Redigerer Filosofi på 1800-tallet (avsnitt)

=== Tysk idealisme ===
En av de første filosofer som forsøkte å bryte med Kants filosofi var [[Johann Gottlieb Fichte]], hvis utvikling av kantiansk [[metafysikk]] ble en kilde til inspirasjon for [[Romantikken|romantikerne]]. I hans første utkast til en systematisk rekonstruksjon av Kants vitenskapslære, ''Grundlage der gesamten Wissenschaftslehre'' (1795), argumenterte Fichte at Jeget hevder seg selv og er en selvproduserende og en endringsprosess. For Kant var ''Ding an sich'' blitt mer og mer et problem, men dette oppgir så Fichte – han mener at kun Jeget (som jeg kan tenke bevisst på) blir igjen: Jeget setter seg selv. Fichte hadde som mål å gjøre filosofien til et system, og dermed finne dets samlende prinsipp

[[File:Schopenhauer.jpg|thumb|upright|Arthur Schopenhauer]]
[[Friedrich von Schelling]], en student av Fichte, fortsatte med å utvikle mange av de samme tankene og ble også omfavnet av romantikerne som nærmest en offisiell filosof for deres bevegelse. Men det var en annen av Fichtes studenter, og en tidligere romkamerat av Schelling, som kom til å bli den fremst av postkantske idealistene: [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]].

[[Arthur Schopenhauer]], på den annen side, avviste Hegel, og mente at det var en tilbakevending til kantiansk idealisme. Det er umulig å endre eller forbedre verden, men man kan innstille seg annerledes overfor, noe Schopenhauer ga forslag til. Løsningen for den enkelte kunne eksempelvis være [[kunst]], som ikke bare framstiller objektene i sin tilfeldige form ved å etterligne dem, men kan faktisk uttrykke deres sanne vesen.