Redigerer Etos (avsnitt)

==Etos i retorikk==
I [[retorikk]]en blir etos (talerens egen [[autoritet]] og troverdighet) gjerne knyttet til ''[[logos]]'' ([[tanke]], [[fornuft]]) og ''[[pathos]]'' ([[lidenskap]], [[følelse]]) som til sammen utgjør de tre grunnleggende egenskapene som skal til for å virke overbevisende. 

Taleren må etablere etos fra begynnelsen. Dette kan kun innebære «moralsk kompetanse»; Aristoteles utvider imidlertid konseptet til å omfatte ekspertise og kunnskap.<ref>Smith, Craig R. (2004): «Ethos Dwells Pervasively: A Hermeneutic Reading of Aristotle on Credibility», ''The Ethos of Rhetoric'', s. 2–5.</ref><ref> Woerther, Frédérique (2007): ''L'èthos aristotélicien''. VRIN, s. 21.</ref> For det meste er dette perspektivet på etos det som diskuteres mest av skoler og universiteter. Etos er etter hans syn begrenset av hva foredragsholderen og taleren sier. Andre kan argumentere at en talers etos strekker seg til og er formet av den generelle moralske karakteren og historien til til selve taleren — det vil si hva folk tenker om hans eller hennes karakter før talen i det hele tatt har begynt. Se [[Isokrates]].

Ifølge [[Aristoteles]] er det tre elementer som vekker tillit hos en taler og får ham til å virke overbevisende<ref>[[Øivind Andersen|Andersen, Øivind]] (1995): ''I retorikkens hage'', s. 36</ref>:
* Forstandighet (''fronesis''), som gjør at man framstår som en [[intelligent]] person.
* [[Dyd]] (''arete''), som gjør at man framstår som en moralsk god person.
* Velvilje (''evnoia''), som gjør at man framstår som en person med gode hensikter overfor sine medmennesker.