n'' {{IPA|/n/}}
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
| ''g, n'' {{IPA|/ŋ/}}
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
|-
![[Lateral approksimant|Lateraler]]
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''l'' {{IPA|/l/}}
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
|-
![[Flapp|Flikker]]
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''r'' {{IPA|/r/}}
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
|}

I alminnelighet uttales gotiske [[konsonant]]er [[ustemt konsonant|ustemte]] i slutten av et ord. Gotisk har mange [[frikativer]] (skjønt mange av dem kan ha vært [[approksimanter]]) som oppstod slik det er beskrevet av [[Grimms lov]] og [[Verners lov]]. Dette er karakteristisk for [[germanske språk]]. Imidlertid er gotisk spesielt, siden fonemet [z] ikke har blitt til [r] ved [[rotasisme]]. Dessuten tyder dobbeltskrivningen av konsonanter mellom vokaler på at gotisk skilte mellom korte og lange konsonanter: ''atta'' [atːa]. («far», en [[diminutiv]] i slekt med gresk ἄττα og latin ''atta'' med samme betydning), ''kunnan'' [kunːan] («å kunne»).

==== Lukkelyder ====
* [p], [t] og [k] skrives i alminnelighet henholdsvis ''p'', ''t'' og ''k'': ''paska'' [paska] («påske», fra gresk πάσχα), ''tuggo'' [tuŋɡō] («tunge»), ''kalbo'' [kalbō] («kalv»).
* [kʷ] er en kompleks [[plosiver|lukkelyd]] fulgt av en [[labiovelar approksimant]]. Den kan sammenlignes med latinsk ''qu'', og translittereres som ''q'': ''qiman'' [kʷiman] («komme»). Etymologisk stammer den fra den proto-indoeuropeiske konsonanten *''gʷ''.
* [b], [d] og [ɡ]: Konsonantene som skrives ''b'', ''d'' og ''g'' på gotisk er stemte lukkelyder, unntatt når de står mellom vokaler. Når de står ved siden av en [[ustemt konsonant]], er de sannsynligvis ustemte: ''blinds'' [blind̥s] («blind»), ''dags'' [daɡ̊s] («dag»), ''gras'' («gress»). I slutten av et ord var [b] og [d] antagelig ustemte, skjønt det er mulig at de gikk over til henholdsvis [ɸ] og [θ]: ''lamb'' [lamp] («lam»), ''band'' [bant] («binder»).

==== Frikativer ====
* [s] og [z] skrives vanligvis ''s'' og ''z'', men [z] står aldri sist i et ord: ''saíhs'' [sɛxs] («seks»), ''aqizi'' [akʷizi] («øks»).
* [ɸ] og [θ] skrives ''f'' og ''þ'' er henholdsvis ustemte [[bilabial frikativ|bilabiale]] og ustemte [[dental frikativ|dentale]] [[frikativer]]. Det er sannsynlig at den forholdsvis ustabile lyden [ɸ] ble til [f]. ''f'' og ''þ'' er også avledet av ''b'' og ''d'' i slutten av ord, ved at disse ble ustemte og forvandlet til [[approksimanter]]: ''gif'' [ɡiɸ] («gi!», [[imperativ]] av ''giban''), miþ [miθ] («med»).
* [x] (oftest skrevet χ i tysk filologi) skrives på flere forskjellige måter:
** Som en approksimant-form av [k] translittereres den som ''h'' foran konsonanter og i slutten av et ord: ''nahts'' [naxts] («natt»), ''jah'' («og», i slekt med norsk ''ja'', fra indoeuropeisk *''yo-s'').
** Hvis den er avledet fra [ɡ] i slutten av et ord, translittereres den som ''g'': ''dag'' [dax] («himmel» i akkusativ).
** I noen greske lånord translittereres den som ''x'' og representerer den greske bokstaven χ (''chi''): ''Xristus'' [xristus] («Kristus», fra gresk Χριστός). Den kan også ha betegnet en [k].
* [h] translittereres som ''h'' og forekommer bare først i et ord eller mellom vokaler. [h] er en [[allofon]] av [x]: ''haban'' («å ha»), ''ahtáutehund'' [axtautēhunt] («elleve»).
* [β], [ð] og [ɣ] er stemte frikativer og forekommer kun mellom vokaler. De er [[allofon]]er av [b], [d] og [ɡ] og adskiller seg ikke fra disse i skrift. [β] kan ha blitt til [v], en mer stabil [[labiodentaler|labiodental]] form. Når man behandler germanske språk, translittereres disse fonemene vanligvis som henholdsvis  ''ƀ'', ''đ'' og ''ǥ'': ''haban'' [haβan] («ha»), ''þiuda'' [θi<sup>u</sup>ða] («folk», i slekt med norrønt ''þióð''), ''áugo'' [auɣō] («øye»).
* [xʷ] er en [[labiovelar]] variant av [x], avledet fra proto-indoeuropeisk *''kʷ''. Den ble sannsynligvis uttalt som [ʍ] (en ustemt [w]). Den translittereres med [[Ligatur (typografi)|ligaturen]] ''ƕ'': ƕan [ʍan] («når»), ''ƕar'' [ʍar] («hvor»), ''ƕeits'' [ʍīts] («hvit»).

