Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

== Revolusjoner og delinger (1772–1799)==
{{Utdypende|Opplysningstiden}}
[[Fil:F0087 Louvre Gellee port au soleil couchant- INV4715 rwk.jpg|miniatyr|Handel medførte større rikdom hos middelklassen, som igjen skapte større etterspørsel etter varer. Samtidig ble [[merkantilisme]], som begrenset import av varer, svært begrensende. Dette la grunnlaget for [[liberalisme]] og [[den industrielle revolusjon]]. {{Byline|[[Claude Lorrain]]  (1600–1682)|type = Malt av}}]]
Europa hadde på 1700-tallet gått gjennom en opplysningstid. I Frankrike var skikkelser som [[Montesquieu]], [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]] og [[Voltaire]] sentrale i å styre intellektuell og politisk tankegang mot et mer egalitært mål.<ref>Side 18 (Montesquieu), 31 (Rousseau, Voltaire) i Gunnar Skirbekk og Nils Gilje: [https://www.nb.no/items/252533de5cae66fba207a22a171b552e;page=0#?c=0&m=0&s=0&cv=0&xywh=-1901%252C-143%252C5420%252C2852 Filosofihistorie : innføring i europeisk filosofihistorie med særlig vekt på vitenskapshistorie og politisk filosofi. 2 : Fra opplysningstiden til modernismen], Universitetsforlaget, Oslo, 1996</ref> Storbritannia hadde blitt påvirket av de liberalistiske og optimistiske tankene til [[Adam Smith]] og de mer pessimistiske observasjonene til [[Thomas Malthus]] og [[David Ricardo]] med tanke på befolkningsvekst som utfordring.<ref>[https://www.cliffsnotes.com/literature/w/the-worldly-philosophers/summary-and-analysis/chapter-4 Summary and Analysis Chapter 4 - The Gloomy Presentiments of Parson Malthus and David Ricardo] - Cliffsnotes.com</ref> Russland hadde beveget seg sterkt mot en mer vestlig tankegang under [[Peter I av Russland|Peter den store]] i begynnelsen og [[Katarina II av Russland|Katarina den store]] i slutten av århundret.

Ettersom [[tredveårskrigen]] medførte at kongen måtte følge landets religion i stedet for omvendt, var de fleste krigene politisk motivert. Det handlet om arverekkefølgen i [[den spanske arvefølgekrigen]] (1700–1713), territorier i [[den russisk-tyrkiske krig (1710–1711)|Pruth-felttoget]] (1710–1711), gammelt fiendskap i [[den store nordiske krig]] (1700–1721), politiske ambisjoner i [[kvadrupelalliansekrigen]] (1718–1720), maktspill og formalia rundt tronbestigning i [[den østerrikske arvefølgekrig]] (1740–1748), maktspill igjen i [[syvårskrigen]] (1756–1763) og territorielle grenser i [[den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)]].

=== Industriell revolusjon og liberalisme (1776–1799) ===
I [[tidlig moderne tid]] (1500–1750) ble privat handel stadig større. Privat handel førte med seg at øvre del av [[tredjestanden]] ble rikere, og at de etterspurte flere varer de tidligere ikke hadde råd til. Dette medførte en mentalitetsendring i mange land i Europa, en såkalt «industriøs revolusjon». Den industriøse revolusjonen (et begrep dannet av den japanske historikeren Akira Hayami) handlet om at på grunn av middelklassens økte formue og større etterspørsel etter overskuddsvarer, fikk produsenter av varer en grunn til å øke produksjonen for selv å tjene penger. Dette varierte fra stoff, klær og håndarbeid til stengods, vin, luksusvarer og flere andre produkter. Omtrent samtidig som handelsstanden ble rikere, foregikk det en utvikling innen redskaper og produksjonsteknikker. Slik kunne håndarbeidere delvis lykkes i å tilfredsstille dette nye behovet. Ettersom økonomien ble stadig bedre, økte imidlertid behovet for varer raskere enn tilbudet.<ref>[https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/hus-og-hjem/1104-familien-som-produksjonsenhet.html Familien som produksjonsenhet] - Norgeshistorie</ref> Lavadelige og andre investorer skjønte derfor at det var penger å tjene i å fornye produksjonen for å gjøre den mer effektiv, slik at man kunne tjene store penger på å selge flere varer.<ref name="tofemsju">Side 257, Palmer, Colton</ref>

