Redigerer Girolamo Prigione (avsnitt)

===Titulærerkebiskop, delegat, nuntius===
Den 27. august 1968 ble han utnevnt av [[pave Paul VI]] til titulærerkebiskop av ''Lauriacum'' og til [[apostolisk nuntius]] til [[El Salvador]] og [[Guatemala]]. Bispevielsen mottok han fra kardinal [[Amleto Giovanni Cicognani]], president for [[Amministrazione del Patrimonio della Sede Apostolica]] (APSA), den 24. november 1968 i Castellazzo Bormida; medkonsekrerende var kuriererkebiskop og senere kardinal [[Giovanni Benelli]], og biskopen av [[Alessandria]], [[Giuseppe Almici]]. 

I 1973 ble han [[apostolisk delegat]] i [[Ghana]] og [[Nigeria]], fra 1975 til 1976 den første apostoliske nuntius til [[Gambia]] og ble også nuntius til [[Sierra Leone]], og i 1976 apostolisk pro-nuntius til [[Nigeria]]. 

'''Mexico  1978-1997''': I 1978 ble erkebiskop Prigione først delegat i Mexico, fra 1992 nuntius. Prigione spilte en viktig rolle ved å gi det meksikanske episkopat en mer konservativ profil mer i pakt med [[pave Johannes Paul II]]s arbeide mot [[frigjøringsteologi]]en og styrkelsen av det pavelige primat. Da erkebiskop [[Adalberto Almeida y Merino]] av [[Chihuahua by|Chihuahua]] fordømte valgfusk under guvernørvalgene i 1986 , kunngjorde han proteststenging av erkebispedømmets kirker den 20. juli. Men Prigione skred inn for å avverge en ny runde av kirke-stat-konflikten i 1920-årene.<ref>Vikram K. Chand, ''Mexico's Political Awakening''. Notre Dame: University of Notre Dame Press 2001, s. 183.</ref> Erkebiskopen ga etter først da kardinal [[Agostino Casaroli]] fremsatte forbehold om bestemmelsens kanoniske legitimitet. Denne historien unnlot ikke å vekke kontrovers, fordi erkebiskopen hadde støtte fra mange troende i sitt erkebispedømme. 

Da erkebiskop Prigione ankom Mexico hadde ikke Den helloge stol og Mexico diplomatiske forbindelser, og kirken virket i landet bare fordi regjeringen valgte å ikke håndheve store deler av sin antireligiøse lovgivning. Prigione var viktig for å endre regjeringens holdninger og politikk overfor kirken. Han hadde hemmelige samtaler med regjeringen i måneden forut for innsettelsen av president [[Carlos Salinas de Gortari]] i desember 1988. 

I Mexico nøt han høy anseelse; han engasjerte seg blant annet for forfatningsreformer, i særdeleshet av artikkel 130 (om religionsfrihet).

Den hellige stol og Mexico etablerte diplomatiske forbindelser i september 1992 etter lang tids forhandling og stord forandringer i desember 1991 i de stringent antiklerikale forordninger i [[Mexicos grunnlov|den meksikanske konstitusjon av 1917]].<ref>{{cite news| access-date = 29. april 2019 | work = New York Times |title= Mexico Ending Church Restraints After 70 Years of Official Hostility | first = Tim | last = Golden |date=20. desember 1991| url = https://www.nytimes.com/1991/12/20/world/mexico-ending-church-restraints-after-70-years-of-official-hostility.html }}</ref><ref>Chand, ''Mexico's Political Awakening'', s. 197.</ref> Under sitt besøk til Mexico i mai 1990 kunngjorde pave Johannes Paul II statusoppgradering fra apostolisk delegat til permanent spesialutsending.<ref>{{cite news | work= New York Times | access-date = 29. april 2019 |title= Pope, in Mexico, Preaches Harmony| url = https://www.nytimes.com/1990/05/09/world/pope-in-mexico-preaches-harmony.html | date = 9. mai 1990 | first = Larry | last = Rohter}}</ref> Han gjorde Prigione til apostolisk nuntius den 12. oktober 1992.

Han fikk innvilget aldersbetinget fratreden den 2. april 1997 av [[pave Johannes Paul II]]. Han ble avløst som nuntius i Mexico av erkebiskop [[Justo Mullor García]]. 

Han trakk seg tilbake 2. april 1997 med utnevnelsen av erkebiskop Justo Mullor García til å etterfølge ham som nuntius i Mexico.