==== Nasaler ====
I gotisk, som i de fleste språk, uttales [[nasaler]] på samme [[artikulasjonssted]] som enten konsonanten som kommer før dem, eller den som kommer etter. (Dette kalles [[assimilasjon]]). Derfor er sammensetninger som [md] og [nb] umulige. Gotisk har tre nasale konsonanter; den ene er en [[allofon]] av de to andre, og finnes bare i [[komplement]]ært med dem.

* [n] og [m] er fritt fordelt &ndash; de kan stå hvor som helst i en stavelse og danner [[minimale par]], bortsett fra i enkelte tilfeller, hvor de nøytraliseres: foran en [[bilabialer|bilabial konsonant]] blir [n] til [m], mens en [m] foran en [[dentaler|dental]] [[plosiver|lukkelyd]] blir til [n]. Foran en [[velarer|velar]] klusiv blir begge to til [ŋ]. [n] og [m] translittereres med ''n'' og ''m'', og nøytralisering markeres: ''sniumundo'' [sniumundō] («raskt»).
* [ŋ] er ikke et [[fonem]]; den er et resultat av nøytralisering av en nasal foran en [[velarer|velar]] lukkelyd, og står komplementært med [n] og [m]. Den translittereres som en ''g'' foran en velar konsonant, slik som i gresk: ''þagkjan'' [θaŋkjan] («å tenke»), ''sigqan'' [siŋkʷan] («å synke»). ''ggw'' betegner imidlertid en forlenget [ɡ] etterfulgt av [w]: ''triggws'' [triɡɡus] («sann», i slekt med norsk ''trygg''). En ''n'' foran en velar konsonant må av og til tolkes som en [ŋ]: ''þankeiþ'' i stedet for ''þagkeiþ'' [θaŋkīθ].

==== Approksimanter og andre fonemer ====
* [w] translittereres med ''w'' foran en vokal: ''weis'' [wīs] («vi»), ''twái'' [twai] («to»).
* [j] skrives ''j'': ''jer'' [jēr] («år»), ''sakjo'' [sakjō] («strid»).
* [l] byr ikke på noen vanskeligheter: ''laggs'' [laŋɡ̊s] («lang»), ''mel'' [mēl] («time»), men den samme bokstaven kan betegne den stemte approksimanten [l̩].
* [r] er en [[vibranter|vibrant]] ([r]) eller en [[flapp|flikk]] [ɾ]: ''raíhts'' [rɛxts] («høyre»), ''afar'' [aɸar] («etter»). Den samme bokstaven kan også betegne den vokaliserte [[sonanter|sonanten]] [r̩].

=== Aksent ===
[[Aksent]]en i gotisk kan rekonstrueres ved fonetisk sammenligning, [[Grimms lov]] og [[Verners lov]]. Gotisk hadde [[trykkaksent]], og ikke [[tonelag]], slik som [[urindoeuropeisk|proto-indoeuropeisk]]. Man finner trekk som er typiske for trykkaksent ved å se på spesielt opphavet til noen av de lange vokalene (som  [ī], [ū] og [ē]), og fenomenet [[Synkope (lingvistikk)|synkope]].

Som i andre [[germanske språk]] ble den fritt bevegelige indoeuropeiske aksenten satt på den første stavelsen i enkle ord. Aksenten beveger seg ikke når ordene bøyes. I sammensatte ord er aksentens plassering avhengig av plasseringen i sammensetningens andre del.

* I sammensetninger hvor den andre delen er et ''substantiv'' eller ''adjektiv'', faller aksenten på sammensetningens første stavelse.
* I sammensetninger hvor den andre delen er et ''verb'', faller aksenten på verbaldelens første stavelse. Verbets [[prefiks]] er trykksvakt, bortsett fra ved [[tmesis]], da prefikset er trykksterkt.

Eksempler:
* Enkelt ord: ''marka'' ['marka] («grense»).
* Sammensetning:
** Med substantiv: ''guda-láus'' ['ɡuðalaus] («gudløs»).
** Med verb: ''ga-láubjan'' [ɡa'laubjan] («tro», sml. tysk ''glauben'').