Denne utviklingen var i hovedsak lokal og til dels nasjonal i utgangspunktet. Siden det på 1600- og 1700-tallet var en utbredt økonomisk teori at intern handel var foretrukket fremfor import, var de fleste stater som opplevde denne revolusjonen ivrige etter å støtte den. Det skulle imidlertid vise seg at da den industriøse revolusjonen ble erstattet av den industrielle, ble også den økonomiske teorien om selvberging erstattet av en ny og dominerende retning, liberalisme. I 1700-tallets siste fjerdedel skjedde det en revolusjon både innen den politisk-økonomiske mentaliteten og innen selve produksjonen.<ref name="tofemsju" />

==== Behov for frihet ====
{{Utdypende|Liberalisme}}
[[Fil:Wealth of Nations.jpg|miniatyr|[[Nasjonenes velstand]], eller den fulle engelske tittelen: «An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations», av økonomen [[Adam Smith]], forside av førsteutgaven, 1776.]]
Den stadig voksende borgerskapet i Europa opplevde et stort behov for frihet, i hovedsak økonomisk og politisk. Med økonomisk frihet ble det ment å komme seg bort fra begrensningene som [[merkantilisme]] medførte. Merkantilisme var et økonomisk prinsipp der ethvert land skulle sikre seg økonomisk overskudd gjennom å øke eksporten mer enn importen, og ideelt sett begrense import til et minimum. Målet var å sikre seg et handelsoverskudd, og for å sikre dette, måtte reguleringer til for å sikre handelsutviklingen. En konskvens av dette prinsippet ble at monopoler og privilegier dominerte fordi det var mest effektivt for staten. I tillegg var det å ha kolonier en viktig forutsetning for en velfungerende merkantilisme. Kolonimakter hadde ofte noe som andre land etterspurte, som tobakk, krydder og eksotiske frukter.<ref name="merkantil">Side 442–43, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: ''A Brief History of the Western World'' Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992</ref>

Borgerklassens ''politiske'' ideer om frihet handlet om retten til talefrihet, eiendomsrett, trykkefrihet og beskyttelse for loven. Politisk frihet handlet også om likhet mellom innbyggerne. Dermed skulle ingen medlemmer av samfunnet ha juridiske, merkantile eller politiske fordeler. Den første formen for [[liberalisme]] var derfor en blanding av alle disse aspektene av frihet og likhet.<ref name="merkantil"/> På 1700-tallet var særlig de politiske ideene til [[John Locke]] viktige. For Locke var samfunnet sekulært og atomistisk. Det betydde at det ikke var gudegitt, og at det besto av individer, og ikke fellesskap. For Locke skulle statens oppgaver begrenses til å beskytte liv, frihet og eiendom. Et samfunns medlemmer hadde som plikt å gjøre opprør mot en statsdannelse som gikk utover disse rettighetene og begrenset borgernes frihet.<ref>Side 448, Greer, Lewis</ref>

Året 1776 ble et vendepunkt både for politisk og økonomisk liberalisme. Politisk liberalisme ble i stor grad gjennomført i og med [[USAs uavhengighetserklæring]], sterkt inspirert av Locke. Med uavhengighetserklæringen kom også kampen for republikken, det vil si en styreform der makten kom fra folket, og ikke fra høyere makter.<ref>Side 449, Lewis</ref> Ut fra disse oppfatningene vokste også tanken om republikken som en naturlig statsform frem. Den økonomiske liberalismen ble i stor grad formet av boken ''[[Nasjonenes velstand]]'' av [[Adam Smith]]. Som tittelen antyder, hadde den nasjonens økonomi i tankene. Smith argumenterte for at kolonier var uvesentlige for handel, og at USAs eventuelle selvstendighet ikke ville medføre et tap for handelen. Smith mente også at statens hovedfunksjoner skulle være forsvar, intern sikkerhet, fornuftige lover og et rettferdig rettssystem for private uenigheter.

