Redigerer Georg III av Storbritannia (avsnitt)

== Sinnssykdom ==
[[Fil:King George III of England by Johann Zoffany.jpg|thumb|Portrett av kong Georg i [[1771]] av Johann Zoffany.]]
[[Fil:Murphy - George III and Queen Charlotte with their thirteen children.jpg|thumb|John Murphy: Kongeparet med sine tretten barn. ''Royal Collection''.]]
[[Fil:George III by Henry Meyer.jpg|thumb|Kong Georg tegnet i [[1817]] av Henry Meyer. ''[[National Portrait Gallery]]''.]]
Kong Georg fikk i [[1788]] en periode med sinnssykdom, kjent fra [[film]]en ''[[The Madness of King George]]''. I juni ble han sendt til [[Cheltenham]] for å styrke seg på det påstått helsebringende vannet der. Han vendte tilbake til [[Windsor]] etter en måned, og virket da frisk. Men [[17. oktober]] 1788 ble han syk om kvelden med magekramper og pusteproblemer. Han snakket uopphørlig og ble voldsom mot omgivelsene inntil han falt i [[koma]] og så ut til å være døden nær. Legene mente først det dreide seg om «flygende gikt» med opphav i kongens føtter, men at det hadde forflyttet seg til hodet hans. Diverse remedier ble anvendt for å drive plagene tilbake til hans føtter, før legene ble enige om at det var snakk om sinnssykdom.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 32)</ref>  

Mange av de best kjente historiene om kongens galskap stammer fra en [[pamflett]] utgitt av Philip Withers i [[1789]], ''History of the Royal Malady by a Page of the Presence'', som påstod at Georg hadde håndhilst på et [[eik]]etre i den tro at det var [[Fredrik den store]]. Her er det snakk om falske og overdrevne [[anekdote]]r. Monarkistene forsøkte å dysse ned kongens plager, mens [[whig]]'ene overdrev dem. I 1789 ble Georg erklært frisk, og først i [[1801]] kom et tilbakefall, der han igjen endte med å falle i koma. Igjen kom han seg, men i juni [[1804]] ble han syk igjen i noen tid. Dronning Sophie hadde vært bekymret og noe forlegen over tidligere sykdomsutbrudd; nå var hun direkte redd for sin mann, og sørget for aldri å være alene med ham. Om kvelden låste hun soveromsdøren sin og slapp ham aldri inn. Denne avvisningen virket sterkt på kongen, som ble helt ute av seg. Permanent ble situasjonen først etter tilbakefallet i oktober [[1810]], da han igjen ble lagt i [[tvangstrøye]]. I [[1811]] avla legene erklæring for Parlamentet om at ''Rex noster insanit'' (Kongen vår er sinnssyk). Han som hadde vært strengt [[monogam]], la seg etter den sytti år gamle hoffdamen lady Elizabeth Pembroke med kjærlighetsbrev og obskøne forslag. De siste 8-9 år av livet sitt var han [[blind]] og [[døv]], og tilbrakte sine dager alene på nordsiden av [[Windsor Castle|Windsor-slottet]]. Her spilte han litt [[harpe]], samtalte med avdøde venner, og [[Blotting|blottet]] seg iblant for tjenerskapet.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 36-39)</ref>

Årsaken til hans sinnslidelse har vært omdiskutert. ''London Chronicle'' slo fast at den «utelukkende skyldtes vannet han hadde drukket i Cheltenham». 1800-tallets historikere begrunnet sinnssykdommen med at han hadde unnlatt å ha elskerinner. Som ung var Georg tilbøyelig til [[depresjon]]er i en slik grad at han ved et par anledninger ville si fra seg kongeverdigheten. Sinnslidelsen ble også begrunnet med tapet av de amerikanske koloniene; men uavhengighetskrigen var avsluttet seks år før det første sykdomsutbruddet. Boken ''King George and the Mad Business'' av Ida Macalpine og Richard Hunter fra [[1969]] mente kongen led av [[porfyri]], en [[stoffskifte]]sykdom som påvirker [[sentralnervesystemet]]. I så fall var ikke kongen egentlig sinnssyk, men led av en arvelig stoffskifteforstyrrelse.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 40)</ref>

Porfyri er likevel utelukket som kongens [[diagnose]]. Han hadde tretten overlevende barn med etterkommere i omtrent alle dagens europeiske kongehus. Porfyri er arvelig, og skulle brutt ut hos en lang rekke av disse. [[Charles III av Storbritannia|Kong Charles III]], som er en av dem, lot seg overtale til å skrive forordet i en [[biografi]] om Georg, der han mener at kong Georg ble syk av [[blyforgiftning]]. Den siste sykdomsperioden kan ut fra [[symptom]]er og hans alder skyldes [[senil demens]].<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 43)</ref>