Redigerer Gammelnorske dialekter (avsnitt)

==Dialektgrupper==
De gammelnorske dialektene deles inn etter ulike skrivemiljøer i middelalderen. Disse er trøndsk, nordvestlandsk, sørvestlandsk, sørøstlandsk og nordøstlandsk. Hovedskillet går mellom østnorsk og vestnorsk. De østnorske dialektene var kjennetegnet ved vokalreduksjon i trykksvak stilling, som førte til «[[jamvekt]]sloven». I østnorsk ble også «[[tykk l]]» utviklet i gammelnorsk tid. Østnorsk kjennetegnes dessuten ved j-omlyd (''jæfn'' for ''jafn'') og diftongforenkling (''heta'' for ''heita''). Vestnorsk beholder i større grad enn østnorsk [[u-omlyd]]en (''ǫllum mǫnnum'' i vestnorsk mot ''allum mannum'' i østnorsk).<ref>Skard (1967), s. 108.</ref>

===Trøndsk===
Den trøndske målformen knyttes til skrivemiljøet rundt erkebispestolen i [[Nidaros]]. Didrik Arup Seip mener det tidlig må ha utviklet seg en trøndsk skriftspråknorm, på grunn av opprettelsen av erkebispesetet (etter 1150).

===Nordvestlandsk===
Seip mener også at en nordvestlandsk skriftnorm knyttet til skrivemiljøet [[Bergen]] må være like gammel som den trøndske skriftnormen. Da kongehuset valgte Bergen som sin hovedstad på 1200-tallet, ble den bergenske skriftnormen førende for hele landet, særlig gjennom [[Magnus Lagabøter]]s lovarbeider.

===Sørvestlandsk===
Den sørvestlandske skriftnormen knyttes til skrivemiljøet i [[Stavanger]], men også i Bergen.

===Sørøstlandsk===
Fra 1280-tallet utgjorde Østlandet et eget hertugdømme, med et eget kanselli i [[Oslo]]. Kong Håkon flyttet hovedstaden til Oslo, slik at den østlandske skriftformen nå ble den førende.

Den sørøstlandske skriftformen knyttes til skrivemiljøene i Oslo og i [[Tønsberg]].

Blant kjennetegnene på sørøstnorsk er overgang fra ''tn'' til ''ðn'' og ''nn'' (''vann'' for ''vatn''), et trekk som også forekommer i [[svensk]].

===Nordøstlandsk===
Denne skriftformen knyttes til skrivemiljøet ved biskopssetet [[Hamar]].

===Riksnormen===
Ved siden av skriftnormer med klare regionale kjennetegn, fantes det på 1300-tallet en skriftform som bygget på det tidligere trøndsk-bergenske kansellispråket og i mindre grad var kjennetegnet ved regionale særmerker og nye utviklinger i språket. Denne skriftnormen kalles «riksnormen» og knyttes til skrivemiljøet ved kongens egen kirke, [[Mariakirken i Oslo]], hvor prosten var [[Norges rikes kansler]].