For Smith var økonomien bygget opp av sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel. Jo større etterspørsel, desto større krav for tilbud. Tilbudet kunne bare økes gjennom økt produksjon. Dette betydde flere arbeidsplasser. Dersom det var billigere å produsere noe et sted der klimaet lå mer til rette for det, var import av varen mer fornuftig enn å prøve å fremstille den selv. For Smith, som var professor i moralfilosofi, var tanken at den enkeltes behov for å tjene penger var en bedre moralsk rettesnor enn en religiøs inderlighet, fordi behovet for å tjene penger fungerte bedre. Smith refererte til markedet og samfunnet som styrt av «en usynlig hånd», det ble deretter en [[metafor]] for prisregulering ved tilbud og etterspørsel. Boken ble enormt populær, og innen 1800 var den oversatt til samtlige vesteuropeiske språk bortsett fra portugisisk.<ref>Side 324–325, Palmer, Colton</ref>

==== Den industrielle revolusjonen ====
{{Utdypende|Den industrielle revolusjon}}
I tiden rundt den franske revolusjonen var det svært få byer i Europa som hadde over 50&nbsp;000 innbyggere. Urbaniseringsprosessen hadde heller ingen direkte sammenheng med utvikling av industri eller andre grunner til økt jobbtilbud i byene. På denne tiden hadde Italia, Spania og områder på Balkan større urbanisering enn Frankrike og Storbritannia. I Storbritannia foregikk [[forlagssystem]] slik at rike folk i byene betalte bønder for å bedrive håndarbeid, og produktene ble sendt videre til handelshus. Omtent 4,2 millioner briter bedrev slik industrihåndverk, og over en tredjedel av disse var involvert i veving og spinning.<ref>Side 257–258, Palmer, Colton</ref> I 1760-årene begynte flere oppfinnelser å dukke opp for å effektivisere produksjon. Først ute var [[Spinning Jenny]], en spinnemaskin som kunne ha 16 spoler, mot en vanlig spinnemaskins ene. Dette firedoblet effektiviteten.<ref>[https://snl.no/spinning_jenny Spinning Jenny] - Store norske leksikon</ref> Andre, mer moderne utgaver av spinnemaskinen var ''mulemaskinen''<ref>[https://snl.no/mulemaskin Mulemaskin] - Store norske leksikon</ref> og ''selfaktoren''.<ref>[https://snl.no/selfaktor Selfaktor] - Store norske leksikon</ref>

Disse spinnemaskinene måtte få energi fra et sted dersom de skulle fungere på sitt beste – ingen mennesker kunne operere så store spinner med fotpedal. Vannkraft var det første og mest opplagte forslaget. [[Richard Arkwright]] fant opp [[water frame]], en spinnemaskin som gikk på vannkraft. Han lagde spinnefabrikker – eller spinnemøller – der han ansatte hundrevis av arbeidere, i 1770-årene. Dette krevde imidlertid at disse hundrevis av arbeidere kom til samme sted, som igjen startet en form for urbanisering. Samtidig som Arkwrights møller ble satt i gang, hadde også dampmaskinen gjort markante fremskritt. Dampmaskinen er egentlig svært gammel, men det var først [[Thomas Newcomen]] som bygget en brukelig dampmaskin rundt 1700. I 1769 patenterte [[James Watt]] en ventil som gjorde dampmaskinen ikke bare brukelig, men sterkt effektiv. Dette medførte at dampmaskinen ble brukt i mange nye fabrikker som drev med produksjon av en rekke varer.<ref>Side 502–03, Greer, Lewis</ref>

