Redigerer Estlands grunnlov (avsnitt)

==Grunnlovshistorie==

===1920-grunnloven===
Estlands første grunnlov ble utarbeidet av en grunnlovgivende forsamling. Andre lands forfatninger ble benyttet som forbilder, særlig [[Weimarforfatningen|den tyske forfatningen av 1919]], samt grunnlovene i [[Sveits]], [[Frankrike]] og [[USAs grunnlov|USA]]. Grunnloven ble vedtatt [[15. juni]] [[1920]]. Estland ble i grunnloven erklært som en demokratisk, parlamentarisk republikk, basert på folkesuverenitet. Selv om landet ble erklært som republikk, bestemte grunnloven at det ikke skulle finnes noe eget statsoverhode. Forholdet mellom statsmaktene ble definert slik at nasjonalforsamlingen satt med mest makt. Nasjonalforsamlingen, [[Riigikogu]], fikk et kammer med 100 medlemmer valg for tre år i allmenne valg med universell stemmerett. Grunnloven la videre opp til folkeavstemninger, som også var nødvendig for å endre grunnloven, og tillot [[velgerinitiativ]] på grunnlag av 25&nbsp;000 underskrifter.

Estland fikk i 1920 en liberal grunnlov kjennetegnet av en sterk nasjonalforsamling. Det politiske systemet som utviklet seg på grunnlag av 1920-grunnloven var preget av et stort antall partier, sterk splittelse i nasjonalforsamlingen og hyppige regjeringsskifter.

===1933-grunnloven===
Estland fikk i 1993 en ny grunnlov som trådet i kraft i januar 1934. Implementeringen av grunnlovens bestemmelser om valg ble aldri noe av, da det [[12. mars]] [[1934]] ble gjennomført statskupp ledet av [[Konstantin Päts]], leder for overgangsregjeringen, og [[Johan Laidoner]], øverstkommanderende for Estlands væpnede styrker. Kuppet medførte det parlamentariske demokratiets sammenbrudd, et stadig mer autoritært politisk system og ytterligere en ny grunnlov. 

===1938-grunnloven===
Konstantin Päts nedsatte i [[1937]] en ny grunnlovgivende forsamling, som utarbeidet en forfatning som trådte i kraft [[1. januar]] [[1938]]. Den nye grunnloven nedfelte en sterk direktevalgt president, valgt for en periode på seks år. Presidenten fikk vide fullmakter og dominerte både den lovgivende og utøvende makt. Han utnevnte selv regjeringen. Nasjonalsamlingen fikk to kamre. Underhuset eller Deputertkammeret fikk 80 valgt for fem år i direkte valg. Overhuset eller Statsrådet fikk 40 medlemmer, der ti medlemmer ble oppnevnt av presidenten, seks medlemmer ble utnevnt i kraft av sine embeter og de resterende 24 skulle velges på korporativt grunnlag, av kommunale organer og andre institusjoner. Presidenten fikk rett til å oppløse nasjonalforsamlingen og hadde suspensivt veto over lovvedtak. Når parlamentet ikke var samlet, kunne presidenten styre ved dekret dersom viktige nasjonale interesser tilsa nødvendigheten av det. Presidenten fikk også rett til å skrive ut folkeavstemning. Selv om grunnloven garanterte grunnleggende sivile og politiske rettigheter, ble det lagt begrensninger på ytrings- og forsamlingsfrihet dersom nasjonale sikkerhetsinteresser, offentlig orden og moral tilsa det.