Redigerer George Lansbury (avsnitt)

=== Politisk virke ===
George Lansbury ble en ledende forkjemper for sosial rettferdighet og forbedrede leve- og arbeidsvilkår for arbeiderklassen, særlig i Londons East End. I 1892 ble han medlem av [[Social Democratic Federation]], men forlot gruppen for å slutte seg til [[Independent Labour Party (Storbritannia)|Independent Labour Party]], en [[fraksjon (politikk)|fraksjon]] av [[Labour]]partiet. Han ble valgt som parlamentsmedlem for bydelen Bow and Bromley i 1910, men trakk seg etter to år for å støtte kampen for [[kvinnelig stemmerett]] ved å stille til suppleringsvalg. Han tapte valget og fikk ikke sete i Underhuset igjen før ti år senere. I sin innsats for kvinnelig stemmerett ble han tiltalt for oppvigleri og sonet en fengselsstraff i [[Pentonville]]. Som parlamentsmedlem forsvarte han også utgivelsen av et flyveblad som oppfordret soldater til å nekte å skyte på streikende arbeidere.<ref>{{Kilde www |url=https://www.menwhosaidno.org/people/N_lansbury.html|utgiver=The Men Who Said No Project|besøksdato=2024-10-31}}</ref>

I 1912 bidro Lansbury til å grunnlegge ''[[Daily Herald]]'', som ble kjent som en sosialistisk avis. Rett før utbruddet av [[første verdenskrig]] ble han avisens redaktør, og han brukte spaltene til å kritisere krigen. Da krigshandlingene brøt ut, trykte avisen overskriften «War Is Hell». I 1922 ble Daily Herald offisielt Labour-partiets avis.

Som borgermester i [[Poplar]], en av Londons fattigste bydeler, ledet Lansbury et skatteopprør kjent som «Poplar Rates Rebellion» i 1921. Dette opprøret var rettet mot regjeringen, domstolene og til og med Labours partiledelse. Kommunefullmektige i Poplar sendte ikke alle innsamlede skattemidler til London, men fordelte en del av midlene til de fattige i området.[trenger referanse] Som følge av dette ble tretti kommunefullmektige, inkludert Lansbury, dømt til seks ukers fengsel.<ref name=se/>

I 1922 ble Lansbury gjenvalgt til parlamentet, og i 1929 ble han utnevnt til ''First Commissioner of Works'' (leder for bygningskommisjonen) i [[Ramsay MacDonald]]s Labour-regjering. Da regjeringen falt i 1931, dannet MacDonald en «nasjonal regjering» i koalisjon med de [[Conservative Party (Storbritannia)|konservative]] og de [[Liberal Party (Storbritannia)|liberale]].

[[Parlamentsvalget i Storbritannia 1931|Valget i 1931]] ble katastrofalt for Labour, og mange sentrale medlemmer, inkludert partileder [[Arthur Henderson]], mistet sine plasser. Lansbury var blant de få som beholdt sine seter og ble valgt som ordførende for Labours parlamentsgruppe samme år. Da Henderson trakk seg som partileder året etter, overtok Lansbury rollen.

Som overbevist pasifist kom Lansbury etter hvert i stadig større konflikt med Labours offisielle utenrikspolitikk. Flere ganger tilbød han seg å trekke seg fra sin lederrolle, men kolleger i parlamentet overtalte ham til å bli, delvis fordi partiet manglet en åpenbar etterfølger. Mot slutten av 1935 ble denne uenigheten imidlertid både tydeligere og mer offentlig. Mange i Labour, særlig fagforeningsfløyen ledet av [[Ernest Bevin]], støttet sanksjoner mot [[Italia]] på grunn av deres aggresjon mot [[Abessinia]]. Lansbury var sterkt imot disse sanksjonene. I ukene før Labours partikongress svekket situasjonen Lansburys posisjon ytterligere, da både [[Arthur Ponsonby]], Labours leder i [[Overhuset]], og [[Stafford Cripps]], som ble ansett som Lansburys politiske arvtaker, trakk seg fra sine poster. Begge delte Lansburys syn mot sanksjoner og følte at de ikke kunne fortsette i ledelsen uten å støtte partiets standpunkt i det store politiske spørsmålet som preget tiden.<ref name=se/>

I lys av den økende konflikten i Labour-partiet undret mange seg over hvordan Lansbury skulle kunne fortsette som leder. Til tross for hans uenighet med partiets utenrikspolitiske linje, nøt han stor personlig popularitet blant medlemmene. På partikongressen viste delegatene åpen støtte for Lansbury, men under en utenrikspolitisk debatt rettet Ernest Bevin et kraftig angrep mot ham. Lansbury tapte klart i den påfølgende avstemningen og bestemte seg for å trekke seg som partileder.<ref name=se/>

Etter kongressen møttes Labours parlamentsmedlemmer for å diskutere hans avgang. Flere uttrykte tvil om å godkjenne den – dels på grunn av fortsatt støtte til Lansbury, men også av frykt for at [[Arthur Greenwood]], som mange så på som sterkt tilknyttet fagforeningsfløyen rundt Bevin, ville bli valgt som hans etterfølger. Ved en avstemning stemte 7 medlemmer for og 38 mot å godkjenne Lansburys avgang, men Lansbury insisterte på å gå. Da partiet skulle velge en ny leder, som i første omgang skulle være midlertidig, valgte de enstemmig [[Clement Attlee]], Lansburys stedfortreder, i stedet for Greenwood.<ref name=se/>

George Lansbury ledet fredsbevegelsene ''No More War Movement'' og ''War Resisters International'' og brukte store deler av sine siste år på å forsøke å forhindre en ny verdenskrig. Han reiste rundt i Europa og møtte mange av tidens ledere, inkludert [[Adolf Hitler]] og [[Benito Mussolini]], i tillegg til [[USA]]s president [[Franklin D. Roosevelt]], i håp om å fremme fred og forståelse mellom nasjoner.