===Den polske deling (1772–1795)===
[[Fil:Partitions of Poland.png|miniatyr|Polens tre delinger. I 1772 tok Østerrike området i oransje, Preussen blågrått og Russland mørkegrønt. I 1792 tok Russland området i grønt og Preussen området i blått, mens i 1795 tok Russland området i lysegrønt, Preussen området i lyseblått og Østerrike området i gult. Området i hvitt i midten var prøyssisk før delingen.]]
{{Utdypende|Polen-Litauens tre delinger}}
Der Vest-Europa ble dominert av liberalkonservative Storbritannia og liberalradikale Frankrike, var Øst-Europa i stadig større grad under innflytelse av de konservative landene Russland, Preussen og Østerrike. Dette ble demonstrert særlig under oppdelingen av det store, men svært ineffektive, landet Polen.

Polen manglet en sterk sentralisering, og adelige styrte i hovedsak sine områder med liten eller ingen innflytelse fra kongen. Innen adelen var det mye intern krangel og mye fraksjonering. Dette medførte at Polen på 1700-tallet var sterkt svekket. Katarina den store hadde ambisjoner om å kontrollere polske områder med overveiende russisk befolkning.<ref>Side 407, Greer, Lewis</ref> Polen strakk seg fra Baltikum nesten til Svartehavet, men manglet samhold, kommunikasjon, inntekter og en hær. Polske liberale ønsket å få et sterkere Polen med en sterkere statsmakt. Dette innebar å begrense adelens makt, og en viktig del av det var å fjerne såkalt [[liberum veto]], det vil si retten ethvert medlem av parlamentet i Polen (som besto av adelsmenn) hadde til å erklære veto, slik at alle lover som hadde blitt erklært i denne tiden ble ansett som ugyldige. Russland hadde imidlertid ingen interesse av et sterkt Polen. I 1763 fikk Katarina den store utnevnt en tidligere elsker og en mann hun hadde god kontroll over som konge. I tillegg erklærte hun seg som beskytter av alle polske friheter, inkludert liberum veto og andre adelige rettigheter som hindret modernisering og styrking av Polen.<ref>Side 245–46, Palmer, Colton</ref>

Mens Russland var fornøyd med indirekte kontroll over Polen, ville Preussen ha direkte kontroll over deler i nord og Østerrike i sør. De to landene øvet innflytelse på Russland. Blant annet brukte de russisk seier i [[den russisk-tyrkiske krig (1768–1774)]], til å foreslå at Russland heller enn å heftes ved å dele opp [[Det osmanske rike]] brukte hæren til å dele opp grenseområdene til Polen. Russland hadde stort sett bare det å slippe til i Svartehavet som mål, og etter å ha sikret seg tilgang til en isfri havn i [[Svartehavet]], gikk russerne med på det prøyssisk-østerrikske forslaget. Dermed mistet Det osmanske rike få områder, mens Polens grenseområder ble fordelt i 1772. Østerrike tok [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]], Russland områder fra [[Homjel]] i sør via [[Vitsiebsk|Vitebsk]] og til [[Daugavpils]] i nordvest. Preussen tok et område fra [[Gdansk]] i nord til [[Bydgoszcz]] i sør og [[Elbląg]] og [[Lidzbark Warmiński]] i øst, slik at Preussen nå var knyttet direkte til [[Kaliningrad|Königsberg]]. Dette samlet mange polakker om å styrke det som var igjen av Polen. Imidlertid var disse polakkene hovedsakelig adelige, og lyktes ikke i å skape en folkebevegelse. For de mange fattige livegne og jødene spilte det liten rolle om de ble styrt av polakker, tyskere eller russere.<ref>Side 246–47, Palmer, Colton</ref>

