Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

===Stormakter i verden 1871–1914===
[[Fil:1887 Bettanier Der Schwarze Fleck anagoria.JPG|miniatyr|alt=Fotografi av oljemaleri, som viser en skoleklasse i Frankrike, hvor tapet av Alsace-Lorraine er angitt i sort på et kart|Maleriet «Den svarte flekken» ([[fransk]]: ''La Tache Noire''). [[Kongeriket Preussen]] hadde vunnet [[den fransk-tyske krig]], og [[Alsace-Lorraine]] ble annektert, men [[Frankrike]]s skolebarn skulle ikke glemme tapet. {{Byline|Albert Bettannier (1851–1932) i 1887|type = Malt av}}]]

Etter [[Napoleonskrigen]]e (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i [[det tyske forbund]]. I 1860-årene var [[Preussen]], under ledelse av rikskansler [[Otto von Bismarck]] den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen [[Keiserriket Østerrike]]. Preussen beseiret Danmark i [[andre slesvigske krig]] i 1864 og Østerrike i [[den østerriksk-prøyssiske krig]] i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i [[den fransk-tyske krig]] i 1870. [[Alsace-Lorraine]] ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). [[Tysklands samling]] ble 18. januar 1871 proklamert i [[Speilsalen]] i [[Versailles]].<ref>[https://snl.no/Tysklands_historie Tysklands historie] - Store norske leksikon</ref> Dette skapte bitterhet og [[revansjisme]] – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike.<ref>Evans 2016, s. 265</ref> Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa.<ref>Side 181, Paul W. Schroeder: «International Politics, Peace, and War 1815 – 1914», i ''The Nineteenth Century Europe 1789-1914'' av T.C.W. Blanning (red.) i serien ''The Short Oxford History of Europe'', Oxford University Press, Oxford, 2000</ref> Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.<ref>Schroeder, s. 183–184</ref>

De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene.<ref name="Hobson2015-320">Hobson 2015, s. 320</ref> Ett av trekkene var å opprette [[trekeiserforbundet]] med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte [[Wilhelm II av Tyskland]] Bismarck.<ref>A.J.P. Taylor: ''The Course of German History'', Routledge, 2001 (1.utg. 1945), s. 159–60</ref> Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia,<ref>Side 188, Schroeder</ref> i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa.<ref name="Hobson2015-320"/> En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.<ref>Howard 2002, s. 11-12</ref>

{{Sitat|Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.|note=<ref group="note">The history of backward countries in the nineteenth and twentieth centuries is the history of trying to catch up with the more advanced world by imitating it.</ref><ref>s. 3, ''On History'', Eric Hobsbawm, 1997</ref>|Historikeren [[Eric Hobsbawm]] i boken ''On History''}}

Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes.<ref>James Joll: ''The origins of the First World War'', Longman, London, 1984 (2. utg. 1992), s. 51–52</ref><ref name="noodles">Robert K. Massie: ''Dreadnought'', Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991), s. 304–305</ref> Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte [[Entente cordiale]] (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier).<ref>Hobson 2015, s. 317, 321</ref> Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som [[Den første marokkokrisen|den første Marokkokrisen]], og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut.<ref>Strachan 2001, s. 15–16</ref><ref name="Hobson2015-321">Hobson 2015, s. 321</ref> Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, [[Agadirkrisen]], og igjen kom Tyskland tapende ut.<ref name="Hobson2015-321"/><ref name=":2">Strachan 2013, s. 39–40</ref>

Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i [[det store spillet]] (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder).<ref>Howard 2002, s. 4</ref> Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som [[trippelententen]].<ref>Ferguson 1998, s. 53, 60</ref> Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter [[Balkankrigene]] (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i [[Bakgrunn til første verdenskrig#Jernbanen Berlin-Bagdad|jernbanen Berlin-Bagdad]], og bisto med militær opplæring og rådgivning.<ref>Ferguson 1998, s. 143, 147-148</ref><ref name="Strachan2001-663-666">Strachan 2001, 663-666</ref> Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst.<ref>Side 544-545, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref><ref>Stevenson 2012, s. 109</ref> Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.<ref name="Strachan2001-663-666"/>

<gallery class="center">
Kongokonferenz.jpg|alt=Fotografi av tegning av Kongo-konferansen i Berlin, som viser statsledere rundt et bord, med kart over Afrika på veggen i bakgrunnen|[[Berlin-konferansen]] i 1884–1885 hadde europeiske stormakter som deltakere, og foretok en oppdeling av kolonier i Afrika {{Byline|Adalbert von Rößler|type = Tegning av }}
1890 Bismarcks Ruecktritt.jpg|alt=Karikaturtegning av skipslos som forlater et skip, henspiller på Bismarcks avskjedigelse av keiser Wilhelm|Losen går fra borde, karikatur av keiser Wilhelms avskjedigelse av kansler Bismarck, i tidsskriftet [[Punch (tidsskrift)|''Punch'']] {{Byline|[[John Tenniel]] (1820-1914)|type = Tegning av }}
Map Europe alliances 1914-no.svg|alt=Kartskisse som viser landene som inngikk i Trippelententen: Frankrike, Russland og Storbritannia|[[Trippelententen]], (Frankrike, Russland og Storbritannia) i grønn, [[Trippelalliansen (1882)|trippelalliansen]] (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) i brun. 
HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|alt=Fotografi av slagskipet HMS Dreadnought|Det revolusjonerende britiske slagskipet [[HMS «Dreadnought» (1906)|«Dreadnought»]] var en sjømilitær nyvinning og et symbol på kappløpet i bygging av nye krigsskip
Austria Hungary ethnic NO.svg|alt=Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrigen|Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrig
Colonisation 1914.png|alt=Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914|Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914
</gallery>