Polakkene lyktes likevel i å innføre et arvelig kongedømme. Hensikten med dette var at man hadde en forutsigbarhet i arverekken, og at man kunne få en polsk konge som følte seg polsk. Dette ville forhindre at stormaktene kunne støtte økonomisk og, om nødvendig, militært sine kandidater, som oftest adelsfolk uten noen tilknytning til Polen og Polens sak. Arvekongedømmet ble innført i 1791. Katarina den store anså dette som et [[Jakobinerklubben|jakobinsk]] opprør og angrep hovedstaden. Etter avtale med Preussen ble Polen igjen delt, og de nåværende ytre områdene ble igjen fordelt. Russland tok en stor del av Polen, fra [[Pilten]] i nord via [[Vilnius]] til [[Kovel]] i sør. Preussen tok et område mellom [[Poznań]], [[Płock]] og [[Częstochowa]]. Et mislykket opprør ble igjen knust av russiske og prøyssiske hærer, og de to delte resten av Polen mellom seg og Østerrike. Fra 1795 av eksisterte ikke Polen lenger.<ref>Side 247, Palmer, Colton</ref><ref>Side 90, 97, Hobson</ref>

Reaksjonene på Polens deling var varierte, men mange var positive. Polen hadde selv kontrollert store områder uten polsk befolkning, og alt Russland tok var i liten grad bebodd av polakker, adelige jordeiere unntatt. Ettersom det var gitt som et ''fait accompli'' at Russland, Preussen og Østerrike var makthaverne i området, var selv de som var skeptiske til oppløsningen av Polen fornøyd med at det foregikk uten krig. Polen var selv svært reaksjonært i styreform, og mange liberale tenkere mente at landet ikke ville ha overlevd uansett. Imidlertid var den polske delingen spesiell fordi i motsetning til delingen av det svenske og det spanske rike, der Sverige og Spania besto, men mistet nyervervede områder, forsvant ikke bare Polens erobringer, men også selve Polen. At et land kunne forsvinne uten krig ble sett på av samtidige som bekymringsfullt. Akkurat som med den franske revolusjonen, var makthavere redd for smitteeffekten den kunne ha. Derfor ble det å forsvare en nasjons integritet et vesentlig prinsipp i maktbalansen.<ref>Side 247–249, Palmer, Colton</ref>

=== Den franske revolusjonen (1789–1804) ===
{{Utdypende|Den franske revolusjonen}}
[[Fil:Bataille de Fleurus 1794.JPG|miniatyr|Franskmennene slo de kombinerte troppene til britene, nederlenderne, østerrikerne og prøysserne i Fleurus i 1794. {{Byline|Jean-Baptiste Mauzaisse  (1784–1844)|type = Malt av}}]]
Den franske revolusjonen var banebrytende som politisk hendelse. Den erstattet et fåmannsvelde med gudegitt makt med et styre som baserte seg på menneskerett og likhet for loven. Disse rettighetene ble garantert i en grunnlov som styresmaktene var underlagt. Grunnloven definerte at Frankrike skulle styres etter Montesquieus prinsipp om [[Maktfordelingsprinsippet|maktens tredeling]]. Slik var den franske grunnloven revolusjonerende i forhold til tidligere statsprinsipper og grunnlover – den amerikanske unntatt. Den ble en inspirasjon for andre lands grunnlover, blant annet den norske.<ref>[http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1370-grunnlover-i-europa-1789-1814.html Grunnlover i Europa 1789–1814] - Norgeshistorie.no</ref> Den franske revolusjonen fungerte som et symbol på folkets makt og en fjerning av «det gamle regimet» der konger, aristokrater og geistlige hadde all makt.<ref>[http://www.history.com/topics/french-revolution The French Revolution] - History.com</ref> I tillegg var den franske revolusjonen særlig en kamp der [[borgerskap]]et viste seg som en avgjørende maktfaktor, både på egen hånd, og i allianse med bøndene og enkelte [[adel]]ige. Argumentene borgerlige brukte i denne sammenheng var ofte frihet fra lover som forbød eller hindret folk sosial mobilitet.<ref>[https://www.britannica.com/event/French-Revolution The French Revolution] - Britannica.com</ref> Den franske revolusjonen forandret verden, og dens radikale fase påvirket samtlige revolusjoner som kom etter den.<ref>Side 361, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref>

==== Den første franske revolusjonskrigen (1792–1797)====
Imidlertid fikk den franske revolusjonen en ny vending fra og med 1791. Ledende intellektuelle og politikere som tidligere hadde ønsket den franske revolusjonen velkommen, ble sjokkert etter behandlingen kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] fikk. I 1792 valgte det nye franske regimet å komme fiendene i forkjøpet gjennom å erklære [[Habsburgmonarkiet|Østerrike]] krig – riktignok bare Østerrike, ikke resten av [[Det tysk-romerske rike]].<ref>[http://www.encyclopedia.com/history/modern-europe/french-history/french-revolution The French Revolution] - Encyclopedia.com</ref> Også [[kongedømmet Sardinia]] ble erklært krig.<ref name="frw">[https://www.britannica.com/event/French-revolutionary-wars French Revolutionary Wars] – Britannica.com</ref>

Frankrikes motstandere hadde en rekke forskjellige motiver for å gå til krig. Britene var mest opptatt av å forhindre fransk hegemoni på fastlandet.<ref name="frw" /> Østerrike og [[Preussen]] hadde tre grunner til å samarbeide. For det første mislikte de generelt revolusjonen og det den hadde gjort i det franske samfunnet, for det andre var de bekymret for at denne revolusjonen kunne spres til deres egne landområder, og for det tredje hadde Frankrike territorielle ambisjoner både i Italia og Belgia, begge tilhørte Østerrike, og Belgia var farlig nære Preussens områder vest for [[Rhinen]].<ref name="frw" /> Russland så på Frankrike som en distraksjon fra problemer rundt det som skulle bli [[Polen-Litauens tre delinger|den andre polske deling]]. [[De forente Nederlandene]] var med fordi de var bekymret for Frankrikes ambisjoner nordover.<ref name="frw" />

Under [[Første koalisjonskrig|den første revolusjonære krigen]] vant Det tysk-romerske rike og deres samarbeidspartnere i begynnelsen flere slag, der franske soldater delvis løp i panikk. Det hele endret seg i [[slaget ved Valmy]], der fremrykkingen ble stoppet, delvis takket være et svært profesjonelt fransk artilleri. Dette reddet langt på vei den franske revolusjonen fra tap for kontrarevolusjonære styrker som ville gjenopprette den gamle orden. Med seieren ble den franske hæren styrket i forhold til motstanderne. Flere franskmenn kom til fronten, og sammen presset de den kontrarevolusjonære styrken tilbake til grensen.<ref>[https://www.thoughtco.com/french-revolution-battle-of-valmy-2361106 Battle of Valmy] - Thoughtco</ref> I april 1793 ble Frankrike kastet ut av Belgia igjen. Militære utgifter og tapet av Belgia medførte en økonomisk krise og matkrise, som gjorde at [[Gironden|girondinerne]] mistet regjeringsmakten den 31. mai 1793. Frankrike ble da styrt av «Fjellet», en dominerende gruppe radikale [[Jakobinerklubben|jakobinere]], under ledelse av [[Maximilien Robespierre]]. Frankrike fikk oppleve det såkalte «[[Skrekkveldet]]».<ref>Side 385–388, Palmer, Colton</ref> For å vinne krigen benyttet Velferdskomiteen «levée en masse», altså allmenn [[verneplikt]].<ref>Side 137, 151, Hobson</ref> Ifølge professor [[Rolf Hobson]] var dette et vendepunkt, «den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben».<ref>Side 26, Hobson</ref>  Dette medførte at våren 1794 besto den franske hæren av 800&nbsp;000 menn, den største europeiske hæren til da. Den franske hæren besto av borgere som kjempet for sine nyvunne rettigheter, mens motstandernes hærer ofte besto av langt mindre engasjerte soldater, enkelte leilendinger som hadde lite å forsvare.<ref>Side 152, Hobson</ref> I juni 1794 vant Frankrike [[Slaget ved Fleurus (1794)|slaget ved Fleurus]] i Belgia, og kom helt til Amsterdam.<ref>Side 388, 291, Palmer, Colton</ref>

Frankrike var nå på offensiven. Den revolusjonære hæren hadde satset på et [[meritokrati]]sk forfremmelsessystem i stedet for det aristokratiske systemet til det gamle regimet. Dette betydde at en ung lavadelig fra Korsika, [[Napoléon Bonaparte]], opplevde en kometkarriere. Han markerte seg som artillerist allerede under slaget ved Toulon i 1793, og i 1796 fikk han ansvar for sin egen hær. Med denne bekjempet han østerrikerne i Nord-Italia og satte opp [[Den cisalpinske republikk]]. Italienerne var på det daværende tidspunktet frustrert over sine egne regjeringer. Milano gjorde opprør mot Østerrike, Venezia mot egen byregjering og det var opprør i [[Torino]]. Imidlertid ble verken Venezia eller [[Savoie]] del av Den cisalpinske republikk i denne omgang.<ref>Side 394, Palmer, Colton</ref>

Krigen ble kostbar for Storbritannia også. Regjeringen ble sterkt angrepet både av [[Whig (historisk britisk parti)|Whigs]] ledet av [[Charles James Fox]] og av profranske radikalere. Britene slet også med inflasjon siden krigen var finansiert av lån som nå måtte betales tilbake. Det var så mange opprør at det medførte flere mytterier i den britiske flåten. Britene og østerrikerne diskuterte derfor fred med franskmennene. Den franske regjeringen var i utgangspunktet skeptiske til en fred etter britiske og østerrikske betingelser, ettersom disse krevde at Belgia skulle returneres til Østerrike. Den gjeldende grunnloven hadde Belgia definert som del av Frankrike. Etter fem måneders forhandlinger ble det imidlertid fred mellom Frankrike og Østerrike den 17. oktober 1797.

Freden var svært god for Frankrike, som fikk beholde Belgia og Tyskland frem til Rhinen og Den cisalpinske republikk, mens Venezia ble østerriksk. Nederland forble [[Den bataviske republikk]], en satellittstat for Frankrike, frem til 1806.<ref>Side 395–397, Palmer, Colton</ref> Det viste seg at freden ble svært midlertidig. Napoléon dro i 1798 til Egypt, da del av [[Det osmanske rike]], for å skade britisk handel. Dette medførte raskt en allianse mellom Østerrike, Storbritannia og Russland, [[Den andre koalisjonskrigen|den andre koalisjon]], som også besto av [[Sverige]]. Østerrike var bekymret for franskmennenes innhugg i [[Det tysk-romerske riket]] vest for Rhinen. I tillegg var de bekymret for at Frankrike skulle presse frem at hertugene som hadde mistet land skulle få kirkeland som kompensasjon, da Østerrike ikke ville at kirken skulle svekkes. Britene var bekymret for Frankrikes okkupasjon av Egypt. Russerne hadde selv interesser i Midtøsten, og ønsket ikke fransk nærvær. Resultatet var at Napoléon ble presset ut av Egypt, og at russiske styrker kom helt til Sveits og Nord-Italia, der Den cisalpinske republikk falt sammen.<ref>Side 397, Palmer, Colton</ref>